Hva gjør jeg nå da?

[Anonym bruker]

Jeg har klart det igjen, fatter ikke at det skal være mulig å såre så innmari uten å engang være klar over det!

 

Jeg har ei vennine ( samboeren til en gammel venn) og hun har alltid ønsket seg mye av det jeg har og hun vet selv at hun ikke kommer til å få det. Hun vil at sin samboer skal være mer kjærlig, romatisk og oppmerksom som min. Ifølge henne er jeg utakknemlig og skulle bare ha visst på dette omeråde.

Hun ønsket seg masse barn og ville gjerne gifte seg med samboeren sin. Dessverre kan hun ikke få mer en det ene barnet hun har og han ga henne et valg, enten barn eller bryllup. Jeg har da selvfølgelig to barn og er gift.

Hun ville ha en guttegutt fordi da kunne far og sønn bli sterkere knyttet sammen, det fikk hun heller ikke. Mens jeg har to...

Samboeren hennes liker å tøyse med mine barn fordi de er "ekte" gutter i hans øyne og det stikker jo henne igjen, fordi pappaen leker jo knapt nok med sitt eget barn.

 

Jeg prøver å ta hensyn til hennes følelser og hun prøver som best hun kan å ikke kjenne så mye på dem. Men i det siste har hun vært umotlig kaldt og jeg har ikke skjønt hvorfor, men i går fikk jeg vite det.

Jeg og min mann har kjøpt et hus som vi pusser opp, det var samboeren hennes som pekte oss i den retningen og han hjelper oss med oppusingen også. Trodde jo det var derfor hun var uffen fordi hun aldri så samboeren sin, men så viser det seg at hun kunne tenke seg å kjøpe det huset! Problemmet var jo at vi var først i kø og fikk det. Hun hadde visstnok også lagt planer om hvordan hun skulle pusse deg opp osvosv, så ble hun slått på målstreken av oss...

 

Nå aner jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg gjør ikke noe av dette med vilje, hvem gifter seg og får barn bare for å "ha mer" liksom..

Jeg vet jo egentlig ikke at hun ville ha huset, men det er jo en stor elefant i rommet når vi snakker sammen, det er merkelig bare.

Lurer på om jeg skal fortsette som ingenting eller ta det opp med henne?

 

[Anonym bruker]

Ta det opp med henne.. Bare start samtalen med noe sånn som: "det er som om det er en elefant i romet med oss, kan vi prate åpent sammen?"

Det er viktig at dere får pratet sammen om dette nå, så det ikke hoper seg opp for dere!

[Anonym bruker]

Synes dette hørtes ut som et utrolig slitsomt vennskap. Du har ikke gjort noe galt, og hennes misunnelse er ikke ditt problem. Jeg ville mest sannsynlig backet ut av vennskapet og ikke giddet forholde meg til henne.

[Anonym bruker]

jeg syns du virker skikkelig dust du

 

 

[Anonym bruker]

Det virker ikke som om det er ekte kjærlighet mellom din venninne og samboeren hennes. Ta en åpen samtale med henne ;-)

[Anonym bruker]

Hun kunne vel alikevel ikke kjøpt huset uten at samboern hennes var enig så tviler jo da på at hun ble slått på målstreken, for da ville vel han ha sagt noe om at de hadde planer om å kjøpe det huset.

 

Desverre er noen mennesker slik som henne, vil ha allt andre har uten at de egentlig gjør noe eller gidder å gjøre noe for å komme dit. Bare er missunelige på andre og gjør ingenting med livet sitt.

 

Hvis ho ikke er fornøyd md sin samboer, ønsker seg ekteskap og flere barn og han ikke vil så må ho jo velge, bli hos han eller finne noen å realisere den drømmen med.

Det er jo ikke din skyld at du har det slik hun ønsker at livet hennes var.

 

Jeg vile vel bare latt det være, ho snur sikkert rundt og er sur på noe annet snart. Menjeg hadde karnsje valgt å ungå henne litt om ho er sur og kald.

 

På den andre siden jeg skjønner at ho finner det sårt om han leker med deres unger og ignorerer sin egen.

Og stakkars barn.

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen, det er faktisk litt slitsomt dette, men hun er ekspert på å skjule skuffelsene sine og de gangene vi snakker om det snakker vi åpent om det så er vi ferdige.

 

Vil ikke miste vennskapet med vennen min, altså hennes samboer.. Vi var venner lenge før våre respektive kom inn i bildet. De har helt separat økonomi, så hun kunne helt fint ha kjøpt huset uten hans hjelp eller samtykke.

Derfor er det litt merkelig at hennes samboer ville ha pekt oss i den retningen da vi så etter hus, ville han gjøre det for at hun ikke skulle ha muligheten til å flytte fra han? Da er det vel egentlig han hun skulle ha vært sint på og ikke på meg.

 

Har jo forståelse for at alt dette er vanskelig for henne, i tillegg kan hun ikke få flere barn så da er det jo flott at jeg "gnir det inn" med å komme på besøk med to viltre gutter innimellom...

 

Tror jeg trekker meg tilbake i en periode, så får hun ta opp igjen kontakten når hun er klar for det. Hvis muligheten kommer opp så skal jeg ta det opp med henne,men jeg tror det hele er litt for ferskt enda. Og siden samboeren er innvolvert så er det vel egentlig noe de skulle ha diskutert sammen...

 

Dette ble langt dette å, men det er godt å få en tredjepart sin side noen ganger. Føler at "alt" jeg fornærmer henne voldsomt med mye av det jeg/vi gjør uten å engang tenke tanken...

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg får vondt av venninnen din jeg. Sjalusi og misunnelse er noen av de værste følelsene som finnes, og de kan ta et ellers oppegående menneske med på ville og farlige veier. Jeg håper hun klarer å glede seg over det hun har, eventuelt forandre de tingene hun plages med.

 

Jeg får ikke inntrykk av at samboeren hennes tar veldig hensyn til henne heller. Enten bryllup eller baby, hva er det for et ultimatum av en kjæreste og far? Jeg tenker at venninna di ville ha godt av å få snakket om dette til noen, kanskje hun får satt ting litt i perspektiv.

 

I følge dibmødrene er hun jo kjempeheldig. Hun har jo en datter:)

[Anonym bruker]

Det står jo ikke at hun har fått en datter, bare at barnet ikke er sikkelig guttegutt sånn som vennes barn. Får inntrykk av at hun har fått en forsiktig gutt.

 

Uansett. Jeg får litt vondt av venninnen din.

[Anonym bruker]

Har vondt av venninen min jeg å, det er jo derfor jeg synes dette er veldig sårt. Hun er veldig flink til å takle disse negative følelsene ovenfor meg så hun er super sånn, når det kommer frem i samtaler så takler vi det der og da. Det med ekteskap og barn kan jeg ikke noe for, men huset er en eiendel og det kan jeg jo noe for. ( Det var 30 stk som var intreserte)

 

Føler at jeg har hoppet rett i et minefelt og vil ikke gjør mer skade enn allerede.Da er dere supre til å spørre om råd...

Skjønner ikke at samboeren hennes visste oss huset, anbefalte oss å kjøpe det, og itillegg hjelper oss med det når hun ville ha det. Til og med han burde skjønne at det var et innmari dårlig trekk, føler at jeg har blitt dratt inn i en feid mellom dem på akkurat dette og der vil jeg virkelig ikke være.

 

Hi