Vi er så alene om alt

[Babykilo]

Vi bor i Oslo, har to små, på 3,5 år og snart 1 år. Mine foreldre bor et godt stykke unna og er gamle og skrøpelige, min manns foreldre bor i utlandet. Søsknene mine er dypt inni småbarnsperioden selv og bor langt unna. Jeg føler at jeg drukner innimellom. Vi har aldri muligheten til barnevakt, da måtte det bli gjennom en sentral, og det er dyrt, dessuten må de jo kjenne ungene. Mannen min reiser mye og jeg har ungene alene. Jeg syns det er så vanskelig å ha husarbeid, matlaging og ungepass og aldri få litt pusterom.

Det må da være flere som har det slik, særlig i Oslo? Jeg vil gjerne flytte, men det går ikke pga jobb.

Hva gjør dere andre? Sukk...

[Rampongi]

Vi har halve slekta i utlandet vi også og resten av dem har enten masse unger sjølv eller er for sjuke til å passe på.

Er ikke så lett. Vi har heldigvis et par venner som kan passe piraten her i nærheten, men foreløbig har vi ikke benyttet oss av det. Hun er ikke halvåret enda, så vi har ikke hatt det helt store behovet enda. Vi får imidlertid masse hjelp når vi er hos familien i utlandet, så da tar vi oss noen kvelder alene, så får vi leve på de kveldene resten av året

[lengter daler ned i skjul...]

Vi har det akkurat på samme måten... sånn er det bare, dette visste vi før vi valgte å få barn. Det er tøfft, og vi ønsker at vi hadde noen til å hjelpe oss innimellom. Våres barn er 17 mnd og 2,5 år. Her hadde jeg og mannen skikkelig tøff omgangsyke samtidig en søndag når begge ubga var hjemme, de var friske. Da hadde vi ønsket at vi kunne ha hatt en snill bestemor som ville passe dem litt.

[Underveis -->]

Nå er ikke jeg veldig mye alene, og jeg har bare ett barn, men vi har heller ingen nær familie som kan steppe inn. Jeg skjønner det er tungt for deg. Jeg har akkurat vært alene med poden i snart 3 uker, og med sykdom på både meg og han, så har det vært hardt! Har dere barnehageplass? Poden har akkurat begynt i barnehage, og jeg må si det har gitt pusterom for meg, i alle fall. Et alternativ er selvfølgelig dagmamma. Spørs om jeg føler det slik når jeg begynner i jobb igjen på mandag ;-)

Jeg spør også venner når det røyner på som verst. Har noen få jeg kan spørre, så jeg misbruker det ikke, men noen ganger er det deilig å gjøre noe uten å ha med barnet.

Kjenner du ingen tenåringer som kan passe på barna etter at de har sovnet for kvelden? Om de er rimelig greie på natten, så kan du jo benytte sjansen å bare komme deg ut en ut. Ta en kaffe. Se en film på kino. Besøke venner. Sitte i parken og stirre på et tre ;-)

 

Dersom dere har råd til det, så er det jo også lov å kjøpe seg vaskedame. Så slipper du det i alle fall. Det skal jeg gjøre!

 

Når det gjelder bosted, så må man ikke bo i Oslo for å jobbe i Oslo. Vi bodde i byen i mange år, men valgte å flytte ut på landet. Tar meg 30 minutter til Oslo S, samtidig som vi har stor hage, dobbel garasje og stort hus med utleiemulighet, samt skogen rett over veien.

[1mor3barn&1000ideer]

Har det slik selv, og jeg er alene med tre!

 

En må bare venne seg til det, eller gjøre noe med det.

 

Spør etter barnevakter. I barnehagen, naboer med tenåringsbarn eller andre. Klart du finner noen som vil sitte barnevakt!

 

Og husarbeid og matlaging, ja det må du gjøre hver dag uansett! Ta en enkel pizza eller tomatsuppe i ny og ne, gjør det lettvint for deg selv, og la barna hjelpe til!

[The Bad Gal]

Vi har heller ingen i nærheten, men synes det går greit likevel. Vi har jo selv valgt å bo her, og valgt å få barn, så synes ikke vi kan klage.

 

Man må bare gjøre det beste ut av det, eller finne en måte å få til et liv på hjemstedet til en av partene(mange par er jo fra ulike deler av landet). Man kan alltids få jobb, men kanskje ikke samme betaling som i Oslo, men tror nok man kan få det til å gå rundt om man legger godviljen i det og jenker litt på kravene en stiller.

 

Dere kan jo flytte litt utenfor byen og fortsatt jobbe der, er lettere å treffe andre småbarnsfamilier i etablerte boområder i "forstedene" til Oslo. Mange eri samme situasjon mtp lite familie rundt, og man kan hjelpe hverandre når en trenger det. Det har bare med instilling å gjøre, alt går an å løse!

 

Lykke til!

[Fire småtroll]

Vi har det også sånn, men vi har fire barn da (8, 6, 2 og 1 år gamle). Denne sommeren blir det fire år siden vi sist hadde barnevakt..

 

Vi har vaskehjelp da, det hjelper på litt. Ellers tror jeg bare en må innstille seg på at sånn er småbarnsperioden, den kan være alltoppslukende og slitsom. Jeg tenker litt sånn at livet går i faser, akkurat nå er vi i den mest slitsomme men også mest givende perioden. Når vi en gang sitter på gamlehjemmet og ser tilbake vil vi huske denne perioden som den beste i livet

 

Mannen min jobber også mye, så jeg er mye alene om legging osv, av og til blir lunta vel kort, men det går da. Ellers prøver vi å gi hverandre den friheten vi kan, om det er en runde på ski etter at ungene er i seng, en tur på kino med en venn eller en kveld med "syklubb" prøver vi to voksne å gi hverandre litt tid når det trengs som vi kan være ute på egenhånd og kan trekke pusten uten å måtte ta hensyn til annet enn egne behov.

 

Sånn i det store og hele synes jeg det går helt greit jeg, men jeg var veldig innstilt på denne livsstilen da. Jeg visste jo allerede før jeg fikk barn at det kom til å bli vanskelig med barnevakt osv, likevel valgte jeg å få fire stykker. Skal ikke nekte for at jeg blir sliten innimellom, men prøver å minne meg på at snart er de store skoleunger som heller vil være sammen med venner enn foreldrene sine og da kommer jeg til å savne denne småbarnsperioden

[-carina-]

Vi har det også delvis sånn. Det vil si, vi har endel rundt oss som kan passe, men vi er for dårlige til å be om barnevakt. Eneste gangen vi har bedt om det var da yngste skulle fødes... ;o)

 

Synes egentlig det går greit, det er stort sett når vi er syke alle fire at det er tungt, men siden barna er syke så passer det liksom heller ikke å be om barnevakt.

 

Vi er flinke til å bytte på og passe barna, slik at den andre får litt pause. Og så føler vi oss litt ferdig med fest og fart, så det gjør oss ikke så mye med noen år i sofakroken nå.

 

Det som er mest slitsomt for oss er at vi har mange venner uten barn, vanskelig å opprettholde vennskapene når vi føler de ikke er i samme situasjon... :o/

[Gjest ->>-]

Vi bor også i Oslo og har det meste av familie langt unna. Vi har gått aktivt inn for å bygge et nettverk som også omfatter folk som bryr seg om ungene - de har reserveonkler og ekstratanter i fleng i vennekretsen. I tillegg har vi aktivt tradet i overnattingsbesøk, tjenester og gjentjenester med f.eks barnehage-/skolekompisers foreldre. Ja, og så har vi vaskehjelp - hun er verd sin vekt i gull og koster ikke mer enn at man fint kan prioritere bort noe annet for å ha henne.

 

Det er sikkert andre i nettverket deres som også har lite familie i byen, og som kunne tenke seg å ha dine unger på overnatting av og til mot at du gjorde det samme for deres? Kollegaer med tenåringsbarn som kunne tenke seg å være fast barnevakt?

[Tante Gustava]

Har det veldig likt.

Bor i Oslo, mine foreldre bor på andre siden av landet. Hans foreldre er "bare" 2 timer unna, men de er relativt gamle og skrøpelige så jeg stoler ikke helt på å overlate spesielt minste på 6 mnd til de.

Har ingen søsken i nærheten, kun venner og de har små barn selv.

 

Har vært ute på middag og kino 1 gang etter at eldste ble født for snart 2 år siden. Heldigvis er vi hjemmekjære, og koser oss med god mat og god vin hjemme. Men skulle gjerne hatt litt mer mulighet for avlastning...

[neste*gang]

jeg trodde det skulle hjelpe å flytte nærmere nær familie, når jeg fikk min junior, har fullt av familie rundt seg, men de gidder ikke å hjelpe til så jeg er mutters alene med ansvar. Har nå innsett det og gjør så godt å lage en så hyggelig hverdag som mulig og det går seg til.. selv om det er rimelig slitsomt og ensomt og "fastlåst" men jeg ville ikke byttet ut junior for han er bare verdens beste.

[MathildeC]

Skjønner hvordan du har det, vi er i veldig lik situasjon. Har en på 2,5 og en på 5 mnd. Mine foreldre bor 5 timer unna med bil, og er for gamle til å ville f.eks ha de en hel natt, eller ta de om morgenen (de må sove til elleve helst..).

Når de er her, sitter de barnevakt fram til kl 23 slik at vi kan gå ut og spise, dette er vel to ganger om året.

Hans foreldre bor i utlandet, men de også sitter en kveld hvis de er på besøk. Er vi hos de, så kan svigermor passe på om morgenen, men hun er slik at hun ikke liker "late" mennesker, så jeg føler uansett ikke at jeg kan slappe av :-).

Men vi visste jo at det ville bli slik. Vi har noen venner som har toåringen på overnatting en sjelden gang, men ellers ingen "vanlig" barnevakt. Tenkte jeg skulle prøve å få tak i en snart, men det blir en ukjent person til å begynne med.

Vi har vaskehjelp, det er DEILIG!!!!!!!!!!

Men denne tiden går nok fort ja.

[sykkelpumpe]

Som jeg skulle skrevet det selv! Jeg er i en periode der jeg føler at jeg kveles. Misforstå meg ikke jeg elsker barna mine over alt i denne verden og gjør alt for dem. Det er jo derfor det er som det er.

Jeg skal sette inn annonse i lokalavisa sånn at vi kanskje kan få barnevakt i ny og ne:)

Skjønner at det ikke er lett når du bor i Oslo.

Håper det ordner seg for dere, og at du ikke mister deg selv i alt...

[Mandalas]

Å, som jeg kjenner meg igjen! Vi har hatt det sånn siden barna var 3,5 år og 1 år gamle som dine. Men nå orker jeg bare ikke mer. Jeg har krasjet totalt veldig mange ganger i löpet av disse årene. Samboeren er borte fra 6-17 hver dag og jeg har begge barna. Ene barnet har autisme. Vi har aldri avlastning. Jeg holder mildt sagt på å bli gal og er dessverre ingen direkte bra mamma i perioder. Orker ingenting.

 

vi skal heldigvis flytte nå. Jeg klarer bare ikke mer, vi må få et större nettverk rundt oss. Så vi flytter närmere familie.

[Stratos med 3 barn]

Forsøk å skaff dere et barnebyttevennepar Så kan dere hjelpe hverandre! Synes alle "klager" om det samme jeg så det er garantert flere der ute.

 

Vet forøvrig hvordan du har det. Kan telle på en hånd hvor ofte noen har sett til våre på 3 og 2 år... Men i det siste kjenner jeg at jeg har fått litt nok og tvunget de litt på andre. Ja, missforstå meg rett Jeg har bare bedt om pass og ikke latt feks moren min slippe unna med dårlige unnskyldninger - hun har nemlig angst og tror alt kan skje på 1 time. Nå har hun passet han på 3 år i 2-3 timer og de storkosa seg! Dermed har hun en erfaring på at alt galt skjer ikke bare fordi hun har ungen - og vi håper på en noe enklere tid i årene som kommer. Ofte vanskeligere å få folk til å passe når de er så små! Masse lykke til

[lille sprelle]

Sjekk med frivillighetssentralen om de kan hjelpe med "ekstrabesteforeldre" eller noe sånt!

 

Sjekk ev røde kors - det er i oslo mange organisasjoner som formidler hjelp til de som trenger det!

[Babykilo]

Joda, jeg tyr absolutt til lettvinte løsninger i matveien innimellom. Jeg har henvendt med til Home Start som er en forening som hjelper f.eks småbarnsfamilier som trenger det. Men de tilbyr ikke noe i min bydel, underlig nok. Det er ikke det at jeg vil ut og feste akkurat, det er langt fra det jeg trenger. Men å få gjort litt ting som må gjøres i huset, f.eks, å kunne slappe av litt, har jo aldri alenetid. På kvelden må jeg dusje, lage matpakke, fikse klær etc.

Lokalavisa er ikke så dumt. Det skal jeg undersøke. Vi har bare single barnløse venner, og ingen er så travle og slitne som dem, merkelig nok. :-) Vi kan ikke flytte nærmere familie, for jobbmarkedet til gubben er kun her og evt i noen vestlandsbyer.

Det er sant at det går over til slutt. Håper bare vi holder ut. Ikke rart parforhold går dukken i småbarnsperioden... :-S

[husmus &2]

Jeg skjønner hvordan du har det. Vi har EN barnevakt og det er bestefaren og han stiller opp når det skulle være, men selv om vi begge bor i Oslo er det uaktuelt for han å komme opp for noen timer. Skulle gjerne kjent noen i nærområdet som kunne passe han en time eller tre en kveld eller formiddag uten at det krever å pakke hele kofferten liksom for at bestefar skal passe han. Det var verre før for oss og har blitt bedre etter at jeg har tvunget han til å stille opp. For ikke lenge siden kunne han aldri fordi han alltid satt barnevakt for broren min.

Det er ikke lett, det verste er å være syk. Vi hadde omgangssyke samtidig for noen uker siden, det var rene torturen.

[hildabakk]

Nå skjønner jeg ikke helt... å bruke homestart, røde kors eller frivillighetsentralen eller en tenåringsjente i nabolaget, hvorfor tror man det er en bedre løsning enn å bruke en santral? Det er jo mye tryggere å bruke en sentral som faktisk er proffe på barnepass. Da vet du hva du får, skulle jeg tro. Det koster kanskje litt men jeg vedder på at det er verdt det. Det er jo dyrere å betale en vaskehjelp. Bruker man en nabo eller en assistent i barnehagen, er jo ikke det det samme som gratis heller? Du skriver at du ønsker en som skal kjenne barna. Uansett hvem man bruker, røde kors eller en tenåring i nabolaget, så kan man bruke tid på å bli kjent. Man ER jo aldri kjent første gang man treffer noen uansett, man BLIR kjent etter hvert. Og slik er det uanset hvem det gjelder. Jeg håper du tar mot til deg og tråkker over den dørstokkmila det er. Ja det kan være litt tungt og stort skritt å ta, men tro meg, det er verdt det. Ønsker deg lykke til videre uansett hva du velger :-) jeg har i alle fall bare gode erfaringer med byrået jeg bruker (Barnepasseren i Oslo)