TIL DEG SOM ER: Hysterisk, hjernevasket og mannen slår deg! (langt)

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg, og jeg gråter med deg....

Du er sterk. Vanvittig sterk. Og du sliter. Veien du nå går, og veien du vet du må inn på er vannvittig skremmende. Men du står opp hver dag. Steller barn. Lager mat. Smiler til verden. Og lever i frykt. Du er sterk.

Ikke hør på kommentarer om noe annet.

 

Jeg lever med posttraumatisk stress-syndrom. Jeg gjemmer meg på badet når det ringer på døren. Jeg tar ikke tlf om jeg ikke kjenner nummeret. Jeg henter ikke posten. Jeg har dører og vinduer lukket og låst når jeg er hjemme. Jeg drømmer om natten. Jeg sliter med å konsentrere meg. Og jeg sliter med å falle til ro og nyte at jeg har det bra når ting er godt.

 

Jeg ble ydmyket. mishandlet, skremt, brukt. Jeg ble sakte fanget i garnet til en som virket som en super, kjekk og morsom type. Alt skjedde så gradvis. Første gangen han ble litt for sint, kastet han ett glass i veggen. Senere slo han en knyttneve i veggen rett ved siden av hodet mitt. Plutselig var han en jeg begynte å liste meg litt rundt, Han slet litt med familieting.Og jeg tenkte at han var frustrert stakkar, og det gikk utover meg.

 

Så begynte jeg å være ubruklig. Maten var ikke bra nok, jeg var masete, jeg kunne måke selv, jeg så på teite tv-program.

 

Etterhvert var jeg ei hore, fitte, syk, drittkjerring. Jeg gråt, og prøvde å skjønne hva jeg gjorde galt. Spurte om han ville ut av forholdet. Men nei, han var bare så sinna inne i seg. Og det skjønte jeg jo.

 

Ting utartet seg, nesten umerkelig. Det første blåmerket. Og etterhvert den første sommeren med langermet trøye. Plutselig levde jeg i et mareritt som hadde sneket seg på meg. Og han fant på nye måter og få satt meg på plass på.

Jeg var ham da både fysisk og psykisk underlegen. Jeg ble dyttet naken ned fra toalettet mens jeg tisset. Bare for å ydmyke meg. Han sto og så ned på meg og lo, der jeg lå og tisset på meg selv.

Jeg fikk aldri være på badet med låst dør.

Han tok kvelertak på meg, og holdt så lenge at smerten var grusom etterpå. han hvisket i øret mitt hver gang "kanskje dette er gangen jeg ikke slipper".

han bandt en rakett rundt livet mitt mens jeg var gravid. Skulle drepe babyen inni der fordi jeg hadde laget berneaise saus til fisk.

 

Så ble jeg jevnlig voldtatt. Både med og uten ekstra gjenstander plassert oppi. En lampefot, en skoskje...

Han rispet meg rundt på kroppen med kniv. Spurte om jeg var redd.

Han nektet meg p-piller, kastet de, og en gang jeg tok de i skjul, dyttet han meg ned trappa. Jeg gjorde ikke det igjen.

Jeg ønsket ikke barn. Ikke med han.

 

Jeg gråt hele svangerskapet mitt. Jeg måtte stå på pinne, tåle å være punshingball og bli brukt i senga stadig vekk, uansett form.

Jeg fikk Hellp-syndrom, keisersnitt og 9 uker prematur baby.

Vi var på sykehuset i 5 uker. Jg ble skrevet ut etter 8 dager.

Han slo meg hardt i magen hjemme. Han var sint for at jeg var sliten, operert. Ubrukelig. "jeg skal gi deg vondt jeg".

 

Han stakk, og jeg måtte komme meg til sykehuset selv.

Jeg opererte på nytt, massiv indre blødning, legene slet. Når jeg våknet var han der. Sååå bekymret. Holdt meg i handa. Jeg kikket opp, han bøyde seg ned med et smil og hvisket "sier du noe så kommer du deg ikke hit neste gang du trenger det" Kysset meg, reiste seg, blunket. Så ble han fulgt ut og politiet kom inn.

 

De presset meg, både forsiktig og tøft. var bekymret. Fablet om mordforsøk, Barn å tenke på, livet mitt, sterke mistanker, stillhet var farlig osv. Jeg sa aldri ett ord, og de hadde ingen beviser på at han gjorde dette. bare sterke mistanker. Sykehuset hadde rapportert.

Men jeg visste hele tiden at han stod der ute i gangen. jeg måtte holde han rolig.

 

da mitt elskede barn kom hjem fortsatte marerittet. Men nå ble jeg straffet på nye måter. Baby ble vekt så ikke jeg skulle få sove. o.l.

 

Jeg visste jeg måtte bort. Unevnelige ting skjedde, og jeg var livredd.

men jeg måtte forberede med på å tørre å dra. Til slutt sa jeg til meg selv, at når barnet er ett år drar jeg. dette ble redningen min. Jeg hadde en utvei. Bare 5 mnd til nå så! 4mnd. 3mnd.

 

jeg fikk forberedt meg. Jobbet meg opp psykisk styrke. Var på krisesenteret 1 uke før min datter fyllte 1 år! Og livredd!!

 

Nå er jenta mi sju år, jeg er forlovet med en god mann, nr to på vei med han, og skjønner mye mer enn jeg gjorde de årene jeg levde oppi dette. De som lever i slike forhold er sterke mennesker. Det hjelper ikke å be de om å dra, de må bli klar til å ta denne sjansen selv. Frykten for hva han gjør med meg om jeg forlater han gjør en handlingslammet.

 

Min datters far har samvær under tilsyn 2 timer i uka. situasjonen er rolig. det tok 4 år før han sluttet å kontakte meg, dra meg inn igjen. Han knuste ruter for å komme inn i leiligheten min. Jeg ble nabo med mamma.

 

Tilsammen åtte år levde jeg i et mareritt. Og det hjemsøker meg fortsatt. Jeg har aldri skrevet ned dette før, og dette er bare utdrag fra min historie. Kanskje for langt til at noen leser også.

 

Men jeg reagerte så innmari på alle svar som innebar svak, tenk på barna, kom deg ut, på en sånn "det er jo bare-måte". For det er absolutt IKKE bare.

 

Du er STERK, og du må begynne å forberede deg på at dette skal slutte. du må tenke ut hvem du skal alliere deg med når du har forberedt deg på og gjøre det, og du må legge en plan.

 

Jeg gikk en lang vei fra første tanken om å dra, til jeg satt på kontoret til den gode damen med de forstående, trøstende øynene på krisesenteret.

 

Grunnen til at jeg ikke gikk tilbake til ham av ren skrekk den gangen, var en setning damen på krisesenteret sa til meg etter å ha hørt det lille jeg fikk ut av historien min første møte;

 

DETTE ER DEN BESTE OG VIKTIGSTE BESLUTNINGEN DU KOMMER TIL Å TA I HELE DIN DATTERS LIV.

 

Den gikk rett i margen, og jeg visste hun hadde rett. Jeg måtte bare klamre meg til det, og får helt panikk nå, når jeg tenker på de gangene jeg nesten gikk tilbake. eller den gangen jeg nesten sluttet å være mer.

[Anonym bruker]

Jeg leser og gråter. For et helvete du har vært igjennom. Jeg sender deg gode tanker i natt... Klem...

[Anonym bruker]

Herregud! Dette var sterk lesing. Jeg er rystet, helt inn til

margen.

Synes så ufattelig synd i dere som opplever enn sånn hverdag, med slike syke menn. Å bryte et sånt mønster krever sikkert ufattelig mot. Og du/dere som klarer det har min fulle respekt.

 

Ønsker dere alle sammen lykke til. Dere fortjener alt av godhet dere kan få!!!

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere begge. dette var faktisk litt tøft å skrive ned, selv om jeg er ute av det nå.

ble helt varm og skjelven her jeg sitter. så tusen takk for fine svar!

 

HI

[Anonym bruker]

Hei Hi

 

Jeg klarte bare å lese halve innlegget,fikk så vondt inni meg!

 

Nesten som jeg tror vi to har vært sammen med samme person!!

For jeg opplevde det samme med eksen min...

 

Jeg har det nå kjempebra,men det tok tid,mangen år!

 

[Anonym bruker]

Da skjønner jeg at det var tung lesing ja.

Og jubler for at du sier du har det kjempebra nå!

 

 

 

HI

[Anonym bruker]

Lykke til Hi,du kommer deg gjennom det

Tar tid,men du kommer sterkt utav dette!

 

Klem fra meg som svarte over her

[Anonym bruker]

Herregud HI for en fantastisk sterk og flott person du er.

Ønsker deg lykke til videre med din nye familie.

Slike historier er kjempeviktig å få meddelt videre, til andre kvinner som befinner seg i livsfarlige og destruktive forhold.

[Gjest Ellemelledisi-duharfisi]

Herregud.. Nå gråter jeg. Dette var forferdelig å lese om.

Jeg er så glad for at du kom deg ut av det helvetet og at du har det bedre nå!

[Anonym bruker]

Alt godt til deg! Du er en sterk jente! Det er absolutt ikke gitt en hver jente å klare det du har gjort! Men faktisk er vi kjempesterke,særlig fordi vi har barn som vi er istand til å sette foran slike menn Og hva er disse mennene i virkeligheten, små gutter som er altfor påvirket av hva som er gangbar mynt i deres kultur,. Vi stiller da med et helt annet vestlig , og saklig utgangspunkt enn dem!! Og siden vi tross alt lever i en kultur der nettopp de er på bortebane, så står vi faktisk sterk!. Ja, noen av oss er traumatiserte, men det kan vel knappest være vår Noen av oss trenger virkelig krisesentere, andre klarer å hamle opp med dem på egen hånd. . Kanskje du trenger en psykolog i tillegg til de flotte damene på senteret. Noen ganger må man "grave" dypere i seg selv i tillegg. Poenget er at DET ER DU som er ansvarlige for deg selv og dine barn. Vet den tanken er skremmende, men metoden med å la mer eller mindre tvilsomme menn få innpass, uansett hvor mye lover bot og bedring, er en lost case. Du mister ikke ungene, barnefaren har neppe imponert så langt.. Stå på jente. Snakker gjerne ned deg senere!! Send meg gjerne en Pm! Klem til deg!

[Snuppeluppa med snuppe + spire]

Dette var tøft å lese. Og vil ikke tenke tanken på å måtte gå gjennom noe sånt. Jeg gråter. Du er så sterk, så sterk! All heder til deg som faktisk kom deg unna med livet i behold, det er ikke en selvfølge.

 

Jeg ønsker og unner deg alt godt i framtiden. En stor og god klem til deg, og mange varme og positive tanker sendes din vei.

[Treningsmamma har født ♥]

Tusen takk for at du delte nettopp din historie. Jeg sitter her med tårer i øynene og er så stolt (selv om jeg ikke kjenner deg) av at du klarte å komme deg ut av dette.

 

Blir så glad når man klarer å komme seg gjennom noe sånt. Vet ikke hvordan jeg selv ville reagert. DU er vanvittig sterk.

 

Ønsker deg lykke til videre og med ny baby

 

Gode klemmer

[Gjest]

Du er utrolig flink og sterk. Jeg håper din historie vil inspirere andre til å ta samme, viktige beslutning som deg og komme seg vekk før det er for sent.

 

Takk for at du delte.

[Adele Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ]

Utrolig historie, du er tøff!!!!!! Tror nok ikke det er så enkelt å dra som mange vil ha det til nei, håper du får inspirert flere. Har utrolig respekt for sånne som deg!

[Anonym bruker]

Dette var sterkt av deg synes jeg. En gripende historie og jeg er sikker på at den personen dette innlegget er ment for, vil sette stor pris på dette.

Dette er til å stå i respekt av.

[Anonym bruker]

Gåsehud og tårer så fryktelig at du opplevde å leve sammen en sånn mann. Synes du er sterk og skriver så godt. Det er ikke mye kjærlighet i sånn oppførsel. Kan tenke meg at du setter stor pris på han mannen du er sammen med nå. Ønsker deg alt godt... Det er en glede å lese at du nå lever et bedre liv.

[Anonym bruker]

Heia deg HI, og alle andre som har slike trasige opplevelser. Heier på deg slik at du kommer deg opp og ut!

 

Du er tøff, sterk og vakker. Glem aldri det. Du fortjener det beste!

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Sterkt!

[Anonym bruker]

takk for alle svarene, og de fine ordene.

 

Ja, jeg håper min historie kan hjelpe noen til å se en utvei i noe som føles håpløst og umulig.

Om jeg kan tenne bare et lite lys av håp, i et lite mørbanket sinn, så er det verdt uroheten som følger ved å rippe opp i sånt for å skrive det ned.

 

utdanner meg til sosiolog nå, og skal jobbe ved krisesenter, prøve å hjelpe jenter i samme situasjon. vet jeg har jobb der, og er der frivillig nå under utdannelsen for å øve meg i å snakke i grupper/samtaleterapi.

 

HI

[Anonym bruker]

Tårene mine renner for deg.

For en sterk historie,..

 

Sender deg en varm klem og er så inderlig glad det går bra med deg..

 

Håper den andre mammaen også klarer å finne styrke nok til å komme seg bort!!

[Anonym bruker]

Gåsehud og tårer på gang her, kjære HI, dette var tøff lesing! Du, og alle dere som kommer dere ut av slike forhold, er TØFFE og STERKE! Dere kom dere ut, gjorde dere ikke? Dere tok det tøffe skrittet og det står det full respekt over! Vi som sitter her med snille menn, som aldri blir sinna, hvor det "verste" er at de ikke gidder å ta litt klesvask innimellom, vi har NULL peiling på hva dere går gjennom og noen av oss kommer ALDRI til å få vite hva dere går gjennom. Vi kan aldri forstå dere, det eneste vi kan gjøre er å støtte dere, hjelpe dere med å fortsette å være sterke for både DERE SELV og barna deres

[Anonym bruker]

Dette er noe av det mest grusomme jeg har lest. Vet ikke hva jeg skal si, men jeg ville at du skulle vite at noen leste det.

 

*klem*

[LillaGorilla♥♥]

Grøss og gru, dette fikk meg til å begynne å gråte, og jeg kjenner det vrenger seg i meg...

Du er fantastisk tøff som overlevde dette og enda står oppreist! Fantastisk at du har maktet å skape deg et godt liv etter noe sånt, all ære til deg.

 

Men jeg mener faktisk at de som sier at man må tenke på barna har et poeng, for barn SKAL ikke leve i slike familier. Så dama på krisesenteret hadde rett, dette er en avgjørelse man må ta for barna sin del (i tillegg til sin egen, selvsagt).

 

Er veldig glad for å høre at du og datteren din ikke må leve under et slikt tyranni lenger!

 

klem

[Anonym bruker]

Sterk lesing og fantastisk at du kom deg ut av forholdet.

Selv har jeg opplevd lignende, men langt i fra hva du beskriver her, men nok til å vite at det er vanskelig å komme seg ut av et slikt forhold.-(

[Lunapuna1985]

Jeg tok meg tid til å lese historien din, og må bare få si at dette er virkelig noe av det jævligste.

INGEN fortjener å bli behandlet slik som deg. Håper at noen som lever i forhold der det begynner med svak mishandling ser dette og kommer seg vekk fortest mulig.

Er veldig klar over at det ikke er lett, men dette her bør gi alle en skikkelig klump i magen.

 

Veldig glad for at du har en bra mann nå, selv om du sliter i ettertid pga dette.

 

Sender seg en stor klem, kjære deg