Sønnen min skal flytte fra meg til sommeren....

[Anonym bruker]

Huff, jeg må bare lufte litt tanker til noen...

Sønnen min er en sjarmør på 6 år, jeg fikk han da jeg var 16, og har harr hovedomsorgen for han frem til sommeren som var, da delte jeg og far omsorgen 50% vi bodde da nerme hverandre, så det gikk fint med skole osv... På denne tiden leide vi en leilighet, og hadde planer om å kjøpe noe i samme område...

Sån gikk det ikke, min mor og ste far ble syke, og trenger mye hjelp samtidig fikk vi muligheten til et nydelig hus 4 hus unna dem. Dette er ca 20 min unna der vi bodde.

Så vi flyttet i januar... Det er godt å bo så nerme mine foreldre, å ha muligheten til å bare tusle bort dit, og å komme når de skulle trenge det eller ønske det....

Vi trodde jo dette skulle gå fint mtp på sønnen min også, men ser nå i ettertid at han taper mye på dette, venner osv... For han har fortsatt på skolen han gikk før vi flyttet....

Jeg og guttens far tok en prat ang dette i helgen og kom frem til at det beste for sønnen vår er at han bor hos pappaen fom sommeren.. da får han fortsette på samme skole, beholde sine venner osv... også er han jo en skikkelig pappagutt da:p

Gutten selv syntes det var litt trist å skulle bare bo der, men ville helst det om han ikke kunne være halvparten hos begge....

Huff, jeg er så lei meg... vil jo ikke at han skal flytte fra meg, lille gutten min.... Men jeg tror hel oppriktig at dette er det beste for han...

Skal jo ha han annenhver helg og torsdager, men alikevell... han har jo alltid vert med meg...

 

jaja... jeg tror den rette avgjørelsen er tatt, selvom det er litt vondt for mammahjertet mitt....

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det er flott at du tenker på det beste for sønnen din, men må si at jeg synes avgjørelsen din ble tatt alt for raskt. Barn omstiller seg lett, men man må gi dem litt tid. Man må ikke forvente at alt går på skinner etter kun et par mnd. jeg tok selv med datteren min på 9 år og flyttet ut av Oslo i fjor, ny skole og nye omgivelser. Hun savner fortsatt vennene sine, men nå sier hun at hun er glad vi flyttet.

 

Gutten din er kun 6 år og enda mer omstillingsdyktig enn datteren min var. Jeg er ikke helt sikker på at dette er den riktige avgjørelsen, dessverre (dersom du ahr lyst til å ha ham boende hos deg).

[Anonym bruker]

Huffda... Dette var vond lesning for mitt mammahjertet og.

Men jeg skjønte ikke helt hvorfor dere ikke har 50/50 fom sommeren. Er det kun fordi du bor nærmere foreldrene dine? Går det ikke an å flytte nærmere din ex og sønnen din?

Det er veldig vanskelig når foreldrene er syke, og det er så absolutt vanskelig når det går utover barna.

[Anonym bruker]

Dette skjønner jeg ikke. 20 minutter unna der du bodde før er jo ikke så langt. Og dere burde ikke gitt opp før han fikk skifte skole. Er sikker på at han ville hatt en drøss med venner etter kort tid. Han er bare 6 år jo!

[Anonym bruker]

Vi har han 50/50 nå jeg og faren, men fom sommer skal han bo hos faren... jeg kan jo ikke bare flytte frem og tillbake heller....

Området vi bodde på er dyrt, her er det billig... Det koster oss like mye å bo her i stort hus som det kostet oss å bo i en liten leilighet der, dette er jo ikke bare fordi foreldrene mine er syke, men også fordi vi ikke klarte å finne noe i en prisklasse og str der vi bodde... Det er klart jeg VILL at han skal bo her, men han har det kjempe bra hos pappaen også... Det er liksom ingen selvfølge at jeg skal ha han her når vi ikke er sammen... Det er klart, skulle det ikke fungere for han eller far at han bor der, er han alltid velkommen hjem igjen... Han hadde jo klart å omstille seg fint om han flyttet hit 100% også, men det er jo ikke bare min mening som teller... pappaen sin mening og gutten sin egen mening spiller jo en stor rolle... Jeg har også en datter som har begynt i bhg her, så vi kan ikke bare pakke å reise tillbake nå... hadde jeg fortsatt vert alene så hadde jeg nok funnet en annen løsning men jeg har både samboeren min og min datter å tenke på også....

 

Men tro meg damer, dette er ikke en avgjørelse jeg tar lett på, jeg klarer bare ikke få meg selv til å tro jeg har eneretten på gutten bare fordi jeg fødte han... Så siden far ønsker å ha han, og gutten ønsker å bo med far, og han er en god pappa som følger opp osv... Så er dette for meg den mest riktige løsningen...

[Anonym bruker]

Seriøst?

Sier du fra deg 50/50 % pga at faren bor 20 minutter unna?

Sønnen din er jo bare 6 år, og vil nok klare å få venner på stedene.

[Anonym bruker]

Det må si:) Jeg synes det er ett flott og uselvisk valg du har tatt:) Heldig er sønnen deres som har så oppegående, flotte foreldre. Som velger å sette egne ønsker bak sønnens behov for å ha det godt. Man kan jo altids si at han hadde nok vennet seg til og fått nye kamerater der dere bor også. Jeg synes du høres ut som en god mamma, som uansett ikke bor så langt unna, annet enn at du kan fortsatt ha godt kontakt med barnet ditt:)

 

Vær stolt av avgjørelsen din!

 

Klem:)

[Anonym bruker]

virker som du "vil du kvitt" sønnen din jo

[Anonym bruker]

Kan ikke annet enn å si meg litt enig med siste anonym her. Hadde aldri prioritert slik som deg. Ikke fordi far ikke kan ha barnet, men fordi det virker som du gir opp sønnen din. Jeg hadde heller bodd i en liten leilighet og hatt god kontakt og mye samvært med sønnen, fremfor et hus og lite kontakt.

 

20 min. Det er mindre enn hva vi må kjøre på skolen hver dag. Her er det 30 min kjøring hver vei.

[Anonym bruker]

Helt enig. Virker ganske mistenkelig for min del. Jeg bor i dette landet BARE pga av datteren min. Ville aldri ha flyttet fra henne og ofrer meg selv for at hun kan være i Norge og være sammen med pappaen sin.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår fortsatt ikke helt. Nå kjörer du eller samboeren han til skolen hver dag? Fungerer det? Mange i Norge har jo 20 min eller mer til skolen. Hvordan mister han kontakt med venner om dere har han 50/50%? Siden han ikke kan gå rett til vennene, men må bli kjört? Det höres litt spesielt ut. Du skriver selv at han ble lei seg når han hörte at han bare skal bo hos pappaen sin.. Som andre skriver er han jo så liten! Og det har bare gått en knapp måned for han å tilvenne seg på.

[Anonym bruker]

HI, er du den samme som skrev for noen dager siden at du er så deprimert til tross for at du er nyforlovet og har en liten baby? Du strevde med overvekt og depresjon? Om du er den samme, så tror jeg du ikke klarer å se klart i denne situasjonen. Å "gi" fra seg sønnen sin på denne måten er ikke normalt. Jeg synes du bør søke hjelp.

[Anonym bruker]

Enn om far gav meg 100% da? Ville det vert mere normalt?

jeg gir da ikke fra meg sønnen min, kan treffe han akkurat når jeg vill, og kommer til å ha han hos oss MYE, og om det var omvendt at jeg hadde 100% og far bare venlig samvær så ville det vert helt normalt...

 

Vell jeg syntes bare tanken på å ikke ha han boendes her var litt trist, men å skrive det har var dumt av meg for da prøver jeg bare å bli kvitt han vist nok...

 

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, det hadde faktisk vært mer normalt siden du tross alt skriver at du har hatt hovedomsorgen for barnet fra fødsel og til i fjor sommer.

 

Skjønner uansett ikke prioriteringen din, men om du heller vil ha det huset fremfor mer samvær med sønnen, så har dere helt sikkert tatt det rette valget.

[to-store-to-små-en-liten-en]

Jeg synes det er utrolig dårlig gjort hvor mye pepper HI får her!Hadde Far gitt fra seg hovedansvaret, så hadde INGEN løftet et øyebryn!Men når MOR gjør det, fordi hun mener det er til det beste for barnet, så blir hun hetset og stemplet som en dårlig mor!

Har vi ikke kommet lengre i likestillingen, enn at Far fortsatt er en annenrangs omsorgsperson?

All respekt til HI som setter sitt barn foran seg selv!Tenk om flere mødre kunne gjøre det, i stede for å tviholde på hovedansvaret for en hver pris!

Hadde jeg og barnefar gått fra hverandre, har ikke jeg noe mer rett på barna enn han!Det sier heller litt om de damene som velger å få barn med menn de ikke mener er gode nok omsorgspersoner, til at de kan ha hovedomsorgen for barnet!!

[Mammaen til Isak]

Det er alltid sånn, at når en mor lar barnet sitt bo mer hos far enn hos seg så er det unormalt.

Hadde det vært mottsatt hadde ingen rynket på nesen!

 

Jeg må bare si at du virker flott, og jeg tror langt i fra at du "gir opp" ditt eget barn!

Håper dere har tatt en avgjørelse som kan fungere godt for alle parter!

Lykke til

[Anonym bruker]

Regner med det ikke er en far vs mor sak dette. Her har hi hatt hoedomsorgen hele livet til dette barnet. Hadde det vært far som hadde hatt hovedomsorgen og ville gitt den vekk for ny samboer, barn og drømmehuset, da hadde de fleste ment han burde vært kastrert!

 

Jeg ser ikke at hi setter barnet før seg selv. Jeg mener hun setter seg selv før barnet.Barnet ble lei seg! Fikk du det med deg to-store-to-små ...?

 

[Anonym bruker]

Synes ikke det er unormalt, det som er unormalt er vel at den som har hatt hoveomsorgen hele tiden velger å gi den vekk pga et hus og begrunne det med at det er vanskelig å beholde de samme vennen pga 20 min kjøretid.

[Anonym bruker]

Det er verken pga huset, datteren min eller "ny" Samboer.

Da vi tok avgjørelsen om å flytte trodde vi dette skulle fungere med 50/50 det ser vi nå at det ikke gjør... Sønnen min savner muligheten til å bli med venner etter skolen, gå ut å leke etter lekser med vennene sine osv.... Det er 20 min å kjøre feil vei i forrhold til jobben til samboeren min, dvs de er ute av huset kl 7 og hjemme igjen 17.30 Dette gir han tid til å spise middag, se barneTV og gjøre lekser... kanskje en liten stund med lek etter dette... Lenge før avgjørelsen om hvor han skulle bo ble jeg og barnefar enig om at han nok måtte bo fast hos en av oss... Da jeg traff bf i helgen for å diskutere hvem ble vi enige om dette... Faren vill jo også ha sønnen sin hos seg like mye som meg, så det handlett om å komme til en enighet. Noe VI gjorde, meg og bf, uten t min samboer eller datter hadde noe med saken å gjøre...

Klart han syntes det var trist å ikke skulle ha annenhver uke, men det hadde han syntes uansett hvem av oss han skulle bodd oss.

 

Vell jeg vet hvorfor avgjørelsen er tatt og tror dette er den rette for sønnen min... Så må jo dere gjerne tro det er misstenksomt eller hva annet dere mener om saken...

Skulle det foresten IKKE fungere bra for sønnen min og bo hos faren, er han velkommen hjem når som helst! Ikke noe av dette er hugget ned i stein liksom...

 

HI

[Anonym bruker]

Kjære HI, jeg syns dere virker som kjempegode foreldre som har kommet frem til en bra løsning!! Ikke hør på all den dumme kritikken du får her!!! *klem*

[Anonym bruker]

Nå ble jeg helt rørt! Heldig gutten din som har en så god mamma som deg!

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Vær stolt av valget du/dere har tatt. Er helt klart at dette valget er tatt med tanke på hva som er best for gutten deres.

Vi har min stesønn boende hos oss 100%, det har han gjort i 1,5år nå.

Frem til han flytta hit hadde vi bare samvær annen hver helg.

Det var mors eget ønske at gutten skulle flytte til oss. Noe som nå viser seg å være til det beste for gutten.

 

Det er nok ikke så mange som forstår valget dere har tatt. Men så lenge dere vet at det er til det beste for gutten, så er det en riktig avgjørelse.

 

 

Som hun over her skriver sønnen deres er heldig som har foreldre som dere.

 

[serin@]

Drit i de sure damene her inne, de _prøver_ jo tydeligvis å finne feil hos andre.

 

Synes det hørtes ut som en fornuftig avgjørelse, tatt ut fra barnets beste!! Som du sier, litt trist hadde han vært uansett hvem han skulle bodd fast hos.

 

Dere er forbilder for maaaange andre her inne som ikke evner å sette barna foran seg selv i slike spørsmål!

 

Lykke til Håper dere har funnet løsningen som passer dere best!!

[Anonym bruker]

Jeg må bare si tusen takk til alle dere som hr kommet med posetive og oppmuntrende ord...

Dette er ikke en avgjørelse som jeg tok lett, så det er godt å få litt støtte fra dere =)

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes også du skal være veldig stolt av at du har sett hva som er best for sønnen din! All ære til deg! Jeg må si jeg beundrer deg for å sette deg selv og dine egne behov til side! Jeg synes dere har løst situasjonen på forbilledligvis - og jeg er overbevist om at både du og far er fantastiske foreldre!!!