Trenger råd/ veiledning...

[Anonym bruker]

Jeg har en kjærest og vi har hver tvårt barn fra tidligere forhold. Vi har til nå vært sammen i 1,5 år. Tingen er at jeg er utrolig glad i han, men han prioriterer å jobbe istedenfor å være sammen med meg.. Han elsker jobben sin, og med en gang de ringer setter han seg foran pc'n eller drar innover på kontoret. Vi har ikke så mye alene tid da helgene går med til å være sammen med barna, og ukedagene er det jo jobb, barnehage.. siden vi ikke bor sammen så blir tiden enda mindre. Jeg har tatt opp dette flere ganger med han at jeg føler jeg er siste prioritert hos han, og spurt om han kan prioritere meg litt mer i fremover. Han sier han er jobbaholic, men skal gjøre sitt beste.. Det er somregel jeg som ringer for å høre hvordan det går, han ringer nesten aldri..

Han mener jeg er altfor snill og syns jeg skal stille litt mer krav (kan være enig i det) .. men, stiller jeg krav som at han må bruke litt tid med meg, så skjer ikke det...

 

Jeg tenker at han er glad i meg, men ikke nok til å bry seg så mye om meg. Jeg tenker veldig på om jeg syns det er vært å fortsette.. men jeg er ikke typen som bare gir opp heller. Utifra det jeg skriver høres det ut som om han i det hele tatt vil være sammen med meg?

 

For å si det slik.. skulle ønsker han sa ifra hvis han ikke ville..... føler meg litt lost her i forhold til han, men må vel ta et standpunkt for slik som det er i dag hvor jeg føler det bare er jeg som tar initiativ til ting så funker det nok ikke i lengden...

 

Setter pris på tilbakemelding, takk!!

(vet det er kort innlegg og vanskelig å få frem alle siden av saken, men dette er nå en kort kort versjon av saken min)

[Anonym bruker]

Dette innlegget kunne vært skrevet av meg selv.

Er kjæreste med en mann med både100% stilling i et krevende yrke, eget firma og barn fra tidligere.

Jeg har også jobb, barn fra tidligere, trener mye, er aktiv på fritiden med mange verv osv.

Likevel er det alltid jeg som blir sittende å vente.

 

Jeg har valgt å ta hele pakka. Skal jeg være sammen med denne mannen må jeg finne meg i at vi ikke treffes så ofte.

Vi var på vei inn i en veldig uheldig dynamikk, der jeg alltid var småsur og lei meg fordi jeg ikke følte at han prioriterte meg, og han hadde kronisk dårlig samvittighet fordi han følte at ikke strakk til. Han glemte vel nesten at han ønsket seg tid med meg også. Hver gang en avtale gikk i vasken var hans førse tanke at nå ble jeg sikkert dritsur. Ikke at fader, jeg som skulle være sammen med min fantastiske kjæreste nå. Skuffede, sårede og sure damerer ikke særlig attraktive.

 

 

Men du skriver også at han ikke ringer deg, at han i det hele tatt viser lite interesse for ditt liv. Det hadde bekymret meg mer.Sånn kan du ikke ha det.

Forklar ham hvordan du opplever dette, at det ikke handler om tid, men om oppmerksomhet.

Tid får han ikke plutselig mer av, prioriteringene i forhold til jobben er det ikke sikkert han vil endre. Men om han vet hvordan (du må fortelle ham) kan han likevel få deg til å føle deg trygg og elsket.

 

Kan han ikke det, så finn deg en annen.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for tilbakemelding. Jeg har hatt ( som du foreslo) en lengre prat med han og vi har funnet ut av endel ting. Det er nok slik at han er veldig glad i å jobbe, og det er helt greit.. det skal jeg takle fint. Han skal bli flinkere til å si ifra og gi lys fra seg, han var ikke klar over at jeg syns det var leit...

 

Moralen er vel at kommunikasjon er nøkkelen..

 

Jeg gir ikke opp, og skal bruke litt tid på å se hva som skjer og om vi kommer oss igjennom dette sammen. Håper det :-)

 

Igjen takk for tilbakemelding!