mister man følelser med årene?

[:::) Frøken Velferdsrett]

for jeg finner ikke mine igjen.

 

før følte jeg masse hele tiden. og kunne skrive masse fine dikt.

jeg kunne gråte og jeg kunne filosofere og drømme meg bort.

 

men det er ingen ting igjen inni meg.

alt går på kunnskap og fornuft.

 

så føler man mindre med tiden?

 

eller er det bare jeg som har mistet noe på veien?

[Mom2Two]

Kanskje det bare er en fase?

 

Jeg føler mer enn noen gang, både på godt og vondt!

 

Kanskje du må finne igjen deg selv? ;o)

[Mom2Two]

Ellers tror jeg bestemt at om man har noe som er veldig altoppslukende i livet der og da (sorg, forelskelse eller lignende), så greier man ikke nødvendigvis å ta inn alt annet akkurat da..

 

Kanskje det er tilfelle for deg?

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tror ikke det er tilfellet.

 

det føles ihvertfall ikke sånn.. hehe.. det føles bare tomt... hehe

 

som om det ikke er noen dybde i meg lenger.

 

forhåpentligvis er det bare en fase, men da har den vart lenge ihvertfall. i sånn 3 års tid tror jeg... hehe

 

jeg vil ha følelsene mine tilbake!

[Gjest]

Du får åpne glasset og spise følelsene dine med teskje slik at du kan få dem tilbake.

Det bruker hjelpe;)

[:::) Frøken Velferdsrett]

hehe... det eneste glasset jeg kan komme på som kan hjelpe til å åpne noe som helst er alkohol. og da blir det for det meste fnising

 

kanskje jeg burde bli gravid. da følte jeg masse

[ano`num *17.03.10*]

Tror det heller er et stadie som hører tenårene til jeg?

At mangelen ikke er en fase, men det å ha dem er en fase som vi ikke lærer å sette pris på før det er over?

Som alle de heftige forelskelsene; de savner jeg. Det å kunne se en gutt og bli helt oppslukt resten av dagen feks.

Det er ikke det samme i dag. Det blir litt mer "han der var fin" ferdig med det. Ikke rart det er vanskelig å finne kjærligheten når en har bikket 20 ;p

 

Enkelte følelser er jeg veldig glad for å ha mistet Alle de dypeste bølgedalene! Den harde følelsen av å ha blitt forrådt av venninner som egentlig bare mente noe annet enn jeg. Hehe, hum, det var tider det.

Men gleden er ikke det samme lenger heller.

Joda, jeg føler glede og ser på meg selv som positiv. Men, det skal så mye til før jeg føler den store overstrømmende gleden jeg så lett kunne kjenne på før.

 

Er det hormoner som står bak?

[Øyboeren med to små <3]

du har ikke tilfeldigvis gått på p-piller eller noe sånn de tre årene....?

[Tommage♀♂]

Jeg var også den som skrev tåredryppende dikt. alltid var forelsket, var happy happy eller bare deppa.

 

Nå for tiden føler jeg meg helt evneløs når det gjelder følelser. Gråter av tv, men sånn ellers lite. Går fra sambo nå, og eneste jeg føler er lettelse for at det er over, og jeg slipper å late som om jeg FØLER noe.

 

Føler jo selvsagt kjærlighet for ungene, men ikke sånn altoppslukende, grenseløs kjærlighet som jeg trodde jeg skulle, at jeg ikke har tid til annet enn å beundre dem og leke med dem dagen lang, og helst sove med dem om natta...

 

Naturkatastrofer ol går ikke inn på meg lenger. Tv-bilder av barn i nød gjør altså, der har jeg et snev av medmennesklighet.

 

Så ja, jeg føler hvertfall mindre enn før. Men håper at det ordner seg litt når jeg kommer meg ut av dette huset. Da skal jeg begynne på ny, med nye følelser, MASSE følelser=)

[prekæs]

Jeg tror ikke man føler mindre, man bare takler det på en annen måte og da som regel mindre dramatisk. Yngre har vel muligens en tendens til å overdramatisere og snakke i svart/hvitt. Med litt livserfaring er det enklere å se ting fra andre sider og tenke litt mer grått. Egentlig en god følelse. Kommer vel av at man begynner å bli tryggere på seg selv. Dvs. Det er godt å slippe å klikke i vinkel på svigermor:)

[Let's hear it for the boys!]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Da jeg var yngre hadde jeg masse inspirasjon og intense følelser om alt mulig rart. Nå sliter jeg med å finne lidenskap for noe som helst, og da tenker jeg spesielt på valg av yrke. Hvorfor det er slik vet jeg ikke, men jeg har en teori om at man blir veldig farget av fornuften og blir dermed mindre modig med årene. Trist, synes jeg.

[Stratos med 3 barn]

Jeg har ikke så god tid til slikt lengre merker jeg. Tror nok de ligger der, men med to bhg barn og en i magen er hverdag full Man skal jobbe fult også... Noe hjelper det å ha hund å gå på tur alene om kveldene, men man finner liksom ikke helt tilbake igjen, for det er ikke nok tid!