Kan noen fortelle meg litt om angstanfall?

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg har sosialangst. Sitter inne med innelåst, og åpner ikke om noen ringer på uten at jeg venter besøk. Svarer knapt på mobilen. Uansett om det er sms eller noen som ringer. Klarer ikke gå ut døra alene med mindre jeg skal hente posten. Kan ikke gå inn på en butikk alene osv. Men før det ble så ille, så var jeg ute å gikk en kveld. Hadde akkurat vært på trening, og skulle gå hjem. Så hørte jeg plutselig fotskritt. Så bak meg at noen løp mot meg. Jeg fikk skikkelig hjertebank og ble livredd. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.. Jeg stivnet totalt og da jeg først "kom til meg selv" igjen så hadde personen forsvunnet. Var bare en som var på joggetur... Jeg følte at hjertet stoppet helt opp og jeg sank sammen og gråt...

Kan dette være et angstanfall?

[Anonym bruker]

Dytter litt.

[Anonym bruker]

Jeg får angstanfall når jeg har regninger som er forfallt og jeg vet at jeg ikke har råd til å betale enda.. Våkner midt i natta med klump i magen, dundrende puls og tankene kverner og kverner for å finne en løsning. Ender som oftest med at jeg må stå opp midt i natta, for jeg kan bare glemme å sove igjen.

[Anonym bruker]

Jeg får angstanfall når jeg mister kontroll over en situasjon. Da begynner jeg å hyperventilere og har vansker for å roe meg. Må konsentrere meg skikkelig for å roe ned pusten og komme til meg selv igjen. Etterpå følger strigråt, så må jeg roe meg ned fra det også :S det er ikke noe gøy, men det skjer heldigvis ikke så ofte. Jeg vet jo hva det er nå, og har lært teknikker for å roe meg ned. Jeg vil virkelig oppfordre deg til å gå til legen og snakke om dette. Jeg har fått veldig god hjelp hos legen min, etterhvert har jeg lært å mestre både depresjon og angst, så jeg kan hjelpe meg selv til å komme ut av det når jeg merker jeg begynner å bli deprimert f.eks.

[Anonym bruker]

Hørtes mer ut som et "sammenbrudd" enn et angstanfall. Men, dette er så klart, som alt annet her i verden, veldig individuelt. (så er vel kanskje et lite sammenbrudd det samme som et angstanfall, når jeg tenker meg om)

 

I mitt vedkommende, så begynner jeg å svette. Og ettersom det eskalerer (hvis jeg ikke får kontroll over det), så blir jeg kvalm og får vondt i magen, tett etterfulgt av brekninger og diaré. Hvis jeg klarer å overse dette, så godt som mulig, og trosser kroppen min, begynner jeg å hyperventilere og får hjertebank. Så innen anfallet er over, så kommer jeg meg ingen steder likevel. Klærne er igjennomvåte av svette og er jeg ekstra "heldig" har jeg fått litt av magevondten i trusa og.

 

Men nå er vel mine anfall rimelig kraftige da..

 

Anbefaler at du tar kontakt med lege/psykolog for å finne utav dette. Det høres ikke ut som om det har satt seg så dypt hos deg enda, så få gjort noe med det!

 

Noe du kan gjøre selv, mens du venter, er å lære deg gode avslappningsøvelser. Da får du god kontroll over pusten og du klarer lettere å stresse ned på egenhånd når du kjenner noe brygger inni deg. Akkurat det med pusten er veldig viktig for å unngå mye ubehag.

 

Og regel nr.1 er at du _må_ ut og presse grensene dine. Vet det er det værste noen kan fortelle deg, men sånn er det bare. Skal du bli bedre, så må du.. Det værste som skjer er at noen ser litt rart på deg.... Hos meg så var ikke det noe nytt, siden jeg er en sånn "nekter å være som alle andre" type-menneske. Hehe..

 

Les litt på nettet om mestringsteknikker o.s.v. Jeg har klart å komme meg utav anfallene helt på egenhånd, ettersom verken leger eller psykologer i området, klarer å ta meg på alvor. Så nå svetter jeg kanskje litt når det blir ille, og brekker meg litt hvis jeg er stressa. Men det er ingenting i forhold til hva det var. Går på butikken alene og både tar telefoner og ringer andre. Før klarte jeg ikke stå opp uten å kaste opp når jeg visste jeg måtte noe den dagen. Om det så var bare på butikken eller ringe ei venninne... Sliter liiitt med å ta "seriøse" telefoner, til div. kontorer og sånn, men det går nok over etterhvert det og

 

Også ja! Bli mere bevisst over tankene dine! Din oppfatning av degselv og verden er ikke nødvendigvis riktig. Og negativer tanker avler negative tanker. Desverre er det ikke sånn for alle at positive tanker avler positive tanker... Hehe.. Må jobbe hver dag, fremdeles, for å holde det negative på avstand. Men det blir heldigvis lettere det også.

 

Masse lykke til! Ikke vær redd for å ta en time hos legen din og fortell hvordan du har det. Det finnes masse god hjelp å få!