Flere som sliter med samlivet? har prøvd/vil prøve/er i samlivsterapi?

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer er i samlivsterapi nå, vi har vært sammen i snart 4 år, vært samboere i snart 3 år og foreldre i snart 1 1/2 år. Og det har bare gått nedover... det er veldig leit og fryktelig vondt og jeg ønsker tilbakemeldinger fra noen som er i eller har vært i samme situasjon som meg/oss.

 

Jeg har mistet følelsene mine for han,jeg er glad i han,men har ingen tiltrekning til han lenger. Vi kommuniserer utrolig dårlig, det har kommet til det punktet hvor jeg ikke orker at han kommer nær meg, vi har ikke hatt initm kontakt på det jeg kan huske, kanksje 5-6 ganger siden vesla ble født. Jeg har en urolig følelse inni meg hele tiden, vet verken fra eller til, jeg drømmer om det grønne gresset på andre siden, samtidig som jeg er utrolig redd for hva det innebærer. Jeg er også redd for å miste det jeg har. For det jeg har er en utrolig fin samboer som ville gjort alt for meg! Men der ligger også mye av problemet, det er ingen spenning mellom oss lenger, han gir meg ingen utfordringer, han ville gjort alt og det tiltaler meg ikke i det hele tatt... Følelsene mine er veldig opprørte og jeg stiller meg selv spørsmålet hele tiden :har jeg funnet den jeg vil dele livet med eller ikke?

 

Jeg unner ingen å være i denne situasjonen, det er helt fryktelig, samvittigheten tar livet av meg, jeg vil jo at vesla skal ha både mamma og pappa sammen,men hvordan i alle dager skal vi komme gjennom dette?

Vi går i terapi og det hjelper å få snakke,men jeg ser ikke at det hjelper på forholdet. Vi prøver å være flinke til å gjøre de småting som terapauten sier vi må huske på i hverdagen,men det er ikke så lett for meg å gi når jeg ikke har noe å gi... Han er veldig flink, men jeg klarer ikke...

 

Jeg vil så gjerne høre om flere som har opplevd det samme, for jeg føler meg som den eneste i hele verden akkurat nå...

[Anonym bruker]

Jeg ønsker så gjerne tilbakemeldinger, så jeg dytter litt på denne...

[Anonym bruker]

Jeg opplever det samme som deg, bare at jeg sitter på motsatt side. Her er det mannen som føler det akkurat sånn som du gjør. Han har mistet følelsene for meg og sier at han synes vi er blitt bare venner. Vi har vært sammen i 10 år, gift i 6 av dem og har et barn på 1 år. Jeg er helt fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre for å få ham til å ville bli. Han sier han savner utfordringer - mens jeg ville gjort alt for ham. Vi gikk til samtale hos terapeut et par ganger, men terapeuten mente at det ikke var vits i å fortsette når den ene parten tydeligvis har bestemt seg for å bryte ut. Det ble på en måte bare å dra ut prosessen.

Jeg tror du innerst inne har bestemt deg, akkurat som mannen min. Det mest rettferdige overfor samboeren din er å avslutte forholdet.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne....

 

Mannen min og jeg har også gått til samlivsterapi i noen måneder nå. Har ikke blitt så ofte pga den berømte tidsklemma, men vi har vært på noen samtaler. Noen ganger føler jeg at vi har fått noe ut av det, men andre ganger skjønner jeg ikke hvorfor vi har vært der. Som du skriver, det er godt å prate om det, men jeg syns ikke alltid det hjelper på forholdet. Jeg er ikke fornøyd med hvordan ting er og har vært den siste tiden.

 

Jeg giftet meg med drømmemannen! Han var akkurat den mannen jeg ønsket meg. Han var oppmerksom, romantisk, omtenktsom og snill. Men over tid syns jeg han har forandret seg. Jeg føler ikke at han lever det livet han ønsker å leve. Det virker som han angrer på mange av valgene han har tatt. Han sier han elsker meg, og det virker som han prøver å vise det også, men jeg klarer ikke å ta i mot. Jeg bare avviser han. Følelsene mine for han er ikke der lenger.

 

Vi lever hvert vårt liv. Han gjør sine ting, og jeg gjør mine ting. Jeg trodde vi skulle føle oss mer som en familie når vi fikk barn sammen (han har en sønn fra før), men jeg syns faktisk det har blitt verre. Nå er vi nesten aldri sammen lenger. Vi gjør ingenting som en familie.

 

Det hele startet for litt over et år siden (jeg var 7 mnd på vei med vår datter). Da kom han til meg og fortalte at han ikke lenger visste hva han ville med forholdet. Han var veldig forvirret, og visste ikke om han ønsket å fortsette ekteskapet. På det tidspunktet tviholdt jeg på alt sammen. Jeg var som sagt 7 mnd på vei, og veldig sårbar. Det eneste jeg tenkte på var at jeg trengte han, jeg trengte støtte, jeg trengte pappan til barnet vårt. Men nå ser jeg at dersom jeg hadde vært i en annen situasjon, så hadde jeg nok gått fra han. For det endte med at han var utro mot meg, og etter det har egentlig alt blitt ødelagt.

 

Men pga dattern vår, så ville jeg prøve å få det til å fungere. Jeg ville ikke at hun skulle vokse opp med mamma og pappa hver for seg. Så jeg har virkelig prøvd. Men man kan ikke tvinge fram følelser. Jeg sliter med å være intim med han, for jeg tenker bare på den andre dama. Jeg har ingen sexlyst lenger. Jeg har tenkt at det er normalt etter at man får barn etc, men nå er dattern vår 1 år. Skal det liksom fortsatt være sånn? Nei, jeg tenker bare på at han har vært sammen med en annen. Og jeg er fortsatt veldig sint og bitter. At han kunne gjøre det mot meg da jeg var på mitt mest sårbare! For det første var jeg nesten høygravid, og for det andre hadde han fortalt meg at han ikke visste hva han ville med forholdet vårt lenger. Så han hadde jo allerede såret meg. Og attpåtil går han og har seg med en annen dame! Jeg merker jeg blir kvalm når jeg tenker på det.

 

Det hender det glimter til med en liten følelse av kjærlighet, men det varer som regel ikke lenge før jeg er tilbake til den likegyldigheten som jeg har følt så lenge nå.

 

Jeg tenker mye på å være alene. Jeg tror livet hadde vært mye mer bekymringsløst med kun meg og dattern min. Jeg tror til og med jeg hadde fått det bedre økonomisk.

 

Jeg merker at det meste ved han irriterer meg. Dessuten er han nesten aldri hjemme, så jeg føler jeg tar meg av hus og hjem helt alene. Barna også. Jeg gjør så å si alt for han og sønnen hans. (Det er jo en selvfølge at jeg skal gjøre alt for dattern min som er så liten.) Jeg føler meg så urettferdig behandlet. Han har senere arbeidstid enn meg, og er ikke hjemme før kl.18 hver dag. Og når han jobber så sent, så står han jo også opp senere enn meg. Det er jeg som kjører og henter i barnehagen, jeg er hjemme når sønnen hans kommer fra sfo, jeg har middag klar når han kommer hjem, jeg vasker klærne hans, stryker skjortene hans - ja, jeg gjør alt for han! Jeg vet han setter pris på det, men jeg føler han tar meg for gitt. Han sier aldri takk. Det har liksom blitt en selvfølge for han at jeg skal gjøre alle disse tingene. Han har rett og slett blitt bortskjemt, og mye av det kan være min egen feil.

 

Jeg blir så frustrert og lei meg når han klager om morgenen på at han er så trøtt og utslitt, og at han nesten ikke har sovet i helgen. Hva med meg da? Har jeg sovet noe spesielt mer? Det er ikke min feil at han legger seg kl.2 og 3 om natta. Det virker som han syns det er såååå fælt å måtte stå opp med ungene i helga.

 

Han er i utgangspunktet en kjempeflink pappa - når han er tilstede og ikke sover!

 

Huff, dette ble mye lenger en jeg hadde planer om. Men jeg ville bare fortelle deg at du er absolutt ikke alene. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg blir liksom dratt i to retninger. Skal jeg gå resten av livet og ikke ha det noe bra med meg selv, eller skal jeg bryte ut og prøve å starte er nytt liv for meg og dattern min? Er gresset grønnere på den andre siden? For øyeblikket tror jeg det er det, men jeg er redd jeg kommer til å angre.

 

Hilsen frustrert frue

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg er i samme situsjon som deg, men er gravid med første barnet. Vært sammen med barnefar i snart fire år her også, og har som du beskriver, mistet interesse og følelser. For seks uker siden gikk jeg, og vi var fra hverandre i fire uker. Fire kaotiske uker, skal jeg innrømme, hvor vi nesten ikke hadde kontakt. Vi var i en parterapitime, som ikke gikk så bra, for da var jeg veldig fast bestemt på å gå.

Men nå er jeg tilbake. Jeg vil prøve en gang til. Jeg har sagt ting akkurat som det er, slik at han vet på hvilke premisser jeg er her. Han synes at det var vanskleig å svelge da jeg sa at jeg ikke hadde følelser, men allikevel ville prøve, og da var det plutselig han alt lå på. Om han ville at jeg skulle komme tilbake på de premissene. Nå har vi vært sammen igjen i to uker, og det går bedre enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og les meg riktig: det betyr ikke at alt er fryd og gammen, og intimiteten vil nok ta tid. Men jeg er villig til å bruke tiden og tenke at vi faktisk kan finne tilbake en dag - selv hvor fjernt det var for meg for bare noen uker siden.

Og ja, ofte virker gresset grønnere på den andre siden. Og i noen situasjoner er det faktisk det også. Men jeg er i alle fall for å stelle gresset på den siden du er så godt du kan, og kanskje en dag blir det grønt igjen. Og du skal ikke se bort i fra at de bruker mye kunstgjødsel på den andre siden! hehe. Ikke greit å vite hva som befinner seg der, og ikke minst om du vil angre på at du gikk senere. Vi har faktisk mye bedre tid her i livet enn det vi tror noen ganger, og jeg mener at ok, tar det et år eller to å finne ut av ting, så gjør det det. Er det meningen at dere skal være sammen, så finner dere ut av det med tiden. Og er det ikke det, så vil du oppdage det også. Mitt råd er bare å ikke ta forhastede beslutninger. Og skulle det gå galt, vet du i alle fall at ingen kan komme til deg etterpå å si at du ga opp for lett eller at du ikke prøvde.

Men vær ærlig. Både ovenfor ham og for deg selv. Og ta små babysteg når det gjelder tilnærming. Kanskje hjelper det å bare sitte i en trygg og god armkrok hver kveld, og kanskje kan det utvikle seg etter hvert. Men ikke hold ham på falske premisser, og la ham få lov til å avgjøre om han vil kjempe seg gjennom dette vel vitende om dine følelser og ditt syn på intimitet dere i mellom. Alt annet er urettferdig. Jeg er for å gi det en sjanse, og tro meg - dette er ikke den første sjansen i mitt tilfelle. Jeg tror at en dag vil jeg være glad for at jeg prøvde. ENDA en gang. Uansett om det er fordi at vi vil fungere sammen igjen, eller om det er fordi jeg finner ut at ok, det er virkelig ikke oss. Men da har jeg gitt alt. Og da kan jeg ikke være sint på meg selv eller andre for utfallet.

 

Hm, dette ble langt, men jeg vet så godt hvordan du har det, og det er fryktelig vondt å gå med tvilen inni seg, og kanskje drømmen om noe annet. Husk at vi ofte drømmer litt urealistisk, og at vi maler drømmene rosenrøde og det virkelige livet svartere enn det det kanskje er. Bruk tid, skriv dagbok, gi deg selv kreditt for at du har prøvd, og begynn å tenke at det faktisk er forskjell på drømmer og virkelighet. Da vi var små, drømte vi alle at vi skulle bli prinsesser i rosa kjoler med verdens flotteste prins ved vår side. Det er ikke sikkert den prinsen ville ha vært en god far, en som passet på deg når du er syk, en som ville skape en trygg hverdan for nettopp DEG, en som henter frem støvsugeren når du er for sliten. Hva vi egentlig vil ha og trenger her i livet er ikke alltid samstemt med det vi drømmer om. Allikevel skal vi aldri slutte å drømme. Vi må bare vite hva som er drøm og hva som er virkelighet. Noen drømmer kan bli virkelighet - mens andre forblir flotte drømmer som vi kan fortape oss i inniblant. Det er dem som redder hverdagen og virkeligheten.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke bestemt meg for å bryte ut, det er altfor tidlig å si. Jeg vil kunne fortelle mitt barn når det blir stort at mamma og pappa prøvde alt for å holde sammen. Jeg tenker at dette er en lang prosess,det er bare en utrolig tøff prosess. Veldig vanskelig... og selvom jeg ikke ser hvordan vi skal klare det nå så kan det hende at noe forandrer seg med tiden. Og jeg unner ikke deg den situasjonen du er i heller,men om jeg og din mann er i samme situasjon så har han det utrolig tøft også.

Jeg håper dere føler at dere har prøvd alt for å redde forholdet deres før avgjørelsen om å forlate hverandre kommer opp. Å bli foreldre er veldig tøft, så det er "normalt" å gå fra hverandre det første året. Kanskje det er det som skjer, at parene ikke prøver nok..?

[Anonym bruker]

Jeg har lest dette med tårene trillende nedover kinnene, tusen takk for et fint innlegg! Ja dette er fryktelig vondt og jeg ønsker det beste for vesle jenta mi, og jeg ønsker så sårt at vi ikke var i denne situasjonen.. og jeg skal prøve, jeg vil prøve, jeg vil vite at jeg gjør alt for at dette skal gå bra! men det er små skritt, små små skritt for min del.. akkurat nå går vi bakover istedet for fremover, men jeg skal gi alt for å selv kunne leve med avgjørelsen senere.

 

Det gjør bare så vondt i hjertet og sjelen, så vondt så vondt...

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du deler dette med meg! Jeg er utrolig glad for å høre at jeg ikke er alene samtidig som jeg ikke unner noen andre denne frustrasjonen og sorgen. For vi kan vel kanskje kalle det en sorg...

Det er så skremmende, som du sier, skal jeg gå videre eller skal jeg bli? Det er en stor avgjørelse og jeg har ingen fasit. Jeg vil så gjerne at noen forteller meg fasiten,men den er jeg redd jeg må finne selv... Jeg søker vel bare trøstende ord, jeg trenger dem ustanselig virker det som, jeg vil ikke føle meg så alene som jeg gjør. Tenk om vi kunne møttes?

Jeg også tenker at gresset er grønnere på andre siden,men det jeg savner mest er forelskelsen og spenningen. Er det for mye å be om? Jeg hører andre si at man kan ikke forvente å være forelsket resten av livet.. hvorfor ikke? hvis det ikke finnes en spenning mellom 2 partnere, hva holder liv i forholdet? det holder ikke alltid å bare være glad i hverandre... takk igjen for et fint innlegg og for at du tok tiden og delte det med meg!

[Anonym bruker]

Jeg vet, det er vondt. Fryktelig vondt. Og det verste er som sagt tvilen og ubestemmeligheten. Skal jeg, skal jeg ikke? Og uansett er det ingen som kommer til å tvile på at du vil det beste for deg og vesla, husk det. Ingen har rett til å dømme seg dersom du går. For meg hjalp det med noen uker vekk og for meg selv. Har du ikke mulighet til å bo hos foreldre et par uker? Kan være det er det som skal til for å få tankene klarere og valget tydeligere. Pluss at du får en pause fra en som du kanskje har litt oppi halsen akkurat nå. Det anbefales. Om ikke annet, så får du i alle fall en miljøforandring.

Føler med deg, og som meg skulle du helt sikkert ønske at noen kunne ta valget for deg, eller vise deg en liten bit av hva fremtiden vil bringe. Dessverre er det helt opp til oss selv, og det er vi som skaper vår egen fremtid. Det er bare ikke så lett å se klart noen ganger, jeg var helt i tåka...

 

Sender deg mange varme tanker!

[Anonym bruker]

Tusen takk

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg skjønner at du har det tøft, og det er jo veldig bra at dere prøver parsamtaler. For meg kan det se ut som om du også kanskje skulle hatt en profesjonell samtalepartner i fht dine egne behov også. Hvor du kan være helt ærlig uten å ta hensyn til samboeren din. Vet at flere venninner har gjort det, og de har hatt veldig utbytte av det...

 

Lykke til!