Din sorg.

[Anonym bruker]

Hva er din største sorg her i livet ?

[Gjest]

mine to engle barn <3

[Anonym bruker]

Har to:

 

- At Mamma på 48 år har kreft som sprer seg overalt.

 

og

 

- At Pappa er alkoholiker og ikke vil innse problemet.

 

Jeg er redd for å miste Mammaen og Pappaen min!

[Anonym bruker]

min store sorg er at jeg sliter med angst aleine. Aldri fortalt noen det.

 

Jeg har alle de fine tinga. Bra jobb, fint hus, fin bil.

 

noen dager når jeg står i dusjen får jeg anfall.

[Anonym bruker]

Min store sorg er at min beste venn og tvillingsjel døde...snart 10 år siden men tenker på han hver dag. Og at han ikke fikk møtt mannen og unga mine.

[Anonym bruker]

At jeg tok abort når jeg ble uplanlagt gravid igjen etter første barnet. Forholdet hang i en tynn tråd, økonomien var dårlig og begge studenter, så vi var enige om at det var best. Jeg hadde det egentlig fint med denne handlingen i flere år.

 

I dag er jeg gift, trebarnsmor og har begynt å slite alvorlig med at barna mine ble frarøvet et søsken. Jeg går rundt og venter på hvilken "straff" jeg vil få for valget mitt. Jeg gråter ofte når jeg er alene. Gråter for barnet som ikke fikk bli.

[Ugl@]

Har heldigvis flere gleder enn sorger. Men det er urettferdig at farmor gikk bort for tidlig pga kreft (65år), og jeg skulle ønske sønnen min hadde had en biologisk far som han kunne ha kjent og had kontak med, men han har heldigvis en engasjert og flott stepappa som har blitt pappa for ham.

[Anonym bruker]

Min største sorg akkurat nå er at jeg ikke greier å overtale en slektning til å ikke begå selvmord. H¤n har fortlalt meg at det ikke er noe å gjøre mer, og at h¤n ønsker å dø, men ikke har bestemt måten enda. Jeg venter på den grusomme beskjeden hver dag, og skvetter når telefonen ringer grytidlig på morgenen eller sent på kvelden. Tenker at nå er det gjort. Tortur av en annen verden.

[Anonym bruker]

Å være 6 år gammel å få høre at pappaen min har kreft.

At det gikk 8 år med et smertehelvete for han før han døde.

At sorgen den dag idag er enda like sterk, som den dagen kroppen hans gidde opp...

Er 18 år idag.. En del av meg er revet bort !

[Anonym bruker]

Aborten som jeg gjennomførte 10 mnd etter vi fikk vårt først barn. Vi sleit i forholdet, jeg hadde ikke jobb, og vi turte ikke få ett til barn. I ettertid ser jeg at alt ville gått greit, men vi taklet det ikke den gang.

 

Jeg sørger stadig over det tapte livet, et søsken til gutten min. Og som du over her, så lurer jeg stadig på hvordan jeg skal straffes for det vi gjorde. I tillegg så er samboer helt blottet for anger, han har til og med vitset om det (men da fikk han sannelig høre hva jeg syntes).

 

Det er min sorg.

[Anonym bruker]

At jeg kanskje ikke får oppleve å bli mor...

[Anonym bruker]

19:04. Våkn opp. Du kan ikke sitte med hendene i fanget og vente på en slik telefon uten å gjøre noe. Du må ringe sykehuset og snakke med det ambulerende akuttpsykiatriske teamet. De reiser hjem til ham/henne og snakker med ham, og de legger ham inn hvis de ser behovet av det.

Er man så deprimert at man ønsker å ta sitt liv ser man ikke sitt eget beste og man trenger hjelp. Ta deg sammen og gjør det du kan for å redde ham/henne.

[BettyBoob]

at min elskede mamma tok livet sitt for nesten nøyaktig to år siden (

[NormaJean]

At søsteren min døde på dagen som skulle bli den lykkeligste i hennes liv og at personen ansvarlig (en lege) ikke får noen annen straff enn en advarsel fra Statens Helsetilsyn. Hva slags straff er det når en har forårsaket et annet menneskes død? Et strengt brev som sier fy fy:(

[Anonym bruker]

at tante barnet mitt aldri fikk møte sin mor, aldri kjenne hennes kyss og kjærlige stryk 3 min svigerinne døde under fødselen (det var en risiko for dette, de prøvde å redde dem begge med haste ks.. men det gikk ikke)

det er tøft nå i disse dager.. ungen er nå 3 år og lurer på hvor mamma er..

heldigvis har h*n en strålende far!

[Anonym bruker]

At jeg nå i voksen alder lurer på om jeg har fortrengt deler av min barndom. Jeg har fått mye ny info som jeg ikke skjønner. Lurer på om pappaen min var glad i meg? Han er død og jeg får vel aldri vite svaret..vet ikke om jeg vil vite det heller

[Anonym bruker]

Far skjøt deg selv da jeg var 18... og jeg måtte fortelle dette til min lilebror på 14 Verste dagen og verste sorgen jeg aldri kommer meg over!

[Anonym bruker]

 

 

At jeg valgte feil.

[Anonym bruker]

Det er for mange store sorger til at jeg kan dele dem.

[NormaJean]

anonym 19.38, kan du være så snill og sende meg en PM?????????? Vi har noe til felles:(

[It's all about me]

At foreldrene mine ikke får oppleve barnebarna sine.

 

[Anonym bruker]

At min bestevenn, mannen min sin bror, tok livet sitt på min manns bursdag. Det er min største sorg. Vi var bestevenner. Like stor er sorgen over at min manns pappa, søster og storebror mener at vi "mobba og trakkasserte han til døde". og at vi er å regne som drapsmenn. Sannheten var at vi var bestevenner i alle år og hjalp han hele veien uansett hva som skjedde og det tålte ikke de andre;( Han skrev i avskjedsbrevet at han var glad i alle sammen og at det ikke var noen sin feil. Han skrev at han hadde blitt så psykisk syk at han så syner og innbildte seg ting . Hvil i fred min venn....

[Emma&Adrian]

Englebarnet mitt.

Og at fostermoren min døde av kreft.

[Lacey*har fått erta]

Min lille englegutt Even som døde for 1 år siden, 4 mnd gammel

 

og at mammaen min døde av kreft for 5 mnd siden... hun rakk aldri å møte min andre sønn som ble født bare 2 mnd etter hun døde...

Jeg savner de begge så fælt.

 

Selv om alle tror at jeg skal være lykkelig nå som jeg har fått et barn til, så er allikevel sorgen så grusom vond. (jeg er glad for å ha fått et barn til altså, bare vanskelig men sorgen i tillegg)

 

[Anonym bruker]

Du har ikke peiling, og vet ikke hva som allerede er blitt gjort for denne personen. Så vær så snill og ikke kom med den belærende tonen.

 

hilsen 19:04