Vanskelig dette her med unger og skilte foreldre :(

[Sara Rompompei]

Min x og jeg har 3 barn i sammen fra 3 til 12 år.

 

Jeg flyttet ut for snart 2 år siden etter 17 års slitsomt ekteskap. Han er en person med mye sinne og ustabilitet. Han slår ikke, men bruker stygge ord i stedet.

Tilslutt fikk jeg hjelp til å komme meg ut, men har latt ham ha ungene 50 % da jeg ikke makter den hurlumheien det ville blitt om jeg ikke gjorde det.

Man kan vel si at han fortsatt har litt makt over meg ved at jeg lar ham få lov til å orke det han selv gidder når det gjelder det å stille opp for ungene.

 

Denne uka her har han ungene og så er det ett viktig foreldremøte for eldstemann. Jeg kan egentlig ikke gå, men han orker ikke fordi han synes det er så mye styr om dagen, så da må jo jeg bare snu meg rundt og gå på dette møtet også.

Jeg kjenner jeg begynner å bli så lei dette her, samtidig som jeg ikke klarer/orker gjøre noe med det.

 

Eldstemann er stadig i tottene med faren sin, og sier oftere og oftere at hun vil flytte til meg permanent, men jeg sier hun ikke får lov til å ta den avgjørelsen i sinne. At hun gjerne må gjøre det, men da skal det bestemmes når man er venner og har gjort opp krangelen.

Hun skjønner dette, og de blir jo alltid venner igjen, så foreløbig har det ikke vært noe seriøst snakk om dette.

 

Yngstemann har vært mest hos meg, siden han var såpass liten da jeg flytta, nå skal vi utvide samværet med ham også og etter påske blir han nok 50 % hos pappaen sin han og.

 

Dette sliter jeg ganske med, for jeg har ingen kontroll på hvordan de har det der... Jeg vet hvor skadelig det er å vokse opp med en såpass ustabil pappa, som ikke har noen begrensninger på hvor sint man har lov til å bli, hva man har lov til å si og hvor man har lov til å være sinna.

Dette var jo hovedgrunnen til at jeg selv dro den gangen.

Samtidig vet jeg ikke hva jeg kan gjøre for å forhindre dette.

Han er flink til å snakke folk rundt, og da vi var på mekling i forb. med skilsmissen var det jo omtrent bare han som snakket, og utbroderte hvor ille jeg var... Jeg har med årene blitt taus for å si det mildt. Jeg orker ikke bli med i kranglingen hans og forholder meg heller taus uten å si noe. Sikkert for å beskytte meg selv mot den aggresjonene som vil komme om jeg sier ham i mot.

 

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, for jeg ser liksom ingen løsning på problemet selv.

Men uansett var det godt å få det skrevet ned... deilig å få ut litt innelagra driit.

 

Takk for at du gadd lese

 

Kom gjerne med noen synspunkter om du har lyst.

[❤ mamma til 2 ❤]

Huff da, du har det nok ikke noe enkelt. Vet dessverre ikke hva jeg kan råde deg til, ettersom jeg ikke ar noe erfaring med dette. Men håper at du får en snarlig løsning på problemene du har med barne faren. Slik at du og dine barn får e enklere og mer stabil hverdag.

[Anonym bruker]

Du kan få en time hos familievernkontoret helt alene, uten hans innblanding, og evt innkalle til mekling etterpå.

Jeg skjønner hvordan du har hatt det, jeg hadde en ganske lik mann - men fikk heldigvis ingen barn med han. Til slutt gidder man ikke mer, man bare nikker og forholder seg taus. Jatter med...

 

Men dette må du få ut, snakk med dem om din opplevelse av den mannen som kan sitte og kritisere deg opp og ned mens du hører på.

Start der, og få hjelp videre:)

 

Lykke til!