jeg vurderer alenetilværelsen...

[Anonym bruker]

Jeg begynner å bli så lei av å være alenemor i et forhold..mannen jobber vanlig men har aldri tid til oss på kveldene for da er han alltid opptatt med noe annet og i helgene sover han ALLTID til minst tre på ettermiddagen! Han ligger å sover nå mens jeg og lille har vært oppe siden ti over seks. Vi lever to helt forskjellige liv pg. av dette og jeg er bare lei nå..

 

Dette er virkelig trist fordi vi har vært sammen i mange år men han har forandret seg så masse de siste årene. Han er sliten og trøtt og orker ikke og gjøre noenting med oss. Hvis jeg foreslår skitur er det sååå ork, en tur i en park er sååå ork, han orker bare ikke. Han sover virkerlig 15-16 timer i strekk fredags kveld og lørdags kveld og han står jo opp bare noen få timer før vi begynner kveldsstellet! ok noen få timer er kanskje litt overdrevet men hvis han står opp klokken tre er det bare litt over fire timer før lille er i sengen liksom.

 

Jeg blir sliten av og føle meg så alene om alt og jeg begynner å tenke at jeg kanskje hadde hatt det lettere alene, da finns det ialle fall ikke noen der som konstant skuffer meg. Han gidder ikke rydde etter seg på kvelden, han legger seg alltid etter meg for han sover jo hele helvetes dagen i helgen, hver morgen finner jeg middagstallerkener på salongbordet og jeg blir bare så irrtert.

 

Jeg har prøvet å snakke med han om dette men da blir han faktisk bare sint og sier mens han banner at "Men jeg sover så lenge fordi jeg trenger søvn!!" og han skjønner meg ikke en eneste centimeter. Han står opp og da må han liksom lese gjennom hele dagbladet og vg og på nett så når barnet vårt vil ha kontakt blir han sint. Hvis jeg sier Kan du passe ham litt så jeg kan få meg en dusj? blir han sint for han leser jo avisen!

 

 

Huff dette ble nok litt langt. Det skjedde noe i livet hans for snart to år siden og han ble nok ganske deprimert av det, ikke som trist men faktisk som depresjon og jeg tror dette er mye av grunnen for jeg kjenner ikke igjen mannen min slik han var før...men det betyr ikke at det ikke er vondt for meg! Jeg blir så dratt ned av dette og føler at jeg snart ikke orker noen ting selv. Nå er klokken fem på tre og han er fremdeles ikke stått opp og jeg tror ikke han kommer til å stå opp på lenge heller fordi sønnen vår våknet to ganger i natt (tenner) men JEG var jo også våken de gangene!! "Det er å være mor" sier han ofte men han er jo far!!

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette men jeg setter stor pris på om noen leser og svarer, gjerne om dere begrunner det dere sier som ikke bare "gå fra han for det blir bedre da" men også hvorfor.....dette er livet mitt og sønnen vår sitt så det er ingen lett løsning.

[Anonym bruker]

Sett deg ned og forlang at dere prater om det, si det som det er; om han ikke kan endre på holdningen sin snarest, så går du i fra han.. Ungen og du har det bedre med å bo alene, enn sammen med en som aldri bryr seg! Dere var to om valget med et barn, på tide han tar sin del!

[Anonym bruker]

Enig med 15.05.

 

Å lese din historie , var som å lese historien om meg selv, noen år tilbake i tid

Dette er jo helt opp til deg selv, om du vil forlate mannen din eller ei.

Hvor lenge orker du å ha det som dette? Du må nok rett å slett gi mannen din et valg, enten skjerpe seg, eller ut med han.

Fortsetter det som nå, så blir blir det neppe noe god kontakt mellom far og sønn, eller deg og mannen din for den saks skyld.

Barna har det ikke bra hvis foreldrene ikke har det bra, så enkelt er det.

( snakker av egen erfaring)

 

Det høres ut som om mannen din hadde trengt

psykologbehandling.

 

Vil på det sterkeste anbefale dere en tur til familievernkontoret, der kan de tilby både parterapi og individuell terapi . Man trenger stort sett ikke henvisning dit, men hvis du får fastlege eller helsestasjon til å sende henvisning, så kommer man som oftest mye fortere til og særlig hvis det er små barn med i bildet

 

DU får ha lykke til med hva du enn velger:)

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar begge to. 15:30 hva skjedde hos dere, forandret han seg og ble slik eller var han alltid slik? Samarbeider dere bra om barnet nå da? Jeg tror han nesten vil at jeg skal dra for han sier alltid det samme at "det var DU som ville ha barn" og på den måten liksom fraskriver seg ansvaret. Han var jo enig så jeg "lurte" ikke barn på ham selv om jeg innrømmer at jeg nok maste en del, MEN han sa jo ja!! Hans holdning er liksom slik at dette er mitt ansvar alt sammen fordi det var jeg som ville.

 

Nå er klokken fem over halv fire og jeg har vært oppe i over ni timer allerede. Jeg vet at jeg burde snakke med ham og jeg har prøvd mange ganger men han orker nesten ikke høre og snur alltid på det som om jeg ikke vil ha sønnen min eller noe!? Det er jo helt sykt for det er jo ikke det jeg sier!!

[Anonym bruker]

Jeg er 15.30.

 

Forandrinene skjedde mens jeg gikk gravid.

Eks mannen min forandret totalt personlighet. Han oppførste seg slik som du bekrev innledningsvis, og drev til tider også med psykisk terror.

Jeg trodde det kanskje kunne være en slags fødselsdepresjon (menn kan visst også få det), men det var nok mer alvorlig enn som så.

 

Det viste seg at han hadde en psykisk sykdom som han mest sannsynligvis har hatt hele livet, men som på en måte brøt helt ut da jeg gikk gravid.

 

Jeg trodde at alt skulle bli så mye bedre etter at barnet ble født, men det hele ble bare mye,mye verre.

 

Han viste null interesse for barnet,han hadde manglende empatiske evner, eneste han var istand til, var å true, skrike og kjefte både på meg og babyen, som etterhvert ble et par år, før jeg valgte å gjøre det slutt.

 

Da hadde vi vært gjennom uendelig mange timer på helsestasjonen, psykologtimer, parterapitimer på familievernkontoret, uten at det hadde noe effekt. Mannen nektet å ta imot hjelp for videre utredning,og/eller i det hele tatt innse at han hadde store problemer.

 

Jeg ble anbefalt på det sterkeset (familievernkontoret) å gå fra han, og jeg angrer ikke en dag på dette.

 

Barnet vårt hadde på den korte tiden rukket å ta skade av familieforholdet, og det tok lang tid for henne å bygge opp et noenlunde brukbart forhold til sin far.

 

Har vært alenemamma siden det ble brudd, bf har samvær med tilsyn (familievernskontorets anbefaling),de gangene han i det hele tatt gidder å stille opp på samværet.

 

Skal innrømme at det er tøft å være alenemamma, men mye bedre å være alene, enn å være i et sånt forhold som jeg var i.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

God morgen kvart over fire...fy faen...og med surt fjes.

 

Takk for at du tar deg tid til å svare meg. Jeg er nesten helt alene om alt så det eneste blir jo det økonomiske da. Jeg tror ikke jeg kommer til å føle så mye irritasjon om jeg planlegger rundt det helt alene, dessuten ville jeg da kunne be venner hjem hit i helgene noe jeg ikke kan nå for han ligger jo å snorker hele forbanna dagen. Jeg vil slippe hans konstante kritikk for det får meg i så dårlig humør, det verste er når jeg er skikkelig sliten og sint fordi han driter i oss at jeg får kortere lunte med sønnen min og det er det siste jeg vil her i verden..da får jeg så dårlig samvittighet fordi jeg kanskje "skriker" til han sånn "Nå må du holde opp!" i stedet for å reagere rasjonelt. Heldigvis gjør jeg de sjelden men det er likevel vondt.

 

Mannen kritiserer meg for alt, han er negativ og sur. Jeg er aldri bra nok virkes det som...det er veldig trist.

[Anonym bruker]

At du vurderer alenetilværesen skjønner jeg veldig godt. Det må være vondt å leve i et slikt samliv.

Jeg tror gså at mannen din har det vondt.

Barna har det heller ikke bra, med en fraværende far som tydelig ikke viser omsorg eller interesse for dem.

 

Dersom mannen din ikke viser vilje til å søke hjelp for depresjon eller evner å ta del i familielivet, er kanskje det beste at dere ikke lever sammen lenger.

Du har først og fremst ansvar for deg selv og barna i denne situasjonen. Du har bare dette ene livet. Husk det.

 

Lykke til uansett!

 

Har selv levd med en mann med depresive tendenser som han selvmedisinerte med alkohol. Når jeg ser meg tilbake kan jeg bare ikke tro at jeg virkelig var sterk nok til endelig å komme meg ut av forholdet. Tenk at jeg klarte det! At jeg var så modig! Det er jeg så uendelig glad for i dag, to år senere.

[Anonym bruker]

Det økonomiske vil helt sikkert ordne seg, du har en del rettigheter som alenemamma. Overgansstønad,utvidet barnetrygd,stønad til barnetilsyn, barnebidrag og evt bostøtte, alt dette hjelper på:=)