Mannen min er en god skuespiller.... (langt)

[Anonym bruker]

Vi er en blandet familie hvor vi har hver vår fra før og to sammen. Han var en fantastisk far og en flott mann som tok seg av halve huslige gjøremål og som kunne sitte lange tider og leke med alle barna....

 

Så ble vi gift. Har vært gift i snart et år nå og fra dagen etter bryllupet har alt snudd seg.

 

Han er ikke tilstede i familien i det hele tatt. Kun når særkullsbarnet hans er her. Da er vi en familie. Når dette barnet er levert, har han ikke familie og ansvar og gjør som han vil. Da er alt mitt ansvar. Han mener at siden jeg nå er sykmeldt fra permisjonen (han skal egentlig være hjemme da jeg er sykmeldt) fordi jeg ikke har mer jern, vitaminer og mineraler i kroppen etter svangerskapet, så er det min jobb å ta meg av hus og hjem. Han drar på jobb.

Han sover 12 timer i døgnet og bryr seg ikke om at jeg er sliten og trøtt. Jeg bar tunge esker etter flytting fordi han ikke gadd (var da høygravid). Jeg pusser opp alene, jeg vasker, rydder og steller og lager middag hver dag. Han spiser aldri sammen med oss når han ikke har særkullsbarnet.

De to fellesbarna kjenner han ikke og han får ikke ta i de eller snakke til de. De avviser han totalt. Mitt særkulls bryr seg egentlig ikke, for det barnet har jo allerede en pappa. I går satt eldste fellesbarnet ved middagsbordet og så på pappas tomme plass. Hun så på meg og sa "pappa min? Borte?" Det var skikkelig vondt.

Jeg har de siste mnd sagt til han at jeg ikke vil være en alenemor når jeg er i et ekteskap. Da kan jeg like godt bli en "ordentlig" alenemor. Da slipper jeg i hvertfall å rydde etter han og hans særkulls i tillegg til de brna jeg har.

Det er jo også en nedtur å ikke skulle klare et år som gift. Jeg har foreslått parterapi, men han vil ikke. Jeg har foreslått at vi begge skriver 3 ting vi synes den andre skal endre på, men han vil ikke endre på noe.

Når han er våken ser han på tv samtidig som han sitter på data. Hvis mitt særkulls eller våre felles søker han forsiktig, blir de avvist, mens hans særkulls får delta i alt han gjør.

Han jobber fra 10 om kvelden to 6 om morgenen og sover da fra halv 7 til 7 om kvelden. Dette vil si at han i løpet av en dag ikke ser våre felles da de legger seg halv 7 på kvelden og de våkner 7 om morgenen. Han har heller ikke interesse av å se de og hvis man spør de hvor pappa er svarer eldste "sover" og minste peker på soverommet.

Han krever penger til klær og kjøring av sitt særkullsbarn. Han har mye gammel gjeld å betale på og det ender med at barnebidraget jeg får utbetalt for mitt særkulls ikke lenger kan gå til sparing til barnet, for det må brukes på hans særkulls. Jeg forsøker å si at han kan be mor sende med klær, men det er ikke et alternativ.

Han er konstant sint på meg fordi jeg ikke har orket all klesvasken ila en dag, eller at det ikke er mat på bordet når han står opp.

Jeg sa til han at jeg savner den mannen jeg hadde før vi ble gift. Han påstår han ikke har forandret seg, men han er jo en tyrann blitt.

 

Ja, jeg vet jeg bør komme meg vekk fra han, men jeg har gjort dette før og vet hvor tungt det er og jeg er fortsatt veldig glad i han og ønsker at han finner frem den gode pappaen igjen, for jeg vet han kan hvis han vil. Jeg vil ikke ende i brutt ekteskap. Da vil barna miste pappaen sin 100%. I dag morges når han kom hjem gråt jeg og sa at dette kunne vi ikke holde på med lenger, for jeg er lei av tomme løfter og det å bli såret hver eneste dag. Han lover at han skal stå opp til middag, men det skjer aldri. I morgen reiser jeg på en liten ferie med fellesbarn og min særkulls. Han skal være hjemme med sin. Jeg ba han kjenne etter i denne perioden om det er slik han ønsker at det skal være eller om han virkelig vil ha meg i livet sitt. Han sa at han da endelig skulle få sjansen til å kose seg med sitt særkulls og la barnet leke villt i stua, hoppe i senger og se tv halve dagen. Han planlegger et hav av andre aktiviteter også. Og han er visst glad for at vi drar. Det er ikke særlig oppløftende..

 

Jaja.. Det var dagen sutring og syting. Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men trykker lagre likevel. Er godt å få skrevet det ned. Da blir det litt på avtand så jeg kan smile og være glad med barna:-)

 

Takk til de som orket å lese.

[LillaGorilla♥♥]

Glem deg selv og din stolthet et øyeblikk;

Er det slik du vil at barna dine skal vokse opp? Med en far som gir faen i dem? Hva tror du det gjør med dem å bli ignorert og forskjellsbehandlet på denne måten? Du er klar over at de kan få traumer for livet av det?

 

Du sier de vil miste pappaen sin 100% hvis du flytter- men har de han i det hele tatt da?

 

Ærlig talt, sett barna dine først og la dem slippe dette her!

[Anonym bruker]

Hjertet mitt blør for de felles barna deres og for deg. Så vondt det må være å høre barna sine gi uttrykk for savnet de har etter sin far. Ikke mist å se forskjellsbehandlingen av de.

 

Har virkelig ingen gode råd til deg annet enn at dere må begynne å kommunisere. Skjønner det er vanskelig. At det skal være så høy terskel for folk å snakke med en tredjepart... sukk. Tror mange forhold hadde blitt bedre av å søke hjelp.

 

 

Har masse medfølelse med dere og sender gode klemmer til deg. Håper dere løser det til det beste for alle sammen.

[Anonym bruker]

Enig med Lilleva. Nå må du tenke på barna dine. Sånn som du beskriver det vil de ha det mye bedre med skilte foreldre. Kanskje du møter en ny mann som blir glad i dem og ønsker å være en skikkelig far for dem.

 

En god stefar er bedre enn en deadbeat pappa!

[Anonym bruker]

Nå renner tårene mine av å lese innlegget ditt 12:54..

 

Det som gjør nesten aller mest vondt er at han drar på møret med fvk sammen med mor til særkullsbarnet en gang i mnd. Det må de liksom for at barnet skal ha det best mulig..

 

Ja, jeg vet jeg bør stikke, men det er ikke så lett når man lever i håp om at mannen som var der frem til vi ble gift fortsatt bor inni han et sted. Jeg vet at han kan være verdens beste pappa. Jeg bare aner ikke hvordan han ble slik. Derfor overskriften. Han spilte vel et skuespill til han var gift. Det må finnes en annen utvei enn "den lette"? Jeg ønsker virkelig å kjempe for at dette skal gå bra...

 

Men hvem sa at livet skulle være lett?

 

HI

[LillaGorilla♥♥]

Jeg skjønner du vil kjempe, men du kan ikke kjempe alene! Så lenge HAN ikke er interessert, er det dessverre lite du kan gjøre.

 

Han gir jo åpenbart f*** i deg og deres felles barn, og da er han IKKE en god pappa, uansett hvordan han behandler sine andre barn!

 

Du må ikke la ham ødelegge dine barns liv på denne måten, kjære deg..

[Anonym bruker]

Jeg vet hva jeg bør gjøre Lilleva, men det er ikke lett å utføre. Jeg har tenkt at når barna blir store og ikke bryr seg døyten om han, så kan han bare takke seg selv. Og har også tenkt "hva om han krever samvær med de? Hva gjør jeg da?" For jeg vet at han ikke kunne brydd seg mindre, men det er sjanse for at han gjør dette for å slippe bidrag, og som den gode skuespilleren han er, vil han kunne lure alle til å tro at han er en superpappa og derfor få mye samvær. Jeg ble jo lurt.

 

Jeg kan aldri se for mag at barna vil ha det fint under samvær.

 

HI

[LillaGorilla♥♥]

Jeg skjønner det er vanskelig, men som sagt må du tenke på barna dine. Ta kontakt med familievernkontoret, og gå til rådgivning alene. Fortell dem akkurat hvordan det er og be om bistand i samværsspørsmål. Det taler jo ikke til hans fordel at han ikke dukker opp på slike møter feks.

Og så må du kjempe for barna dine med nebb og klør!

 

Lykke til, håper du kommer deg vekk fra dette tyranniet snart- husk at du (og barna dine) er verdt så utrolig mye mer enn dette!

[Anonym bruker]

Selv om han ikke vil være med på familievernkontoret, kan de være en nyttig samtalepartner for deg. Så jeg vil råde deg til å bestille en time der, kreve at han blir med-ellers er det slutt. Og blir han ikke med har du fått svaret ditt, og kan da bruke samtalene til å finne styrke slik at du kan hjelpe deg selv og barna dine videre til et bedre liv. For det har du og barna dine virkelig fortjent!!!!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med Lilleva ❤ lillejenta si.

 

Jeg kjenner meg igjen i en del av hva du skriver. Min mann var også flink til å ta del i allt fram til den dagen vi var gift så snudde det. tydelig at han følte seg trygg da og ikke trengte å være der for meg lengre.

 

Synd for han at jeg ikke føler at ekteskap skal være for all pris, så 1,5 år senere var det over.

 

Her hadde verken jeg eller han barn fra før, men to felles.

En ting er jeg helt sikker på og det er at baran har det bra idag.

Klart de sikkert kommer til å savne å ha en pappa i livet sitt nå og da i oppveksten. Men det er mye mer skadelig å bli dyttet unna gang på gang, og hele tiden måtte leve med at pappa vil ikke ha noe med meg å gjøre. Når han ikke er i livet deres så trenger de ikke å hele tiden bli minnet på det.

MIn største ble et mye tryggere og gladere barn etter at pappan forsvandt.

 

Og i din sivasjon hvor barna også må se på at når de blir skøvet unna så får det andre barnet helt motsatt motagelse av pappan det må jo gjøre de enda mer utrygge og såre.

 

Man kan velge å finne seg i å måtte lage mat og gjøre allt for en mann, så lenge det kun går ut over deg som person så får det bli ditt valg. (jeg ville aldri ha funnet meg i det og gjorde det heller ikke)

Men når det går utover barna så må man si stopp, når han ikke bryr seg og ikke tar vare på deres mentale og fysiske helse så må faktisk du gjøre det.

 

Jeg tror du vet hva du bør gjøre men sliter med stoltheten din jeg.

Det var et stort nederlag for meg å innrømme at dette ikke fungerte, spesielt etter så kort tid, og du føler nok det samme vil jeg tro.

Spesielt med at det er andre gangen.

 

Men syntes heller du skal sette stoltheten din på at du ikke vil la en annen person herse med deg og behandle deg slik.

Og at du ikke vil la noen behandle barna dine slik.

 

Det var tøfft når det sto på men jeg er jaggu glad jeg brøyt ut, både jeg og barna har det mye bedre nå.

[Anonym bruker]

Dere er ikke gift for fasadens skyld.

Dere er gift for å være et team som samarbeider, bruker tid på hverandre og bryr seg om hverandre.

Slik jeg ser det er dere bare to fremmede i samme hus.

Barna blir mer skuffet av å stadig bli avvist av far enn av at han evt bryter kontakten totalt.

Og barna bør ikke vokse opp og tro det er slik forhold skal være.

Jeg ville gått fra ham. (og det er sjelden jeg råder folk til det)

[Anonym bruker]

Så utrolig trist å lese....får så vondt av deg og barna dine.

Jeg tenker som så at hvis han ikke får seg en tankevekker nå når du og barna er på ferie,og fortsetter denne oppførselen mot deg og barna,så er du nødt til å flytte fra han.

Jeg skjønner godt at du ikke vil gi opp,og håper han blir som han var før igjen.Men du må vite det,at mens du går og håper at han skal forandre seg igjen,så blir dine barns selvfølelse stadig svekket,de føler seg mindreverdige ifht hans særkullsbarn,og vil etterhvert tro at det er deres skyld at far ikke viser intr for dem.

Det samme skjer jo med deg,og barna dine legger merke til det selv om du prøver å være glad og fornøyd når du er sammen med dem.Du er deres rollemodell,og det du lærer dem er at det er greit å la seg bli behandlet som dritt,og å bli tråkka på.De lærer at det er greit å la folk behandle dem som om de ikke er verdt noe.

Barna dine fortjener å bo i et hjem hvor alle er likeverdige,hvor alle føler at de er like mye verd,og hvis den eneste måten de kan få det på er ved at dere flytter fra mannen din,så må dere gjøre det.

jeg er sikker på at både du og barna vil få det mye bedre da,selv om det føles vanskelig nå.

 

"heller lykkelig alene,enn ulykkelig i et forhold "

[Anonym bruker]

13:41

Ja, det er stoltheten det går på dessverre. Han spiller bra ute blandt folk og når jeg forteller mamma eller venninner dette, så aner de ikke hva jeg snakker om. Barna vet at når vi har gjester eller er på besøk, så får de oppmerksomhet. Ingen utenfor ser de dårlige sidene hans, for han viser de ikke der.

 

Etter samtalen i dag morges stod han opp 6 i kveld og badet et av fellesbarna. Han sa unnskyld for at han hadde vært slem (han har aldri sett meg gråte), men jeg er usikker på hvor lenge det varer. Hvis det varer i 2 dager før det er inn gamle tralter igjen, så er det jo ikke noe poeng i å vise at dette går innpå meg.

 

Jeg forklarte før han dro på jobb i kveld at det ikke er rart at jeg blir sett på som en heks av stebarnet mitt, for det er kun jeg som setter regler for det (alle skal jo behandles likt i mine øyne) og når han særbehandler, så blir jo jeg heksa som kommer med regler mens far forsøker å skjemme bort "under bordet".

 

Jeg sa at om det ikke var forandringer hele veien etter at jeg kommer hjem, så reiser jeg. Sa at jeg har sett på annonser på ledig leilighet på finn i noen uker (selv om det ikke er sant) for å se om det vekket han litt. Men blir det ikke bedre, må jeg nok svelge all stolthet og reise. Ser jo at dere alle har rett, og det er litt kjipt må jeg innrømme i og med at jeg egentlig har visst dette innerst inne selv i en tid.

 

Vi får se hvordan han er når jeg kommer hjem. Takk for at dere pusher meg. Det er nok akkurat det jeg trengte nå Noen utenforstående som sier at jeg ikke bare er dum, men at det jeg føler er rett. Godt med bekreftelse noen ganger. Takk og takk alle damene.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg skal forresten legge igjen et brev til han som han kan lese på mens jeg er borte. Sitter og skriver det nå. Kanskje det hjelper...

 

HI

[Anonym bruker]

Har bare lyst til å klappe deg på kinnet og si lykke til. Du vet hva som må til. Han må enten endre seg - - - eller la det være.

[Anonym bruker]

Vil bare sende en god klem

Håper alt ordner seg, uansett hvilken løsning dere kommer frem til. Forstår veldig godt at håpet om at han kan bli den han en gang var er der, det kan ikke være lett.

Lykke til med alt

[Anonym bruker]

Tusen, tusen takk jenter. Litt oppløftende å vite at man ikke er alene i denne store verden, selv om det er folk man ikke kjenner. Tusen takk for klemmer og lykkeønskinger. Jeg vil at det skal gå bra, men har også innsett hva jeg må gjøre om det ikk er endringer om kort tid..

 

HI

[Anonym bruker]

Da er det skrevet 3 sider med hva jeg føler og hvordan jeg vil ha det. Legger det på bordet når jeg drar i morgen. Får bare håpe han ikke blir sint.

Sånn hvis noen synes det er av interesse å vite...

 

HI

[LillaGorilla♥♥]

Lykke til, kjære deg. Nå har du tatt første skritt , så er det opp til ham å ta det videre. Gjør han ikke det, vet du hvor landet ligger og at han tydeligvis ikke bryr seg nok om deg og ungene til at han er noe å samle på.

 

Håper du finner den løsningen som er best for deg og deres barn, uansett hva det måtte være. Glem aldri at du er verdifull og fortjener det beste! Og husk- du har bare ett liv.

 

Klem