eldste vil ikke komme lenger hva med bidrag?

[tudeluu]

Hadde en hendelse med eldstemann til min ektemann. De to ungene han har fra før er hos oss annenhver helg. Jeg stusset i en periode over at jeg ikke fant igjen en del kontanter. Så for 5 mnd siden tok jeg eldstemann på fersk gjerning, han tok 450 kroner fra veska mi. Puttet de akkurat i lomma når jeg kom. Ble skikkelig sint, for nå skjønte jeg jo også at det var gått med ganske mange hundrelapper på hans nasking! Vi hadde en skikkelig runde og jeg ga tydelig uttrykk for hva jeg synes om dette. Han innrømte at han også tidligere hadde stjålet fra meg. Faren hans involverte seg og var tydelig skuffet.

 

Nå i etterkant ønsker ikke eldste å komme. Jeg har sagt til han at jeg er ferdig med saken, men at jeg forventer at han holder seg langt unna veska mi heretter for dette skal IKKE skje igjen! Han var hos oss en gang men finner nå hver eneste gang unnskyldninger for ikke å komme. Biomor vet ikke om saken, med mindre han har sagt det selv, men hun sier heller ikke noe om hvorfor han ikke kommer til oss. hun bare godtar det.

 

Vi har spurt NAV hva med bidrag. Vi nekter han ikke å komme, men han/biomor velger å ikke benytte seg av samvær. NAV sier vi i utgangspunktet ikke blir "straffet" for dette ved å betale mer men de var også litt usikre i slike saker. Er det andre her med lignende erfaringer?

[Gjest Morn du]

Så lenge ungen ikke lider nød og har det bra hos dere når han er der, kan han vel ikke bestemme sånn uten videre at han ikke skal komme? Det er vel noe dere som voksne skal bestemme?

Det skal jo ikke være sånn at om det blir litt ubehagelig kan han droppe det liksom.

 

Jeg vil si at far ikke skal betale mer enn før. Han er tross alt velkommen til dere. Hvorfor har dere ikke sagt noe om naskingen til bm? Kan hende han holder på sånn hos henne og, uten at han har blitt tatt. Greit å ta fatt i slike problemer tidlig. Dere har jo gjort det, men bm står uten mulighet til å gjøre noe.

[Gjest fluxa]

Hos oss kommer stebarna uten avtalt samvær, slik at det reelle samværet over flere år har vært dobbelt så høyt som det skal være i forhold til avtalen og bidraget. Her har foreldrene privat avtale.

Når jeg har skrevet om de økonomiske utfordringene dette har bydd på hos oss, har alltid svarene vært at far burde gå til nav og dokumentert samværsomfanget og at det er det reelle som skal legges til grunn ved beregning av bidrag. Det har hele tiden vært uaktuelt for min mann å gjøre dette, da det er om å gjøre å holde konflikt nivået nede, samt at ungene skal føle seg fri, og ikke bli dradd med i en kamp om inntekter og utgifter.

Men slik sett kan barna kutte i mors inntekt, en skulle vel da også tro at barn som gjør som de vil, kan øke fars utgifter. Far kan jo hente barnet, så slipper man de spørsmålene. Det er ikke riktig at barnet skal kunne velge bort samvær bare fordi det er ubehagelig å bli ferska. Far bør absolut snakke med mora. Jeg hadde blitt dritforbanna om det hadde vært mine unger, og jeg hadde blitt holdt utenfor noe såpass viktig.

[tudeluu]

Jeg har bevisst ikke sagt noe om vårt forhold til biomor her, for det kan fort se ut som at vi er en av de familiene som "synes det er like greit" at det er slik. Vi har ikke sagt noe til henne nettopp fordi vi vet ganske sikkert reaksjonen. En gang fikk vi nyss i (via eks svigerinne av mannen min) at eldste hadde skulket skolen en del allerede da han var 10 år gammel. Mannen min ble skikkelig bekymret og kontaktet biomor for å høre hva i all verden han slet med eller styret med. Biomor hever såvidt skuldrene og sier at "må vel regne med at han skulker. Likte ikke skolen selv jeg". Jeg må jo si rett ut at hun er helt håpløs å samarbeide med, men hun skal få lov å styre med sitt så lenge vi kan samarbeide som best mulig om ungene. Vi har desverre ikke den gode tonen på trappa, men så lenge vi får gjennomført avtalen vi har så får vi holde ut til ungene er myndige. Eneste gangen vi måtte få inn hjelp var da vi oppdaget at hun hadde dratt fra ungene da de var under 7 år (eldste var 6 1/2) Hun hadde reist på fest og var ikke hjemme igjen da søstera hennes kom innom igjen formiddagen etter. Vi fikk da heldigvis beskjed fra søstera. Det viste seg at dette hadde skjedd flere ganger. Vi har gitt klar beskjed om at hvis noe lignende skjer igjen så melder vi det til barnevernet, og at vi må få hjelp av dem til å vurdere om barna kanskje heller bør bo hos oss.

 

Men, som det sies her, så bør hun vel få beskjed om det som har skjedd. Jeg tror vi skal ta det opp med henne, så har vi i hvertfall gjort det. Ungene vil jo helst bo i sin gamle skolekrets, og de føler jo kanskje at det er rart å bo hos oss, de har jo nesten aldri opplevd å bo sammen med far. Han har bodd veldig lite sammen med mor, selv om de har to unger sammen. Første ble født uten at de var sammen, når eldste var på vei flyttet de sammen for å srøve. Etter å ha flyttet til og fra og masse bråk flyttet mannen min ut. Han føler jo litt at han ikke kjenner ungene sånn ordentlig. Men vi skal ta en seriøs prat med mor, hovedfokus er jo at det kan være en gutt som trenger mer rammer og oppfølging.

[*-*]

Hmm, jeg tenker at hvis moren flere ganger har forlatt barn under sju år gjennom en hel natt og til og med utover neste formiddag for å gå på fest, så burde det vært sendt bekymringsmelding til barnevernet for lenge siden - da er det åpenbart at mor ikke er skikket til å ta vare på dem.

Er det lenge siden? Har dere inntrykk av at mor har endret, dvs bedret seg? Hvis nei på begge så mener jeg dere må ta grep, eller så blir jo dere selv skyldig i omsorgssvikt...