Hvis man velger å ta de små kampene.....

[prekæs]

....kan det gjøre det enklere å ta de store? Jeg tror noen ganger det, men selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. (Som er forskjellig fra peron til person) Meninger?

[Gjest sug lut]

Vel, jeg vil ha rundt meg folk jeg kan stole på i smått, siden det da er større sjanse for at de kan stoles på i stort også. De små kampene er overkommelige, de store er for store, så om man får det lille på plass så har det store et fundament. Tror jeg. Ellers er det mulig dette bare er en kontrollfreaks bekjennelser.

[prekæs]

Jeg har notert meg at det er veldig i tiden å hevde at man ikke skal ta de små kampene. Det blir bråk av det der og da. Og ubehageligheter. Men når lillegutt hevder at han ikke vil kle på seg, og jeg hevder at det skal han, er jo det en liten, men nyttig kamp han muligens til slutt (helst temmelig fort) skjønner han vil tape. Eller som et annet eksempel. Den talen man burde holde i ett eller annet selskap, som definitivt ikke er farlig, bare ubehagelig. når den er gjennomført har man jo tatt en kamp og vunnet den og.

Jeg vet at jeg kan sees på som kontrollfreak, men er jeg det i den lille kampen jeg har mot diverse småting i hverdagen? Jeg tror ikke det. Jeg tror vel helst at den som aldri tar den lille kampen, muligens må slite med større kamper senere. Uten at det er noen regel.

[Gjest sug lut]

Jeg ser en masse tiltaksløshet og pur latskap kamuflert som "ikke ta de små kampene". Og jeg liker det dårlig. Særlig når jeg ser at jeg faktisk ender opp med å ta de små kampene med andres unger fordi ingen har giddi før. Det er faktisk greit om jeg liker ungen, og det trenger ikke ta så veldig langt tid, men ellers er det en avveining av om jeg liker vedkommende og gidder å ha ungen her i det hele tatt. Aksepterer ikke å ha unger i huset som kan agere som de vil fordi ingen har oppdratt dem før. For mange kamper små er det uansett med mine egne unger.

[Anne-B.]

Jeg vet ikke. Det spørs hvem du tar opp kamper med. Noen er ikke flink til å velge sine kamper, og lager storm i vannglass. Jeg hater å bli tvunget til å diskutere, spesielt om jeg føler at den andre personen diskuterer kun fordi denne føler seg truffet eller fornærmet på noe vis, selv om man forsøker å forklare at det man mener, går på mer generelle ting elle det spesifikke. Da går det liksom ikke an å få gehør for at det ikke er vedkommede som person man snakker om, men om saken for seg selv. Og det er slitsomt, for da blir man plutselig beskyldt for mye man verken er eller har sagt. Noen ganger er det greit å bare holde kjeft, men om man da har å gjøre med en person som er sannhetsjeger så til de grader, så blir det vanskelig å lage en avstand mellom seg selv og saken det gjelder. Personlig mener jeg at man skal ikke røre i gryta om det bobler opp ting man ikke takler å bli konfrontert med. Om du ikke tåler promplukt, må du heller ikke si at det er greit at andre promper i ditt nærvær.

[Anne-B.]

Men forøvrig er jeg enig i et oppdragelsesperspektiv. Jeg tar heller de små kampene før det eskalerer til noe større. Om min unge blir en frekk og ufordragelig drittkjerring som voksen, og det er fordi jeg ikke tok de små kampene på for eksempel å være nesevis eller at hun fikk gjøre som hun ville som barn, så er jo faktisk det noe som vil gå utover fler enn meg selv etter hvert som hun vokser til og beveger seg ut av hjemmet og inn på andre arenaer. Ansvarsfølelse for seg selv og andre er noe som må læres.

[♡ A & E ♡]

Men hvis du ikke lager noe styr ut av de små kampene så vet vel ikke barna at det faktisk var en kamp men bare noe de fikk lov til fordi mamma/pappa sa ja? Også tar man heller å styrer i de større kampene.

Det viktigste er vel kanskje å ikke si nei hundre ganger hvis du likevel gir deg til slutt, det blir det bare problemer av, hehe

[Anne-B.]

Det er vel det som er poenget, å si ned første gangen. Men å si ja hundre ganger og så si nei er bare forvirrende for et barn.

[♡ A & E ♡]

Jo da, poenget tatt.

Men er slitsomt å bruke "hele" dagen på å si nei-nei-nei. Så istedefor alle "neiene" sier jeg ja til de tingene som ikke er verd å skape noen kamp for

[Gjest sug lut]

Det er lett å snakke forbi hverandre her, siden det blir forskjellig utfra hvem man skal ta kampene med. Har du et barn på to, et barn på sju eller en tenåring - det er forskjell på både antall kamper og typen kamper.

For den saks skyld, om det er andre voksne du skal slåss med, er bildet igjen et helt annet.

[♡ A & E ♡]

Ja, det er sant.

Med en på 3,5 år er dagen stappfuuuuuuull av små og store kamper og håper for guds skyld at det blir mindre kamper fremover men da blir de vel litt større...

Sloss med voksne har jeg sluttet med

[Gjest sug lut]

Det blir i alle fall annerledes. Og HVORDAN det blir annerledes er jo veldig avhengig av individet også. Pluss at en utholdende, smart, verbal tenåring som er høyere enn deg og har sixpack og ser ned på deg mens han flirer (og altså ikke kan *løftes* inn på rommet sitt med beskjed om å bli der) er et helt annet scenario. Da bør man ha tatt en del småkamper før, så det ligger et grunnlag der for å kunne snakke sammen.

[♡ A & E ♡]

Å herregud, nå får jeg prestasjonsangst

Jeg er 163, de fleste i sambos familie er oppmot 190.

Jeg tror jeg må begynne å trene så jeg ihvertfall kan løfte på han noen år til og kan brette opp min egen sixpack om det skulle være nødvendig

En får jo bare prøve å "prente inn" noen verdier og holdninger som gjør at de kan snakkes med når de blir eldre

 

[Gjest sug lut]

Hehe, det er utrolig morsomt, har du gjort en jobb fra start og i tillegg hatt den dosen flaks man må ha så har du en utrolig fin fyr som er artig å være sammen med, mellom hver gang du har lyst til å banke ham ned i støvla og knyte igjen. Jeg tror det viktigste er at de veit at de kan stole 100% på deg, både når det gjelder kjærlighet og grenser.

[♡ A & E ♡]

Ja, noen utfordringer må de jo få sende vår vei, he he

[Lektor Doppler med tillegg]

Man skal velge sine slag med omhu. For man gidder ikke ta alle sammen. Det er min erfaring, så får man heller bære over med en del ting, og konsekvent slå ned på det som man synes teller. Men konsekvens er uansett tingen. Store eller små kamper.

[Anne-B.]

Jeg snakker for det meste om voksne her. Unga i huset er merkelig villig til å godta at jeg sier nei, så jeg syns ikke vi har så mange kamper å velge mellom, egentlig.

[Lektor Doppler med tillegg]

Synes det samme gjelder i så måte også... voksne som barn. Men ja, hvorfor ikke sette standarden med en gang?

[Anne-B.]

Ja, hvorfor ikke. En gang må man jo slutte å tro at alle kommer til å være snille og høflige.