Flere som har mistet seg selv?

[Anonym bruker]

Jeg satt å hørte på gammel musikk i sta, da det demret for meg - Jeg har mistet meg selv.

 

Etter graviditet og et år som mamma på heltid, er det ikke noe igjen av MEG. Jeg var en sosial person som alltid hadde en plan for dagen. Nå har vi flyttet til en mindre by for barnets skyld, jeg går ikke ut alene fordi jeg hele tiden ønsker å gjøre ting for og med barnet vårt, og jeg husker nesten ikke hvem jeg er som "bare meg".

 

Lurer på om jeg noen gang kommer til å finne meg igjen.

[Anonym bruker]

Du vil etterhvert danne en ny deg som er litt gammel deg og litt ny deg :-) Sånn er det å bli foreldre, det er ikke en selv som er viktigst i eget liv lenger, det er barnet ditt. Det er ikke bare dårlig det, det gir livet en ny dimensjon :-)

[Anonym bruker]

Jeg føler det akkurat som deg. Gleder meg faktisk til å begynne på jobb igjen, gjøre noe helt annet enn bare å være mamma, noe som tida mi går med til nå, 100 %.

Jeg elsker sønnen min, men trenger å være meg litt igjen snart:)

[Anonym bruker]

Hva skla jeg si? Jeg kjenner igjen den følelsen du beskriver, følelsen av å ha miste seg selv. Jeg tror heller det er litt at du forandrer deg ganske mye i løpet av et svangerskap og en fødsel, og særlig i løpet av førstefødtes første leeveår, sånn at den du var før dette er borte for godt.

 

Jeg ønsker meg ikke tilbake til den jeg var før jeg fikk barn. Å tenke tanken om et liv uten barna er helt å til å få vond i magen av. Jeg orker bare ikke tanken.

 

Men til det du spør om, om du noengang vil finne deg selv igjen. Når barnet ditt blir litt større og mer uavhengig av deg, du blir trygg i situasjoner der andre f.eks. bhg tar seg av den lillle, og du går ut i jobb igjen, da vil du gjenfinne mye av det du nå føler du har mistet. Men trolig aldri alt. Hvertfall er ikke jeg den jeg var. Å få barn er et avsnitt i livet. Alt deles inn i før og etter. Og da mener jeg ikke at du ikke skal ta vare på deg selv, og ta deg tid til å være bare deg, men det å være mor påvirker hvem vi er.

[Anonym bruker]

Jeg vil nok ikke tilbake til den jeg var, og i alle fall ikke til et liv uten barnet. Jeg elsker å være mamma, og hun er den største gaven jeg har fått.

 

Det jeg regner med, er at når jeg klarer å gjøre noen sosiale ting igjen, så vil dette desperate savnet etter den jeg en gang var (nå drømmer jeg gjerne om tiden slik den var for 15 år siden, da alt var uten forliktelser) forsvinne. Det er bare en så utrolig tørkeperiode nå og jeg er uthungret på positiv oppmerksomhet fra andre mennesker. Min mann gir meg positiv feedback, men jeg må bare vite at jeg er viktig for andre enn akkurat min lille familie. Har ikke hatt et slikt behov før, så jeg regner med det er resultatet av et år uten så mye sosial kontakt. Har hatt det helt fantastisk sammen med min lille, men det er ikke bra å kutte tvert med all alenetid.

 

HI

[Anonym bruker]

Klart du finner deg selv igjen! Året hjemme med babyen blir litt snevert, man snakker med folk i gaten (som overhodet ikke er interessert) om amming og bleieutslett. Men det går heldigvis over. Det er nå fem år siden min forrige fødsel, og jeg har fullstendig funnet meg selv igjen. Kombinasjonen av å være mamma, kone, husmor, kollega, venninne og datter er det som gjør meg så lykkelig! "Dessverre" venter snart permisjonstiden på meg igjen, og da rykker jeg tilbake til start. Men nå vet jeg at det bare er midlertidig...

[Anonym bruker]

Vi er alle forskjellige. Selv er jeg blant dem som ikke tåler godt å gå hjemme med en baby ett år, det blir for ensomt og for lite utfordrende intellektuelt. Så vi deler permisjonen likt mellom oss, slik at jeg er tilbake i jobb allerede etter 5 mnd.

 

Jeg er et bedre menneske og en bedre mor om jeg får dekket mitt sosiale behov, og mannen min ønsker å få et nært forhold til gutten vår. Win-win.

[Anonym bruker]

Men jeg skjønner bare ikke når jeg skal ta meg tid til å være MEG! Når barnet er i barnehagen vil jeg se henne så lite at jeg i alle fall ikke ønsker å ha barnevakt i helgen. Og på ettermiddag/kveld så vil jeg jo også gjøre ting sammen med henne fremfor å trene eller gå på cafe osv.

 

Så problemet mitt er nok like mye at jeg ikke vil være borte fra henne, men samtidig at jeg savner å være for meg selv. Et stort dilemma

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg undres stadig på hvorfor vi egentlig setter barn til verden jeg. Hva skal man med dem? Man vil ikke miste seg selv, miste kroppsfasongen, og i allefall ikke miste fyllefestene i helgene. Og at man kjeder seg hjemme i permisjon er en gåte. Hva skjer egentlig med dagens jenter?? Er vi så bortskjemte blitt? Det neste blir at vi nekter å gå gravide, nekter å føde, å iallefall IKKE være hjemme med dem i permisjonen.

 

Føler mange det slik? Er det kjekkere å jobbe, leve livet, se smashing ut hele døgnet enn å bli mamma i 2010??

[Anonym bruker]

Anonym 14:17:

 

Hvis du leser mine innlegg godt nok, så ser du at jeg ikke er en person som ikke ønsker å være sammen med barnet mitt. Heller tvert om. Men det er menneskelig å savne seg selv når man okuserer alt på barnet og glemmer seg selv. Det er mange måter å gjøre dette på, og eg tror kanskje at jeg har feilet litt ved å ikke ha meg selv på prioriteringslisten i det hele tatt.

 

HI

[Anonym bruker]

Hva med å gjøre noe sosielt etter at hun har lagt seg? Da kan du både være sammen med henne hele hennes våkne tid, og hva du gjør når hun sover, det trenger ikke hun å bry seg med...

[Anonym bruker]

Du kan ikke summere alle de tingene tusen forskjellige kvinner savner etter å ha fått barn, og konkludere med at moderne kvinner savner alle disse tingene. Det gjør vi da ikke!

 

Jeg er hun som skrev at jeg ville tidlig tilbake i jobb. DET er et behov jeg har. Men jeg driter i om kroppen har forandret seg, jeg har ingen interesse av å gå på byen, og trening er en trilletur med ungen i marka.

 

Norske barn har det veldig godt. De har ressurssterke foreldre med overskudd rundt seg, og vokser opp i et samfunn tilrettelagt for dem med barnehager og lekeplasser, idrettslag og korps.

 

Min bestemor hadde minimal tid med sine barn da de vokste opp under og etter krigen. Husarbeid tok mye mer tid enn nå (klesvask tok en hel dag, baking tok en hel dag), og hun måtte ta seg av de eldre i familien både i sitt eget hjem og hjemme hos dem. I tillegg jobbet hun. Hun sier våre barn er mye mer privilegerte enn hennes barn var.

 

Har du vært i marka en lørdag eller søndags formiddag? Det KRYR av barnefamilier der. Tror de fleste foreldre føler at barna beriker livene deres og gjør dem lykkeligere. Det føler i hvertfall vi.

[malingus]

Okay anonym 14:17, er du så dum som du höres ut, eller bare later du som? Det er ikke sånn at når man har fått barn skal man slutte å väre venninne, kjäreste, datter, kollega eller noe! Kan man ikke gjöre alt dette samtidig? Både väre forelder OG ha et liv utenom?

Mennesker er sosiale vesner, og har mange forskjellige behov!

Jeg gir mitt barn et godt liv, kjärlighet og en god oppdragelse selv om jeg også fokuserer på andre ting.

Jeg kjedet meg i permisjonen og lengtet etter å begynne å jobbe igjen.

Jeg var heldigvis ikke så redd for å overlate ansvaret til pappaen at jeg ikke kunne väre borte fra henne da, så jeg gikk jo både på kafe og besökte venner. Tenkte hun hadde godt av litt tid alene med pappa. Men likevel ble dagene jävelig lange. Da datteren min var 9 mnd reiste pappaen alene med henne til hans mor som bor LANGT unna i 2 uker, mens jeg var hjemme. Og jeg NÖT de dagene alene! Klart jeg savnet henne, men det var digg! Er jeg en dårlig mor? Neppe!

Jeg lar datteren min ofte väre litt lengre i barnehagen enn jeg strengt tatt behöver for å få litt ekstra tid alene. Hun trives der og for at jeg skal väre en bedre mor trenger jeg tid alene. Ellers kan jeg fort föle meg stuck, deprimert og sliten. Särlig etter at jeg ble alene med henne.

Men altså, hva man skal med barn og hvorfor man setter dem til verden er jo et spörsmål man kan stille alle!

[Anonym bruker]

Jeg ser poenget ditt HI, men jeg har nok ikke samme syn på det som deg. Den første tiden når babyen er avhengig av deg er untakstilstand. Du har ikke mistet deg selv i negatriv fostand, "jeg-et" er bare i en overgangsfase og du vil finne din plass eller deg selv på etterhvert. Jeg tror man vil misstrives om man prøver å finne tilbake til sitt gamle jeg, det vil være vanskelig eller umulig når man er blitt mamma.