Når fikk du morsfølelsen?

[Anonym bruker]

Med engang du fikk barnet på brystet?

Eller flere måneder etter?

Fortell.

 

[Tommage♀♂]

Det tok noen mnd, og jeg var ganske fortvilet og følte meg som verdens verste mor. Da den kom var det heller ikke noen stormende følelse, den kom bare sakte men sikkert, og en dag kjente jeg at jeg var trygg i rollen og elsket mitt barn.

 

Da jeg fikk nr. 2 var jeg forberedt, og visste at det vile komme. Da ble jeg raskere trygg i rollen, og morsfølelsen kom litt raskere frem i meg. Men ingen stormende jubel under fødselen nei.

[Anonym bruker]

Det tok noen dager før den gode følelsen kom. Jeg kjente liksom ikke barnet til å begynne med, og forholdet til mannen min var viktigere enn den nye babyen. Men etter hvert ble jeg selvfølgelig inderlig glad i barnet mitt...

[Anonym bruker]

Jeg vet faktisk ikke. Jeg syns i hvertfall ikke jeg har hatt/fått den intense morsfølelsen som jeg har inntrykk av at det er vanlig å få. Gutten min er selvsagt det viktigste i livet mitt, og jeg er intenst glad han.

Men jeg har følt det som den naturligste ting i verden fra 1. minutt. Jeg har vært trygg og sikker på meg selv hele veien. Er det det som er morsfølelsen kanskje :-)?

[Anonym bruker]

Det tok faktisk litt over et halvt år. Jeg ble uplanlagt gravid, ingen rundt meg ville jeg skulle beholde. Ikke barnefar heller. Ikke engang jeg ville beholde. Men jeg lot bare være å ta abort fordi jeg klarte ikke å ta den avgjørelsen.

Jeg følte ikke at barnet var en del av meg før etter flere mnd. Før dette var det bare en baby som skrek og skrek(kolikk) og ingen å dele noen ting med, siden barnefar forlot meg 3 uker etter fødsel for en annen jente. Alle vennene forsvant også.

Jeg klarte virkelig ikke å elske den lille babyen som kun hadde meg.

Nå 5 år etterpå skammer jeg meg over hvor kald jeg var disse mnd. Nå elsker jeg barnet mitt over alt på jord og morsfølelsen blir sterkere for hver dag som går. Fatter ikke at det går ann å elske en person så mye som jeg elsker barnet mitt.

[Anonym bruker]

Det tok laaaang tid...

Anntok bare at morskjærligheten skulle komme strømmende rett etter fødselen, men det skjedde jo ikke. Følte meg veldig rar og misslykket pga at jeg ikke elsket denne lille bylten som skulle være avhengig av meg i mange år og være i livet mitt resten av livet.

Da h*n var 10 uker skjedde det noe traumatisk som kunne ha gjort at vi mistet h*n og det var først da at både jeg og mannen min ble overvelmet av intens kjærlighet til den lille bylten.

 

Med nr to så kom det med en gang, nok en gang så hold vi på å miste barnet. Denne gangen under fødsel og følelsene ble så ekstremt sterke fordi vi viste hva det var å ha barn.

 

[Anonym bruker]

Nr 1: ganske mange mnd

nr 2: da jeg fikk henne på brystet

[Anonym bruker]

Vitsen med å skrive h*n når du er anonym? Er du virkelig SÅ paranoid? Du sier jo absolutt ingenting som gjør at vi kan vite hvem du er uansett!

[Anonym bruker]

Fikk det med en gang jeg fikk de opp på brystet. Begge ganger.

[Anonym bruker]

Den kom veldig snikende. De første tre-fire månedene følte jeg ikke noe annet enn ekstrem ansvarsfølelse. Jeg var livredd for å miste han, eller gjøre noe galt. Jeg kunne av og til reagere med sinne når han skrek og skrek og jeg ikke greide å trøste han. (Jeg holdt det selvfølgelig inni meg, men det sydet nok ut på et vis likevel :-(. Han roet seg bedre hos pappan enn hos meg, og jeg følte meg bare så mislykket! Etterhvert når vi fant ut at han hadde KISS fikk jeg utrolig dårlig samvittighet, men da var det den som dominerte, og heller ikke da var det egentlig kjærlighet tror jeg. Jeg syntes hele tiden han var mindre pen, flat i bakhodet og fødselsmerker over øyet og på nesen.. (pga hard fødsel og påfølgende KISS)

 

Da han var rundt 6 måneder begynte jeg gradvis å synes han var veldig søt, og likte å se på han, kose med han osv på en litt nye måte, så jeg kan vel si at det på en måte startet da, selv om det ikke kom innover meg som en jublende følelse.

 

Nå er gutten min 10 måneder og jeg synes han er verdens fineste lille tass, og vi har gode dager, men fremdeles kjenner jeg meg ikke igjen i utsagn som "jeg fatter ikke hvordan det går an å elske en person så høyt" osv.. Jeg er bare ikke helt _der_.

 

 

Men, er det ikke naturlig at det går gradvis da? Det skal jo en tilknytning til!? Jeg vet enda ikke helt hvem den lille gutten min egentlig er, og jeg gleder meg så veldig til å bli bedre kjent med han...

 

Noen som kjenner seg igjen i dette?

[Anonym bruker]

fikk vel nesten den følelsen mens jeg gikk gravid. Men elsket barnet mitt straks jeg fikk han på brystet, og følte en betingelsesløs kjærlighet.

[Anonym bruker]

Med en gang jeg fikk han på brystet. Jeg hadde nesten gruet meg litt på forhånd, for jeg var redd for at jeg skulle synes han var stygg og fremmed når han kom ut, men med en gang jeg fikk han på brystet syntes jeg han var verdens fineste, og morsfølelsen flommet. Selv om det var rart å ta han hjem fra sykhuset, og tenke at nå skulle vi ta oss av han helt selv. Litt sånn: Har vi virkelig lov til dette da?

[Anonym bruker]

20.58 igjen... ÅH, jeg blir nesten misunnelig! :-/

[Anonym bruker]

Signerer!

[Anonym bruker]

Hadde det veldig likt som deg. Gled inn i en fødselsdepresjon og fikk ikke den store morsfølelsen før etter mange måneder. Og da gikk det gradvis - jo mer kontakt, jo sterkere morsfølelse. Gutten min er halvannet og jeg har nå endelig den "verdens deiligste og fineste lille gutt som jeg er hinsides forelsket i"-følelsen. Ta det med ro, den kommer nok skal du se.

[Anonym bruker]

Jeg fikk den ca 10 timer etter fødsel

[Anonym bruker]

Ja jeg kjenner meg igjen 20.58.

Min hadde også kolikk og kiss.

Jeg fikk ikke noen følelser for barnet før det gikk lang tid. Har igrunn ikke noe overvelmende følelser for barnet enda.

Jeg tror vi trenger mye mer tid pga den vanskelige starten.

Han er nå 13mnd.

[Anonym bruker]

Med en gang!! :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere deler dette

Jeg har termin om 2 uker og er så veldig redd for at den ikke skal dukke opp med engang, men har begynt å skjønne at det tar tid.

 

HI

[Anonym bruker]

Den kom nok når de var ferdig med og sy meg og slikt, når jeg faktisk fikk tid til og se på henne og begynnte med og prøve og amme, men var utrolig glad når jeg fikk henne på brystet.

 

[Anonym bruker]

På dette er det nok like mange svar som det er mammaer...

 

Jeg trodde hele brystkassen min skulle sprenges i samme sekund jeg fikk se henne å ta på henne. Jeg trodde aldr det skulle bli slik. Det bare sa pang, og jeg begynte å tro på kjærlighet ved første blikk...

 

Å nå her jeg 5 uker igjen, å gruver meg nesten, for jeg skjønner ikke at det kan være plass til like mye følelser for enda en liten krabat.

 

Jeg ser jo i denne tråden at jeg var heldig da...

[Anonym bruker]

Med en gang jeg fikk ham på brystet! Jeg og mannen gråt av lykke.

[Anonym bruker]

Jeg kjente på det i hele graviditeten, men idet jeg fødte og like etter var det liksom et vakum. Det ble så mye følelser at jeg blokka ut litt.. Men så, etter en dusj og noen timer søvn så fikk jeg og den lille jenta mi ei rolig stund. Da sank det innover meg for fullt

[Anonym bruker]

Jeg fikk tvillinger tre mnd for tidlig, det tok ganske lang tid før morsfølelsen kom. Vi bodde 10 uker på sykehuset og det tok lang tid før vi fikk stelle og ordne med dem selv, det hadde nok sitt å si, og at ting var kritisk til tider gjorde vel at jeg ikke turde å knytte meg.

 

Tror det første snevet av mammafølelsen kom da vi fikk lov til å ta dem med hjem, for da var de bare våre:-) Da var jeg så stolt. Husker mange som vi gikk forbi på sykehuset gratulerte meg med "nyfødte";)

 

Så ble det vel bare sterkere etterhvert, spesielt etter det første halvåret, da jeg kunne slappe av litt mer og ting gikk som det skulle..

[Anonym bruker]

Med en gang, men jeg hadde nye tvil underveis. Kan jeg klare dette etc,

Det ordnet seg etter hvert, Man blir jo litt overveldet i starten, Men dette går over, og snart er dette et tilbakelagt stadium, Lykke til, og ikke fortvil om det tar tid,