Jeg er så merkelig....

[Anonym bruker]

Og nå begynner jeg å merke at jeg er merkelig...

 

Eks på min "rarhet":

- Jeg liker å alltid presentere hjemmet mitt rent og ryddig, selv om det er litt bomba når vi er alene her så er det alltid shinet når folk kommer over. Dropper de inn så stormshiner jeg før de får lov til å gå inn.

Føler alltid at huset vårt ikke er rent, er redd for at det lukter vondt og at folk ikke trives her. ( noe som er litt vanskelig når jeg løper rundt som et piska skinn og later som jeg er supervertinne.. )

 

- Jeg er aldri fornøyd med egne presatsjoner. Synes alltid at det er et eller annet som er feil og kunne ha vært gjort bedre. Er aldri sikker på om jeg ga nok for resultatet jeg fikk, hadde jeg bare gitt litt mer.

Blir sjeleglad når jeg ser småfeil i andre sine prestasjoner, da betyr det for meg at de ikke er perfekte eller.

 

- Synes aldri jeg er pen nok, tynn nok eller bra nok kledd. Er livredd for å bli stemplet som lettvind og kler meg ganske konservativt. Men er alltid usikker på om det er for mye eller for lite.

igjen så blir jeg glad om jeg ser at andre har kledd seg litt feil til anledningen for da betyr det at jeg ikke er den eneste som har fucket opp.

 

 

- Jeg tørr ikke å begynne med nye hobbyer eks strikking, hekling, brordering, trening osv fordi jeg er redd for at jeg ikke skal få det til, ikke klare å fullføre det jeg startet på eller ikke oppnå det jeg ville. Siden jeg alltid finner feil med egene prestasjoner/innsats så er vet jeg jo at jeg ikke blir fornøyd.

 

- Når folk gir meg et kompliment uansett hva det gjelder om det er prestasjoner, en gave, utseende, klær så tror jeg alltid at de sier det fordi de er hyggelige. Det er sånn man sier for å være høffelig eks " Dette var det beste jeg hadde spist"

 

-Folk spørr hele tiden om jeg ikke kan lære dem sånn eller sånn fordi de tror at jeg kan det, men jeg kan ikke å lære bort og jeg er jo ikke sikker på om jeg kan det selv engang...

 

 

Føler at jeg er den eneste som sliter med dette, jeg er den eneste merkelige personen i hele verden.. Hvordan klarer andre å " gi faen" og enda oppnå et superbe resultat?

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan gi meg med dette, det er ekstremt slitsomt å aldri være bra nok, dessuten så begynner det å bli hemmende i hverdagen...

( ps. vet at det er endel skrivefeil, gramatikkfeil og formuleringsfeil her, så korriger hvis du vil kommer fortsatt til å skrive på DIB for ingen vet hvem jeg er... )

[Anonym bruker]

Jeg har ingen tips, men jeg ville bare si at jeg har det på samme måten som deg. Du er ikke alene i verden. Det er utrolig slitsomt. Jeg kopler ut ringeklokka hvis jeg vet at jeg ikke orker å rydde,sånn i tilfelle noen skulle stikke innom.

[Anonym bruker]

Jeg har det motsatt. Er helt skamløs, og tror jeg kommer unna med hva som helst. Ikke så bra det heller, kan jeg fortelle deg! Gyllen middelvei hadde vært noe...

[Pengetreet]

Du er ikke merkelig, du stiller bare veldig høye krav til deg selv! Det må da være veldig slitsomt å ha det slik? Et slikt prestasjonsbehov kommer ofte fra lav selvfølelse og usikkerhet.

 

Det første jeg derfor lurer på er hvordan selvfølelsen din egentlig er? Er du avhengig av å prestere for å ha det godt med deg selv, altså innerst inne? Er du kun verdt det du kan prestere, dvs at du bare er god nok hvis du er best?

 

Hvis din menneskeverdi (i egne øyne) er helt avhengig av hvor flink, pen smart og dyktig du er så lever du livet ditt utfra hvordan omverdenen ser på deg, eller rettere sagt hvordan du TROR omverdenen ser på deg.

 

Hvis du blir flinkere til å lytte innover i deg selv om hvem du EGENTLIG er, så tror jeg at du vil få det mye bedre med deg selv.

 

Ikke for å være stygg med deg, men de mest uinteressante menneskene jeg vet, er de som bare byr på en fasade av seg selv... Jeg er sikker på at du er en fantastisk flott jente, bare du tørr å hente henne frem :-)

 

 

[Anonym bruker]

Det er ikke "merkelig", men det er tydelig at du lider av mindreverdighetskomplekser, og det er noe du kan få hjelp for, om du kjenner og innser behovet.

[Anonym bruker]

Jeg er en omgjenlig person, bare litt vel kravstor til meg selv...

Slipper jo ikke misnøyen frem i lyset, bare kjenner skuffelsen over alle de gangene jeg ikke klarer å nå opp til mine egne forventnigner.

Eks hvis ei venniene har det vanskelig løper jeg dobbelt skift for å stille opp for henne, men føler i ettertid at jeg kunne ha gjort mer.

 

SKal prøve å stille den stygge stemmen som alltid påpeker feil. Klarte å levere en kake til barnehagen som det var to store synnlige feil på og det er ikke verst til å være meg.. Jeg pleier å begynne på nytt igjen...

 

Er det noe annet jeg kan gjøre? lese?

[Pengetreet]

Så bra :-) Det er stort skritt i riktig retning.

Det finnes mange selvhjelpsbøker som omhandler slike ting,men jeg er ikke helt inne hvem som er verd å lese.

 

At du er omgjengelig og en god venninne, tror jeg nok :-) Bare ikke glem deg selv....