Det beste i livet...

[koala]

Kjenner at jeg ikke alltid er den Mamman jeg gjerne vil være, og det er litt sårt. Er over halvveis i permisjon med tredje og siste barn, er veldig glad i jobben min og kollegene men hadde gledet meg til denne perioden med sistemann for at hverdagen skulle bli litt roligere og bedre for oss alle. Likevel opplever jeg at je ikke orker å leve opp til mine egne forventninger. Nå er vinterferien slutt og jeg veksler mellom å grue meg litt til å måtte tidlig opp med eldstemann som skal på skolen og glede meg over at de ikke er hjemme hele dagen så jeg kan få litt fred med tulla. Føler meg litt egoistisk når jeg heller vil sløve med avisen og kaffikoppen en stille time istedetfor å pusle med 4-åringen eller lese for 7-åringen. Dette er liksom siste sjanse, neste år er det fullt kjør igjen med to i barnehage, sene hurtigmiddager og korte kvelder... Ser også at om et år eller to er det for sent med eldstemann, da har vi "mistet" henne til vennene og verden rundt oss. Det er nå hun vil sitte på fanget og lese eller prate.

Men selv om jeg kjenner meg litt motløs iblant kan man jo ikke gi opp. Må bare prøve å planlegge litt bedre slik at morgendagen blir slik jeg ønsker det, med slow-food, god tid ved frokosten, overskudd til å finne på noe sammen med skolejenten som ikke er på SFO dette året og til å prate med en snakkesalig 4-åring. Det er jo dette som er selve livet!