Har ingen følelser for babyen min :/

[Anonym bruker]

Fikk ett nydelig lite gull for 4mnd siden. Men klarer ikke å bli glad i henne

Hadde ei tøff barseltid med mye sykdom og infeksjoner. Så den ble absolutt ikke som jeg hadde sett for meg. Kanskje jeg har hatt for høye forhåpninger til meg selv??

Tar selvfølgelig godt var på babyen min, men har liksom ikke noen følelser for henne. Leker, steller og tar vare på henne bare fordi hun er baby liksom. Kunne likså godt være en annen sin baby :/

Hun sover god, har vært litt plaget med vondt i magen, men ikke hatt kolikk eller noe sånt. Spiser godt, å ammingen har aldri vært noe problem.

Men hver gang hun våkner, så tenker jeg: Å,nei...kan hun ikke bare sove litt lengre? Har ikke lyst til å ta meg av henne, gjør det liksom bare fordi jeg må

Huff.....godt å få ut litt tanker......flere som har det slik??

[Anonym bruker]

Det er ganske normalt å føle det sånn når man har en fødselsdepresjon. Det er godt gjort at du tar deg av henne fordet, det er mange som ikke klarer det helt. Noen trenger kanskje samtaler eller medisiner for å komme over den verste kneika. Det er ingen skam å få en legetime og be om hjelp. Du vil bli glad i henne etterhvert, men før det skjer trenger du kanskje en pause og hvertfall en samtale med noen som kan dette med å hjelpe folk gjennom fødselsdeprisjon.

[Anonym bruker]

takk for svar. Jeg tar meg godt av babyen min, men føler liksom ikke at jeg gir det lille ekstra. Føler at alt stell med henne er ett slit, men får det gjenomfør uansett.

vet ikke helt hvem jeg kan prate med om dette. Legen min er en dust som bagatelliserer ALT, sist jeg var syk mente han at jeg hadde en mild forkjølelse (hadde da over 40 i feber og en bakteriellinfeksjon).

Helsesøsteren vår er kjempe koselig, men da jeg var hos henne med 2åringen vår på kontroll, så sa hun at hun syntes jeg virket som en veldig god mor, så vil liksom ikke "skuffe" henne med at jeg ikke takler nr.2.

huff.....vanskelig dette......

[Anonym bruker]

Hei du.

 

Jeg kjenner meg så veldig godt igjen i hva du forteller. Jeg ser det er en stund siden du skrev dette, men regner med at problematikken fremdeles er der? Jeg fikk mitt første barn for litt over 3 år siden, og tenkte da at "pakka" var graviditet, fødsel, amming, kosing og dulling med den lille. Men når ikke det ble helt slik (fikk ikke til amminga, og fikk myyye pepper for det overalt...), følte jeg at jeg ikke dugde når ting ikke ble helt etter oppskriften. Jeg fortalte ikke til noen at jeg sleit med dette, og at jeg ikke kunne si med hånden på hjertet at jeg var glad i datteren min. Jeg tok også bare vare på henne fordi jeg måtte. Hele tiden tenkte jeg at det er noe riv ruskende galt i hodet mitt!

 

Da hun hadde rundet 2 år, døde det to personer som sto meg nært. Da kom smellen! Jeg var hos fastlegen min for noe helt annet, da hun spurte meg om jeg var sliten. For jeg så visst veldig sliten ut! Da brast hele demningen. Og for første gang fikk jeg sagt høyt til noen at jeg ikke trodde jeg var glad i datteren min. Og det var deilig!!! Høres kanskje rart ut at det var deilig, men bare å få sagt det høyt til en nøytral person, få det store mørke som har hengt over meg ut i det åpne, var veldig befriende. Hun konstanterte at jeg hadde en forlenget fødselsdepresjon, og vi fortsatte med samtaler. Jeg hadde nok forstått det selv, for jeg hadde lest en del om emnet, men tenkte at det i såfall ville gå over av seg selv. Det gjør det ikke!!!

 

Mitt råd til deg er: om du kan snakke med helsesøsteren deres, så gjør det! Ikke tenk at hun blir skuffet over deg. Det blir hun ikke! Hun kommer til å ta det som en stor tillittserklæring at du kommer til henne med dette. Det er veldig viktig å få snakket med noen, og da tror jeg en person som ikke er nær deg kan være det beste! Det tar tid for det, men det hjelper! Om du også sliter med andre symptomer (som glemsomhet, irritabel o.l.) vil dette mest sannsynlig gi seg fort om du bare får "tømt" deg hos noen.

 

Dette ble veldig langt, men jeg håper det hjelper deg. Jeg synes selv at den følelsen du sitter med nå var helt grusom, og håper virkelig ikke at jeg får den igjen nå som vi venter nr. 2..

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei.

Dette er ikke uvanlig nei. Kjenner meg igjen i mye av det som blir skrevet her. Opplevde noe av det samme, men hadde en fantastisk fastlege som henviste meg videre til psykriatrisk poliklinikk der jeg fikk god hjelp med kognetiv terapi. Kanskje det er mulig å bytte fastlege hvis en ikke opplever å bli hørt?

 

Jeg har valgt å være åpen om min fødseldepresjon til omgivelsene mine, og opplever at mange sier at de har hatt det sånn, eller at de kjenner noen i samme situasjon.

 

Det er jammen meg på tide at dette blir et tema som det blir satt enda mer fokus på, også på helsestasjonen. Der opplevde jeg at de var veldig opptatt av om barnet hadde det bra, men ingen spurte om hvordan JEG hadde det. Vet at noen helsestasjoner nå går igang med et prøveprosjekt der de ønsker å oppdage fødselsdepresjon på et tidligere stadie. Det synes jeg er fantastisk flott. Kanskje skal vi etterspør dette på helsestasjonen vi tilhører, vi som venter nr 2?