MANNFOLK!!!!

[Pinkytoe]

Egentlig burde overskriften være nok, men føler veldig for å utdype!

For nå snart ni månder siden fant jeg ut at jeg var gravid. Herregud så utrolig skummelt! Jeg skulle jo flytte til Oslo for å studere og dette var ikke i planene mine i det hele tatt! Min samboer, som jeg har vært sammen med i nå over fire år, ble glad og var bare verdens beste klippe når jeg brøt sammen etter nyhetene. Vi bestemte oss for å utsette studiene, kjøpe oss et sted å bo der vi nå holder til i stede for å pese med flytting til Oslo.

Problemet var at leiligheten vi leide på dette tidspunktet var allerede sagt opp og lovet bort til noen andre. Vi bestemte oss derfor for å flytte inn sammen med hans mor bare frem til vi fant noe ( ingen av oss trodde det ville ta lang tid) Huset vi endte opp med å kjøpe fikk vi ikke overtatt før et halvt år etterpå, noe som resulterte i at mange intime detaljer ble delt med hans mor, da leiligheten vi bodde i ikke akkurat var så stor. Hun vasket klærne våre, til og med undertøyet mitt, og jeg fikk stadig komentarer på at jeg måtte slutte å spise ditt, og datt for da kunne det og det skje. OSV. Privatliv fantes ikke, og det å komme hjem til en stille og rolig kveld på sofaen var for lengst borte. Jeg fikk ikke konsentert meg om noe av kosen med svangerskapet, da hun kunne komme med komentarer som: "Hvorfor kjøpe barnevogn nå, dere har ikke kommet så langt på vei og ting kan fremdeles skje med barnet osv." Nok å si at det ble litt slitsomt, men hva gjør man ikke? Hun hjalp oss jo ut av en utrolig lei situasjon og vi betalte henne for å bo der. Hun krevde så og si ikke noe som helst, og jeg er henne evig takknemlig for at vi fikk være der så lenge.

MEN så kommer det, da vi fikk tatt over huset, bestemte vi oss for å pusse litt opp, tre rom samtidig ble partert og begynt på. Som vordene mor, begynte jeg å kjenne stresset krype på. Tenk så deilig å bli ferdig med dette før babyen kom? Jeg ble utolmodig da min kjære hele tiden bare skulle... Han forsvant på trening, han stakk på møter, han skulle på fotballtrening, treffe kamerater osv. Ja, jeg vet, mannfolk må få lov til å få lufte hode litt, men dette har nå begynt å drøye ut! Jeg er veldig slik at når man begynner på noe så fullfører mann skikkelig. Vil ikke at noe skal gjøres halveis, det er veldig slitsomt å måtte gjør det på nytt etterpå... Jeg ble stående en del alene og male og ordne, sammen med magen, ikke at det gjor meg noe, men igjen, null tid til å kose meg...

Så kommer samboeren min plutselig, han har oppdaget noen flekker på siden av hode. Han har rett og slett begynt å miste hår! Jeg fikk sjokk! Han kom seg til legen og de sa det måtte komme av stress!! Dette endte opp med fantastisk dårlig samvittighet fra min side, hva hadde jeg gjort? Det hadde jeg "lurt" ham inn i denne situasjonen med meg og tenk om han ikke egentlig ville dette? Jeg spurte og svaret jeg fikk var at det hadde nå dradd så utrolig langt ut med denne oppussingen!! Pluss at han hadde bodd sammen med moren alt for lenge for hans smak...

Hva skal jeg gjøre? Jeg har prøvd metoden der jeg prøvde å bli ferdig med dette prosjektet, men det er ikke så lett når man står her med mage og han stikker av på trening hele tiden!!! Jeg har også prøvd å ta det litt mer med ro og bare ta ting som det kommer, men nå sier han at han er dritt lei av å bo slik som dette!! Men altså, jeg føler at jeg har droppet mye mer for å være her i huset enn det han har, og nå skal han få lov til å være sliten? Ja jeg vet, det er bare tull, men kjenner jeg blir lei meg og frustrert over at jeg nå får småstygge blikk av familien hans og vennene våre for jeg er den slemme som presser på å bli ferdig i huset før babyen kommer. Vi har bare to uker til termin og igjen, jeg sitter med en følelse av at "kosen" har blitt borte...

 

 

[Morgonfuglen]

Det er han som bør ha dårleg samvit, ikkje du!

[Hurra133]

Jeg skjønner at du blir frustrert hvis du ikke føler at du får forståelse for at du blir sliten og trenger hjelp når du er gravid. Men hvem sin idé var det å pusse opp? Din eller hans? Hvis han ikke hadde lyst til det i utgangspunktet, kan jeg skjønne at han blir oppgitt. Da kan han i tilfelle klandres for at han ikke sa ifra til å begynne med. Eller gjorde han det?

Men forsøk nå å kose deg over livet i magen den lille tiden dere har igjen før babyen kommer ut.