Samlivsråd

[AnonymeAnine]

Min samboer og jeg har to barn under 4 år sammen og vi har vært sammen i ca 6 år. Samboeren min har store problemer med å takle hverdagen som man har med to så små barn og jeg har prøvd å hjelpe ham så godt jeg kan ved å si at han kan jobbe overtid og treffe kompiser (nesten) som han vil. Han sier han har dårlig samvittighet for oss når han er på jobb og omvendt. I går sa han at han gruer seg til helgene pga at han må håndtere "oss" hele helgen og at han finner det problematisk. Jeg ble naturligvis veldig såret og nå vet jeg ikke hva jeg skal tro. Jeg er lei av å prate og prate og ingenting endrer seg. Jeg lurer på om han er deprimert, rett og slett og det har jeg også sagt til ham og at det må han ha hjelp til, jeg kan bare hjelpe så mye. Min teori på at han er som han er er at han måtte ta vare på seg selv veldig tidlig så jeg tror at han føler at han må ha kontroll og kontrollere alt som skjer. Ikke at han er kontrollerende, men jeg tror at han føler han har ansvar for alt. Det nytter ikke å si til ham at vi er to om dette og at vi bare må godta at det er vanskelig de første årene. Huff, vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette her. Det er fint om noen har noen gode råd, for jeg har ingen jeg kan snakke med dette om, de har nok med sine egne problemer.

[Gulosten™]

Jeg vil anbefale dere samtaler på Familievernkontoret. Hvis han trenger psykolog må han gjennom fastlege. Dere kan muligens også få hjelp via helsestasjonen, gå på "samlivskurs" og evt. henvisning videre til samtaler derfra.

[Kamomille]

Familievernkontoret er nok det rette stedet og starte. Han trenger o tydeligvis hjelp til å takle situasjoner.

 

Eller så er det sånn at det å ha barn ER en stor omveltning og utfordring. de aller færreste menn og kvinner kan leve livet som før etter at de får barn. man kan kanskje ikke trene like mye, være like sosial, jobbe like mye etc. dette er jo for noen hardt og takle, men man må på en måte stå for de valgene man har tatt.

 

Ta kontakt med familievernkontoret du og spør om råd, evt be om en time for felles samtale.

[AnonymeAnine]

Jeg har tenkt tanken, men så er spørsmålet: hvem skal passe ungene? Vi har ingen i nærheten. Føler at vi er i en ond sirkel og at det er opp til meg å bryte ut av den, jeg må skaffe hjelp, jeg må skaffe barnevakt...

[Gulosten™]

Er ikke ungene i barnehagen?

[AnonymeAnine]

Jeg føler også at jeg er alene om dette, jeg har ikke hørt om lignende fra venninner som har barn. Samboeren min har problemer med å takle at han eldste er litt i opposisjon og selvsagt reagerer på at lunten er kort hos faren, han forstår det kanskje til en viss grad men klarer ikke forandre oppførselen sin i mer enn noen få døgn. Hvordan kan en voksen mann ikke forstå at en på 3,5 ikke har samme livserfaring som oss voksne og ikke forstår for eksempel ironi!??? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler at om dette er personligheten hans og sånn han takler ting så kan han ikke være mannen i mitt liv og det er nesten så jeg angrer at jeg fikk barn med ham, at jeg kunne funnet en bedre pappa. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tenker sånn for han er jo en god far, men han skaper dårlig stemning hos meg og hos ungene når han er stresset. Åh, så deilig å få det UT!

[AnonymeAnine]

Jo, ungene er i barnehagen. Men med forholdsvis nye jobber på begge to og allerede masse sykedager tatt pga ungene er det ikke så lett å si "jeg må ha fri pga noe privat".

[Kamomille]

Det tar jo gjerne litt tid p få time på familieversnkontoret da. Når du vet når du får time, så er som om å få ta en feriedag! Ikke vanskeligere enn det!!!

[lengter daler ned i skjul...]

Akkurat sånn er mannen min og. Han takler dårlig skriking og sutring og trass fra barna, han blir fort sint på dem og har for høye forventninger til dem.

 

Han blir sliten og stressa og irritabel. Han synes det er tøfft.

 

Jeg prøver å avlaste, ta unga mye, lar han sove så lenge han vil etter nattevakt osv. Men ikke noe hjelper så veldig.

 

Jeg er ofte fortvilet og lei meg.

 

Vi har aldri krangla mye, og det eneste vi krangler om nå er humøret hans. Jeg blir sint og irritert til sist når han alltid blir sint på unga.

Han er også en super bra pappa når han er blid. leker med unga og sånn.

 

Trodde vi var de eneste i hele verden som har det sånn, hører bare om alle venninner som har det så fint, med menn som ordner masse med unga, tar unga med ut osv osv.

 

Jeg tror ikke jeg får med mannen min til familiekontoret. Han ser liksom ikke at vi har et problem tror jeg.

[AnonymeAnine]

Ikke at jeg er glad for at noen er i min situasjon men det var veldig befriende å høre at vi er flere. Jeg har inntrykk av at de eneste problemene mine venninner har med sine menn er at de ikke tar nok ansvar hjemme, ikke at de er sure osv. Jeg kjenner jeg meg igjen i alt du skriver. Min mann har også altfor høye forventninger til dem, særlig den eldste. Han kom til meg i går og sa at jeg måtte si til pappa at han ikke måtte være så sint på ham. Da tror jeg at jeg hørte at hjertet mitt brast.

[Gulosten™]

Du er ikke alene!!

 

Vi fikk god hjelp på Familievernkontoret

[lengter daler ned i skjul...]

Dulosten: hadde dere samme problemer? Hva snakker man liksom om der da?

Var mannen din helt klar over at dette var et problem og var villig til et sånt møte?

[lengter daler ned i skjul...]

AnonymeAnine: Du har Mail fra meg )

[2skjønnesmå]

Vi har det og helt likt! Har en mann som dårlig takler det å få to barn, og lar det gå ut over eldste hele tiden. Jeg blir fryktelig lei meg på eldstes vegne og det ender med krangel. Har også vurdert hjelp, men synes liksom skrittet blir fryktelig langt å ta... Men godt å høre at andre er i samme situasjon, for jeg og trodde jeg var helt alene...