Jeg griner aldri.

[Anonym bruker]

Eller nesten aldri. Ikke engang da småen var mye og veldig syk.

 

Nå har jeg ryddet i gamle papirer. Lest journaler og legeattester, og tårene presser på. Merkelig at man kan oppleve noe på ên måte, og så huske det på en helt annen. Hadde jeg opplevd det sånn som alle beskrivelsene og diagnosene tilsier at en mor burde oppleve det, ville jeg vært nervevrak.

 

Takk gud for manglende evne til å forstå alvoret. Og for en aktiv og blid og veldig levende unge:)

[Anonym bruker]

klem til deg.. Kloke ord..

[Anonym bruker]

Takk:)

[Anonym bruker]

Jeg har det slik at jeg er "sterk" mens det står på, først fikse problemet og deretter føle noe. Jeg har ikke opplevd å ha et sykt barn, men har for eksempel opplevd en skremmende abort i uke 13; jeg fossblødde, ble hentet i ambulanse, hadde utskrapning med full narkose, og kom hjem igjen med tom mage 6 timer etter at jeg begynte å blø. Jeg felte ikke en eneste tåre mens det sto på, var opptatt med å gi/få riktig informasjon og samarbeide med de som skulle hjelpe meg, men knakk sammen etterpå. Tror kanskje du også har et snev av slik "praktiskhet". Og det er jo for så vidt en god egenskap da, å være rasjonell og fornuftig og samarbeidsvillig mens det står på, og så heller ta konsekvensene i etterkant...