Termin om 2 dager, men han har vært her i 3 uker ;)

[Jenta112]

Alt startet mandag den 1.Februar, da jeg ringte til legen min fordi jeg hadde en helt forferdelig kløe på armer, bein, mage og hofter. Legen sa at jeg kunne komme kl.15.00, men at jeg ikke trengte å komme hvis jeg ikke orka.

 

Jeg fant ut at jeg ville finne ut om det var noe jeg kunne få mot kløa, så jeg dukka opp.

 

Siden det var så seint på dagen, hadde kontordamene dratt hjem, så jeg fikk ett ark, og beskjed om å ta det med til sykehuset dagen etter for å ta leverprøver, og komme tilbake til han dagen etter når han hadde fått svar på dem.

Naturligvis sprurte legen om jeg hadde noen andre plager, og jeg nevnte at jeg hadde hatt litt hodepine. Dermed tok legen ett blodtrykk av meg, som var da var på 140/80. Ikke at det var noe farlig høyt, men vanligvis så har det ligget på 120/60.

Legen sa da at han skulle ta ett nytt blodtrykk dagen etter.

 

Morgenen etter dro jeg på sykehuset, tok prøvene, og tok meg en shoppingtur, hvor jeg handla noe undertøy, og ett par pysjbukser.

 

Vel tilbake hos legen, leverte jeg en urinprøve, og kom inn. Legen informerte om at leverprøvene var helt fine. Dermed tok han blodtrykket, som fortsatt var på 140/80. SÅ skulle han se på urinprøva, og der hadde det slått ut +3 på proteiner. Noe som tilsier at det lekker proteiner inn i urina mi, som det ikke skal.

 

Legen tok en telefon opp til fødeavdelingen, og selvfølgelig fikk jeg beskjed om å komme opp med en gang. Jeg spurte legen om jeg kunne dra hjem å ta meg en dusj først, men det ville han ikke at jeg skulle gjøre, så han sendte meg med taxi direkte til sykehuset. Jeg ringte samboer, som var på jobb, og han skulle komme da han var ferdig. Dermed ringte jeg mamma. Jeg tror jeg synes litt synd på meg selv da, for jeg gråt og gråt. Var jo drit redd. Så mamma skulle møte meg på sykehuset.

 

Da jeg kom opp på sykehuset måtte jeg ta en urinprøve, også ble jeg kobla til en sånn ting som målte hjerteslag og spark på babyen. Alt var heldigvis bra med babyen. Så tok de en ultralyd, og fant et vekstavvik på 22%. Noe som er relativt ok, med tanke på at jeg var liten da jeg ble født.

 

Men siden jeg hadde så høyt på proteiner, og dermed hadde start på svangerskapsforgiftning, ville de holde meg der over natta.

 

Men den natta ble til 5 til. Blodtrykket hadde da begynt å stabilisere seg, og legen sa at siden det var greit, så kunne jeg kanskje få dra hjem i ett par timer =D Så kom legen inn igjen, og sa hun ville ta en ultralyd for sikkerhets skyld. Ok, tenkte jeg. Greit nok.

 

Hun gikk gjennom de vanlige målene, og jeg skjønte vel egentlig at noe ikke stemte da hun ba overlegen om å komme inn å se på det. INGEN fortalte meg noe om hva som skjedde der. Jeg fikk beskjed om å kle på meg, og gå tilbake inn på rommet og vente på de der. Det tok da en halvtimes tid før de kom inn. Da fortalte de at etter jeg hadde vært på ultralyd der lille julaften, hadde ikke babyen vokst noe særlig. Og at de måtte sette meg i gang dagen etter. De sjekket åpning på meg, og jeg hadde 1cm åpning, så hun prøvde å vie meg ut litt Noe som virket på riktig måte.

Da mamma kom en tur, hadde jeg regelmessige kynnere, som egentlig ikke gjorde noe særlig vondt, men utover kvelden kom de oftere, og ble vondere. På nattan kom de ca hvert 5 minutt, hvor jeg da våknet hele tiden, for det var vondt. Klokka 09.00 på morran ble jeg satt på drypp som skulle lage rier, og tru meg, det gjorde det. Det var VONDT, og det hjalp ikke så mye at jordmor sa at dette var ingenting i forhold til hva det kom til å bli. De satt på meg sånn for å måle hjertelyden og rieaktiviteten igjen. Men noe stemte ikke. For etter hver rie jeg hadde, sank hjertelyden på babyen. Hjelpes. Jeg var redd, men tenkte at de ville ikke la noe skje min lille kjære.. Samboeren min satt å strøk meg på ryggen, noe som faktisk hjelper når man har rier. Legen kom tilbake inn og sa at babyen reagerer på riene, og kommer ikke til å klare en fødsel, og at jeg blir sendt til keisersnitt i løpet av en time. 5 minutter senere var legen tilbake og fortalte at jeg skulle bli sendt til keisersnitt med èn gang. jeg fikk panikk, og gjentok til kjæresten min flere ganger at dette ville jeg ikke. De skrudde av dryppet, og satt inn kateter, dermed ble jeg sendt til oprasjonssalen. De koblet meg til hjertemonitor, og satt en sprøyte i andre hånda mi også.. Dermed fikk jeg beskjed om hva skulle skje. De satt meg opp så jeg skulle sitte fremoverbøyd når de satt spinalbedøvelsen. Det var overraskende at det ikke gjorde noe særlig vondt. Var bare som ett annet sprøytestikk. Jeg kunne tilslutt ikke bevege beina mine, for de var helt bedøvet. Dermed startet de operasjonen. Det var SÅ rart å ligge der og kjenne at de dro i deg uten at det gjorde vondt =)

 

Kl 10.49, lørdag den 6.Februar 2010 ble lille Leo James født.. Kun 2040 g og 43cm lang. Verdens vakkreste.. <3

 

[ღMadame_mim ღ]

Huff det høres ut som en traumatisk og skummel fødsel, men med verdens beste resultat!

 

Gratulerer så mye :-)

[Gjest Mangebarnsmamma *høygravid*]

Godt å lese at det gikk fint, til tross for dramatikk. Håper dere får en fin tid fremover:) Gratulerer så mye!

[Jenta112]

Jeg synes det var veldig skummelt der og da, men nå i ettertid er jeg sååå utrolig glad for at det skjedde som det skjedde. Hadde gruet meg så utrolig mye til fødselen, og det at det gikk så fort at jeg slapp nesten å tenke på det, var gull verdt for meg asså

[LivK har født]

Åh, så godt at de fant ut av alt sammen! Gratulerer med verdens vakreste Leo James, nydelig navn!