Dere med flere barn der minst 2 stykker er over 5-6 år...

[Anonym bruker]

Dette er et veldig vondt tema for meg, noe jeg ikke tør å diskutere med andre. Så jeg håper jeg ikke får pes nå, men kanskje høre fra noen andre i lignende situasjon?

 

Jeg har flere barn og de eldste er nå 9 år og 7 år. Jeg har med begge disse barna elsket dem som om hjertet skulle sprenges når de var babyer og søte smårollinger. Men så skjedde det noe når de ble rundt 3,5 år. Jeg følte jeg mistet litt kontakt med dem. Ble fort irritert på dem, frustrert fordi de ikke lenger var søte og små og heller ikke store og enklere å forstå seg på. Jeg hadde fortsatt mange gode stunder med dem, og var veldig glade i dem, men kjente at jeg var mer glad i søsknene deres akkurat da. Og hadde vanvittig dårlig samvittighet for det, for at jeg følte det slik.

 

Så når de ble rundt 5-5,5 år løsnet det gradvis igjen med begge. Jeg følte jeg nådde inn til dem igjen, kunne snakke skikkelig med dem, finne på mye gøye ting og forstod dem igjen og elsket dem like høyt som de andre barna igjen. I hele perioden jobbet jeg veldig hardt for å ikke føle som jeg gjorde og enda hardere for å ikke vise hvordan jeg følte det innerst inne. Jeg tror, og håper, de aldri merket noe.

 

Nå nærmer nest minste seg 3,5 år og jeg kjenner jeg er livredd for at det samme skal skje igjen. Jeg vil ikke føle det slik! Jeg vil ikke føle den samme avstanden en gang til, føle at morskjærligheten glipper litt en stund før den faller på plass igjen. Og jeg føler meg fryktelig unormal som har det slik. Er jeg det? Eller er det andre som har opplevd at de et punkt i barnas liv ikke har vært like nær dem som resten av tiden?

[Anonym bruker]

opp

[Anonym bruker]

Dette høres dessverre kjent ut... Men det er vanskelig å tenke positivt når det blir mye mas og bråk og trassalder... Kanskje du kunne bli flinkere til å få mann og familie til å avlaste deg litt? Jeg merket at det ble bedre nå jeg fikk drive på med ting jeg satte pris på istedet for å være 100% mor hver eneste ettermiddag og kveld!

 

Jeg var som du ganske lei og følte lite for barna når de ble 3-4 år... Det var mer slitsomt enn morsomt... Heldigvis gikk det fort over fordi jeg fikk pleie litt egentid 1-2 kvelder hver uke, i hvertfall nesten hver uke...

[Joikaboll@]

Alderen fra 3-5 år er jo helt pyton da. Unga er hverken små og søte eller store og forståelsesfulle. Dem er full av trass og fjerne meninger.

Så jeg kan jammen meg forstå at enkelte får følelser som du beskriver.

[Anonym bruker]

Å, så godt å se det er flere! Tusen takk for svar :-)

 

Mannen min stiller 100% opp, vi er veldig likestilte sånn sett, selv om vi har hver våre stryker og svakheter med ungene. Jeg har hobbyer og sånt, men med fire små barn blir det liten tid til at en av oss voksne skal "stikke av" en hel ettermiddag ukentlig. Kveldene er ok, da gjør vi begge ting utenfor hjemme hver for oss, med venner, trening hobby osv noen dager i uken hver. Har også tenkt tanken på at det kanskje er 4 års trassen jeg bare ikke takler? Merker også jeg blir lett irritert på tøysingen de har i den alderen, når de dummer seg liksom? Uff, føler meg som en grusom mamma nå, men vet jeg egentlig ikke er det. Elsker dem og er flink med dem, er bare den perioden jeg tydeligvis ikke takler noe særlig bra :-/

[Anonym bruker]

Jeg har bare to barn, den eldste 6,5 år og den yngste 2 år. Men jeg fikk lyst til å svare deg fordet!

 

Hos oss er det muligens mannen min som sliter litt med noe lignende det du beskriver. Alt var såre vel mellom far & sønn til han ble ca. 4 år, og da var det akkurat som om mye av det gode samspillet dem i mellom forsvant. Det var som om mannen min trakk seg unna og synes det ble vanskelig å forholde seg til gutten da han ble såpass stor at han fikk sterke, egne meninger og trassen stod på som fullt.

 

Et drøyt halvår senere ble datteren vår født, noe som selvsagt både var stas & tøft for storebror. Og det hjalp ham helt klart ikke å se hvor "forelsket" faren hans nå var i denne lille babyen heller. Det gikk så langt at gutten bemerket det ovenfor meg ("hvorfor har Pappa smilemunn når han ser på Lillesøster, men surmunn når han ser på meg?").... Det skar meg virkelig i hjertet, og det var da jeg skjønte at det var på tide med en alvorsprat med mannen min.

 

Han ble veldig lei seg selvsagt, men innrømmet langt på vei at han synes det var mye "enklere" med en baby enn en halvtrassen og veslevoksen kar på snart 5 år. Han tok seg selvsagt kraftig sammen etter dette, men jeg merket godt på ham at gjorde nettopp det: Tok seg sammen for å være hyggelig og finne på ting med sønnen vår.

 

Jeg har aldri ett sekund tvilt på at mannen min elsker begge barna våre like høyt, men det er nok som flere her nevner perioder i livet hvor barna er vanskeligere å omgås og vise kjærlighet ovenfor enn andre. Så dette tror jeg de fleste foreldre kommer borti en gang.

 

Selv må jeg innrømme at jeg er veldig glad når barna blir litt eldre, iallefall runder 2 år, for jeg synes de første par åra er de mest slitsomme... Godt vi er forskjellige!

 

Vil tilslutt bare si at nå går det adskillig bedre mellom far & sønn hjemme. Merker at pappaen er oppriktig stolt av skolegutten sin, og han skryter også "uoppfordret" av ham i hans nærvær - og jeg kan formelig se gutten vokse av stolthet. :-)

 

 

 

[Anonym bruker]

HI her

 

Jeg liker også best tiden når de blir større, men da over 5-6 år. Synes babytiden og smårollingstiden er litt slitsom, men ikke plagsom om jeg kan uttrykke det slik. Jeg klarer ikke bli irritert eller oppgitt over en baby eller en smårolling selv om jeg synes det kan være strevsomt med dem, men en 4 åring burde liksom forstå og klare mer tenker jeg. Og så gjør de selvsagt ikke det, og så blir bare alt tull. Jeg har nok i motsetning til mannen din ikke vist følelsene mine åpent, tror jeg i hvertfall, dette er mer noe jeg har følt inni meg. Jeg er også veldig glad i dem og stolt over dem også i den alderen, og fant på mye dem. Var mer at jeg oftere ble irritert på dem fordi de tuller seg mye på den alderen, følte det var vanskelig å prate med dem fordi jeg overhode ikke klarte å følge tankegangen deres, trassen er irrasjonell og uten mulighet til å snakke fornuft på samme måte som med et eldre barn osv. Vanskelig å forklare.

[Anonym bruker]

Hei - 14.21 her igjen.

 

Jeg skjønner godt hva du mener, jeg - og jeg innrømmer både å ha blitt oppgitt & irritert over trassete oppførsel i de verste periodene! Men gjør selvsagt alt for å skjule det ovenfor barna. Med mindre oppførselen er så til de grader "på jordet" at det kreves at en som voksen setter foten ned.

 

Det hører også med til min historie at mannen min nok alltid har hatt litt vanskelig for å prate om følelser og uttrykke seg i slike sammenhenger, så da blir han heller innesluttet og taus.

Derfor ble det dessverre tydelig også for sønnen vår i en periode at saker & ting ikke stemte dem i mellom.

 

Men som sagt: Nå har det rettet seg - for denne gangen! Hvis vi ser noen år fremover i tid, så har vi "plutselig" tenåringer i huset... Og det kan selvsagt også bli en tøff tid!