Jeg føler en sorg

[Anonym bruker]

Jeg føler en sorg over at jeg aldri kommer til å få en familie jeg føler meg 100% hjemme i.

Jeg forsto ikke hva det innebar at han hadde barn fra før. Jeg tenkte at javel har han unger, de er sikkert greie de, jeg pleier å være en grei dame og mannen er jo fin han, så dette går nok bra.

Tenkte nok det kom til å bli litt innkjøringsproblemer, men at ting ville nok gå seg til. Enkelte ting har nok gått seg til, andre ting har utviklet seg mer negativt over tid, men nå er det snart ti år, og vi har fremdeles relativt store problemer.

 

Jeg er trøtt og sliten av situasjonen, og jeg føler et tomrom i livet fordi jeg aldri kommer til å få oppleve å være i en skikkelig familie, en familie der mor og far sammen har styringen over hele familien.

Jeg må forholde meg til unger som ikke ønsker meg, som ikke ønsker barna våre, jeg må forholde seg til deres holdninger til livet. Jeg må forholde meg til alle begrensningene vi har siden vi alltid må ta hensyn.

 

Jeg er trist og lei, tom inni meg, føler et savn, gråter mye pga dette. At jeg aldri skal få sjangsen til å skapen den familien jeg ønsker. Særlig nå etter at barna våre vokser til, er jeg blitt mer opptatt av hva vi ønsker å formidle til barna våre. Og det blir vanseligere når jeg må hele tiden forholde meg til de andre barna hans.

Det eneste rette er å fortsette å gjøre vårt hjem til deres hjem, fordi om de aldri søker å tilpasse seg dette hjemmet, og aller helst skal dra mora sitt hjem til oss. Det beste er å fortsette å ikke markere seg, å være raus mot barna hans.

 

Alt er så konflikt fyllt. Går våre barn gjennom en fase, så diskuterer vi det sammen, reagerer vi på noe i deres oppførsel så kommenterer vi på det, og går inn for å forme barna våre, vi legger strategien sammen.

Aldri forteller han meg om ting han reagerer på med særkullsbarna sine, reagerer jeg på noe med hans barn tar han det som kritikk og blir deffansiv.

 

Hadde disse barna vært våre fosterbarn så hadde vi tross alt vært sammen om dem, det hadde vært vår oppgave i fellesskap å gi dem best mulig oppvekstvilkår. Nå er det mora deres som styrer, faren er hennes nikkedukke, og jeg er på utsiden og ser inn i mitt eget hjem.

Føler bare avmakt mot hele situasjonen, ting som har betydning for hvordan vi har det hjemme, for følelsen i vårt hjem, og også for oppdragelsen av våre barn. Store ting her i livet, og jeg er ikke sjef i mitt eget liv.

 

Vi har vært i samtaler med den ene og den andre, men vi kommuniserer ikke særlig bra om dette. Eller vi kommuniserer bra, men så blir det ikke fulgt opp i handling når det kommer til stykke.

 

Når det gjelder de samværsfrie periodene kommuniserer vi veldig fint sammen, vi har godt samarbeid om våre barn og vi deler på alle oppgaver, da er vi som den familien jeg kunne øsnke vi var hele tida. Da fungerer vi som en velfungerende familie skal. Men det er ikke nok, det er faktisk ikke nok til å akseptere.

 

Så har vi dette med barna, barna hans som aller helst vil slippe å forholde seg til meg. Det er ikke akkurat en relasjon fyllt av glede og kjærlighet. Det er mer en relasjon om misunnelse, sjalusi, markeringsbehov, nesten som en stille krig. Det er så slitsomt. JEg har melt meg ut, orker ikke mer.

[MiniMe-i-Magen]

Huff, du beskriver alle mine følelser og tanker omkring det å leve med en mann som har barn fra før... Det er som jeg skulle skrevet det selv - den tomheten klarte jeg aldri å slå meg til ro med, og forholdet er nå over.

 

Vi var riktignok ikke sammen i 10 år, men 2,5 år. Jeg hadde en innstilling som du sier om at "jaja, så har han to barn, det gjør ingenting, vi er jo alene 60% av tiden uansett, dette kommer til å gå helt fint"... Men slik ble det ikke! Jeg følte meg overmannet av vonde og såre følelser rundt det å skulle levet mitt liv i skyggen av hans fortid, det var forferdelig vondt, og jeg var trist gjennom hele forholdet.

 

Jeg venter nå barn med denne mannen, men vi er ikke sammen lenger så jeg blir alenemor med min førstefødte, og når jeg leser om dine tanker og følelser så blir jeg påminnet hvorfor jeg aldri kunne blitt lykkelig i et samliv hvor man står på utsiden og kikker inn...

 

Stor klem til deg

[Anonym bruker]

Jeg liker beskrivelsen din; "Jeg føler en sorg"

 

....for det er vel egentlig det de fleste av oss i samme situasjon har; sorg. Sorg over livet som vi drømte om, men som vi aldri kan få. Sorg over å aldri være prioritert. Sorg over ikke å føle kontroll på egen tid og prioriteringer. Sorg over å aldri kunne ha styringen over familien sin i det fulle og hele. Sorg over å innse at det er dette vi har valgt ....og ikke minst sorg over å være i en fastlåst e en situasjon.

 

Sorgen min blir ikke akkurat mindre når jeg leser at du har vært i denne situasjonen i 10 år, og fremdeles føler denne sorgen. Jeg har hele tiden fått høre; "det blir bedre, ting må bare gå seg til".....men sorgen blir bare større og større for min del.

 

Etter 4 år har jeg som deg, meldt meg ut. Noe som gjør samværsperiodene helt forferdelige.

 

Jeg savner felleskapet, det å være mor, far og barn, men det vil jeg aldri få....og det er min største sorg i livet.

 

Lykke til, og takk for fint innlegg :-)

[Anonym bruker]

Hvordan gjør du det når du "melder" deg ut? Jeg prøver av og til å gjøre det samme, men får det liksom ikke helt til:-/ Takk for flott innlegg HI. Vi er mange i samme båt!

[Anonym bruker]

Godt spørsmål egentlig :-)

 

At jeg har "meldt" meg ut betyr at jeg ikke tar iniativet til å tilbringe tid sammen med særkullsbarnet alene, jeg har overlatt dette til far alene. Jeg utfører heller ikke legge-ritualer, dvs pusse tenner, bade, lese bok osv osv. Jeg henter ikke på skolen når barnet skal være hos oss, ei heller leverer jeg på skolen mandags morgen. Jeg rydder ikke etter henne. Har bedt faren om at jeg sitter ikke barnevakt for barnet hans, så han får værsågod være hjemme når barnet er der. Er rett og slett ikke interessert. Kjenner at det er bedre at de reiser eller finner på ting de to sammen, så slipper jeg å ha dem i hus....selv om det er slitsomt å være alene med fellesbarn.

 

MEN det var kun praktiske ting, som kanskje er den synlige delen, men den værste delen er den følelsemessige. Omsorgsfølelsen har nesten forsvunnet helt. Jeg føler ingenting. Jeg er ikke tålmodig, lite overbærende, mer streng...

 

Altså ingen god følelse eller væremåte....og fryktelig slitsom, for stemningen i heimen blir ikke noe særlig god av det.

[Anonym bruker]

Må nesten lese dette flere ganger...skulle tro jeg har skrevet det selv..

 

Jeg har meldt meg ut på akkurat samme måte. Ære være deg for 10 år med tålmodighet! Foe meg varte det i nesten 3 år. Jeg er fortsatt sammen med pappaen..men hans særkullsbarn er i ferd med å ødelegge HELE familen! Hans eks, hans unger..hans ditt, hans datt! Jeg har også sagt nei til omsorgsbiten fra meg! Jeg kjører ikke, jeg henter ikke, legger ikke etc....og hver gang de er her må jeg flere ganger ta en "time out" for meg selv bare for å gråte...!

Men akkurat som du sier...den evige sorgen! Er det meg det er noe galt med? Hva gjorde jeg galt? Hvordan havnet jeg her? En sorg over å ikke ha den familien jeg ville ha,drømte om....prøvde på!

 

Takk for innlegget HI....tårene renner her jeg sitter! Vi er maaange i denne situasjonen! Se bare rundt dere...tabu tema vi snakker om...alle signerer anonymt....

 

 

Klem til alle som måtte trenge det

[Anonym bruker]

Jeg har en timeout i dette øyeblikk faktisk:-/ Øynene mine er såre og røde fordi jeg har en dårlig dag idag. Det kan gå samværsdager (de har nesten 50 50:-( , hvor det går veldig bra, men oftest går jeg bare rundt med steinansiktet mitt og later som at alt er bra. Igår kveld måtte far ut og jeg måtte ta meg av leggingen. da prøvde jeg å lure meg vekk fra å lese ved å si at jeg ser så dårlig hva som står i tegneserieheftet, i boblene liksom. Huffoghuff! Nesten på grensen til å bli komisk. Det verste er at det blir så mye grining om hun ikke får viljen sin. Så da er det vel best å bare gjøre som en får beskjed om slik at en ikke får fæl-stemor-stempelet?!

[Anonym bruker]

Jeg gikk ikke inn i dette og tenkte på samværs fri. Jeg tenkte at vi kommer nok til å gå godt overens. Der var jeg naiv. Jeg tenkte at det sikkert kom til å bli en innkjøringsfase, men at ting ville gå seg til, og at de kom til å sette pris på meg etter som tida gikk. Kjempe naiv. Jeg trodde de var ok med foreldrenes skilsmisse, siden forholdet hadde vært så elendig. Men det skjedde ikke.

Nå er barna store tenåringer, og ting er helt de samme, de driter i meg. Jeg kan ikke si at jeg driter i dem, men jeg flommer heller ikke over av kjærlighet. Synest bare det er trist og slitsomt, og er litt bitter på mannen som ikke har strukket seg langt nok for at vi skal få et fint forhold til hverandre. Vel han strekker seg langt, men i feil retning. Han mener det nok godt, med de utrolig teite tingene han gjør for at ungene hans skal føle seg elsket, ting som bare øker spliden mellom oss alle. Ting som markerer forskjellene på de to familiene liksom. Når han ikke tar de inn i vår familie på vår familie sine vilkår, da vil de alltid være på siden. Disse sær reglene for hans unger splitter mer enn de forener.

Er sliten trøtt og lei. Ting er bedre, men langt fra bra, eller er de verre, nettopp fordi det har gått så lang tid? Det er ikke så lett å si.....

Vi har tross alt to unger selv som skal vokse opp i dette her, og det er tungt, å ikke være hovedpersonen i hjemmet vårt, slik som alle andre mødre er. (Selvsagt el med far)

Takker for dine svar, og det er en trøst i å ikke være alene :-)

HI

[Anonym bruker]

Kjære HI og alle andre som har skrevet innlegg på denne tråden...

 

Veldig gode beskrivelser, av de samme problem som jeg sliter med.

 

Delig å se at det er "normalt" å ha disse følelsene.. Gjør det litt enklere å være åpen om det, når jeg ser det ikke bare er jeg som har det slik..

 

Stemorrollen er svært krevende, og krever at man svelger svært mange flere kameler enn man hadde tenkt seg, og rollen er til tider svært ensom..

 

Trenger ikke å beskrive mer hvordan jeg har det, for det er dekket inn gjennom alt dere har skrevet.

 

Hilsen en som misstrives svært sterkt i stemorrollen, men som jobber for å få det beste ut av situasjonen!

 

[Gjest]

Blir så trist av å lese innleggene deres da jeg selv er biomor til to som har vær sin stemor. Tenåringen beskriver selv sitt forhold til stemoren som greit, de går overens, men har ikke noe nært forhold. Jeg er bevisst på å ikke være den typiske biomoren bim/dib beskriver, nemlig den som maser på far og blander meg i hans nye familie, men heller lære min datter at hun kommer inn i deres hjem og må følge deres regler. Desverre ser ikke det ut til å hjelpe på hennes forhold til stemor, noe som resulterer i at hun merker at stemor bare aksepterer at hun er der, men ikke mer enn det.

 

Min yngste datter derimot har en fantastisk stemor som jeg liker over alt på jord og de har et meget godt forhold til hverandre.

 

Det er ingen tvil for meg at steforeldres følelser ifht barna vises og at barna selv merker det. Dette igjen går naturlig nok ut over familiesituasjonen deres og også dere personlig.

 

Som jeg ser det er det ikke barna sin feil, de har tross alt ikke valgt situasjonen, men i deres tilfeller fedrenes. Det er fedrene, altså deres egne ektefeller/samboere som må strammes opp/læres opp for at dere skal få et vellykket familieliv med mine-dine-våre barn. Å klandre barna blir for dumt siden det er dere som har valgt faren og hvis ikke han makter/vil spille på lag MED dere, men MOT dere får dere nesten bare spørre dere selv om dette er mannen dere vil ha.

For det er ingen tvil i min sjel om at barna merker deres følelser ifht dem.

[Anonym bruker]

Det er mange faktorer som spiller inn, og samvirker med hverandre.

Hvor mye mor tilater av hjem følelse hos far.

Stemors egne holdninger og handlinger.

Barnas aksept av foreldrene brudd.

Og ikke minst far sine holdninger for å integrere de to familiene sine med hverandre.

 

Alt dette og mye mer virker sammen, det er ikke bare de to stemødrene til barna dine som er forskjellige, fedrene deres er også to ulike personer som sikkert takler livet og familien sin ulikt. Ungene dine er også to ulike personer, når det gjelder hvor tilpassingsdyktige de er. Det kan også være at du er ulik i forhold til de to stemødrene og deres fedre, rett og slett fordi de reagerer ulikt på deg.

 

Hvordan barna er spiller også en rolle, men jeg sier ikke at det på noen måte verken er barna sin feil, eller barna sitt ansvar, men at barna og deres oppførsel påvirker hele familien er helt klart. Men som du sier de er barn og blir påvirket av situasjonen slik som alle andre. Nøkkel personen her er far, det er han som er linken mellom alle de involverte, og helt klart den personen som er viktigest når det gjelder å få ting til å gli lett.

[Anonym bruker]

Glemte å signere HI

[Gjest]

Vi er så enige, så enige HI.

 

Det er far som er nøkkelpersonen. Han må legge til rette for at den nye og gamle familien skal fungere sammen.

 

Selv har jeg etter 5 år enda ikke møtt min eldstes stemor (men det er nok pga far kjenner jeg han rett), men jeg sitter likevel med et godt inntrykk av henne via min datter. Jeg forventer ikke at de skal bli bestevenner, men at de skal respektere hverandre og oppføre seg pent mot hverandre. Og det gjør de (min datter er 15 år da).

 

Det jeg synes er trist er når dere stemødre blir og føler dere redusert i deres eget hjem fordi far ikke makter å kombinere sine barn med sin nye familie. Han må være sin rolle bevisst slik at stemødre og stebarn ikke kommer på kollisjonskurs for det unner jeg hverken barna eller dere stemødrene.

 

Hadde mine barn oppført seg som en del stemødre beskriver i sin fars hjem hadde jeg blitt temmelig flau over min egen barneoppdragelse da jeg mener at mine-dine-våre-barn-familier fint kan få til velfungerende hjem for alle parter uten at noen skal føle seg som gjester i eget hjem.

Men det kommer helt klart an på hvordan de voksne oppfører seg.

[Anonym bruker]

Hei alle sammen!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det dere andre har skrevet, og så er det en del andre ting som ikke er likt.

Både jeg og min mann har helt siden forholdet vårt ble alvorlig (for rundt 6 år siden), vært enige om at jeg må ha like mye å si i forhold til ungene hans når det gjelder vårt hjem. Dette har ungene akseptert uten store problemer, de skjønner at våre regler gjelder hos oss, selv om våre (mine) regler er strengere enn hos moren. Jeg har alltid følt at de har respekter meg.

 

Men nå begynner de å bli store (tenåringer), og jeg venter min førstefødte, og jeg finner det vanskeligere og vanskeligere å forholde meg til dem. Jeg synes de er tiltaksløse og virker som om de ikke bryr seg om noe som helst, men sånn er kanskje tenåringer generelt? Problemet hos oss nå er at hvis de får kjeft eller blir bedt om å hjelpe til, så er det så fælt hos oss og de skal flytte til mamma på fulltid (nå er det 50/50). For å være ærlig hadde det ikke gjort meg så mye, bortsett fra at jeg ikke liker at de "mistrives" hos oss. Særlig nå når jeg er gravid og hormonell synes jeg det er fryktelig vanskelig å takle.

 

Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg gikk til da jeg involverte meg med en som hadde barn fra før, jeg ville ikke gjort det igjen...

[*-*]

Hei anonym over - tenåringer kan være en prøvelse for alle og enda mer for steforeldre som kanskje ikke har like mye ubetinget kjærlighet og tålmodighet å øse av som biologiske foreldre. Så jeg tror man skal forberede seg på at man kan komme til å møte andre typer vanskeligheter når stebarna blir tenåringer selv om det har gått bra da de var mindre. I tillegg endrer det seg også når man får egne barn, da vil hensynet til dem gå foran eller i alle fall konkurrere med stebarna.

Jeg tenker at det er viktig å ta en runde med samboeren din om dette, for det blir ikke lettere når babyen kommer. Dere bør snakke litt om hvordan dere kan sette grenser, få store barn til å hjelpe til hjemme samt legge opp dagligliv og ferier slik at både store og små barn får sin tid. Samtidig må du og mannen din få litt tid og det er ikke så lett med barn som er oppe både sent og tidlig.

 

Noe av det første jeg ville gjort er i alle fall å fordele oppgaver i hjemmet, tenåringer kan utmerket godt hjelpe til og bør det også, både med rengjøring, matlaging og vaks/rydding av (egne) klær. Jeg lover deg at du ikke får noe mer lyst til å rydde og vaske etter andres store tenåringsslamper når du har en baby som plutselig okkuperer hele hjertet ditt. Det er jo nok kjærlighet og plass til alle skjønner man når man vfår hodet litt over vannet, men det er viktig at du ikke føler at du ikke får nok tid med din baby fordi du må serve trettenåringer som ligger foran tv og zapper.

[Anonym bruker]

"Anonym over" her!

Takk for gjennomtenkt svar...

Må innrømme at jeg sliter veldig med stemorsrollen akkurat nå, jeg føler det ikke gir noe som helst, utenom frustrasjon, sinne og fortvilelse.

 

Jeg er helt enig i at tenåringer utmerket godt kan og bør hjelpe til med både rengjøring,matlaging og vask/rydd av egne klær. Problemet er at det ikke blir gjort. Og jeg maser, og da blir jeg den onde stemoren som de ikke vil være hos, da kan de heller flytte fulltid til mamma der det ikke stilles særlig til krav, verken til husarbeid, lekser eller innetider f.eks.

 

Jeg har forklart samboeren min at jeg virkelig ikke synes det er min jobb å kjefte og mase, men mye av problemet er at han ikke ser hva som må gjøres i huset, og hva som ikke er gjort...

 

 

[*-*]

Hvis mannen din ikke ser hva som skal gjøres så syns jeg du bare skal legge ned arbeid på fellesområde med en gang! Du er dessuten gravid og sliten, hvis du jobber i tillegg så bør uansett mannen din ta ansvaret for mesteparten av husarbeidet. Selv om det ikke er noen sykdom, så er det en stor og krevende jobb å bære fram et barn.

 

Bare gjør det du må for at du skal funke, si fra til mannen din på forhånd om at du kommer til å gjøre det og at det ikke er vondt mentm men fordi du er sliten. Vask kun egne klær, dra til venninner på middag eller gå på kafe. Det minste man kan forvente er at man deler husarbeidet likt med sin mann, hvis det bare er han som har barn er det i utgangspunktet også helt naturlig at han tar størstedelen hvis annet ikke er planlagt.

 

Ta vare på deg selv nå! Hvis mine stebarn hadde truet med å flytte til mor hvis de måtte hjelpe til hjemme, da fikk de faktisk bare flytte til mor.

[Anonym bruker]

En annen stemor sine bekjennelser.

 

I dag er en tung dag for meg kjenner jeg. Sorgen over situasjonen sitter i magen.... Et stort problem for meg er at mannen min ikke tar ansvar for felles barnet, mens han gjør så og si alt for særkulls. Alle legeting, skole/bhg ting stiller han opp på. Han og eksen gjør alt sammen. Noe som jeg alltid har støttet og synes er bra. Problemet kommer når han tar det som en selvfølge at jeg gjør alt sånn alene for vårt barn. Barnet vårt skulle synge i barnehagen og mannen sa det var helt umulig for han å komme og se på forje uke. Så da satt jeg alene og så på jentungen. I dag skal særkulls synge i skolesammenheng, da skal han kjøre og hente barnet og eksen og de skal sammen se på henne synge. Mens jeg er hjemme alene og passer vårt felles barn han har ikke sagt i fra en gang, grunnen til at jeg vet det er fordi jeg følger med på lekseplanen hennes som vi har på oppslagstavla. Eksen ga beskjed for lenge siden at jeg er totalt uønsket på sånne ting og det har jeg respektert.

 

En annen ting er at han konsekvent begynner å snakke om særkulls hvis vi skal diskutere noe om felles. Akkurat som om han tar ansvar for særkulls og forventer at jeg tar alt ansvaret for felles. Selv når vi skulle kjøpe gave til vårt barn til bursdagen hennes gikk han rett inn i butikken og begynte å lete etter noe til særkulls som ikke hadde bursdag. Lette ikke etter noe til felles en gang.

 

Ukker og offer seg hvis jeg kjøper noe til felles som trengs feks parkdress. det er så dyrt osv. Mens han handler dyre merkeklær til særkulls uten å sjekke prisen en gang bare drar kortet...

 

Alle disse tingene får meg til å føle meg så annen rangs. Akkurat som om han ikke er min partner. Får vondt av barnet vårt også. Savner så å føle at vi er en ordentlig familie hvor alle prioriteres og de voksene styrer sammen og deler ansvaret.

 

Ensomme meg....

 

 

 

[Anonym bruker]

Høres jo helt fryktelig ut, 12:49!

Min første tanke er han stiller mer opp for særkullsbarnet fordi han VET at fellesbarnet har en mor som tar bedre vare på det, en som klarer seg på egen hånd og skjønner barnets beste, og derfor tror han at han ikke trenger delta på samme måte.

 

Men nå du føler deg tilsidesatt og nedprioritert, så blir det jo helt feil.

Har du snakket ordentlig ut med ham om dette? Hvis ikke bør du gjøre det snarest.

[Anonym bruker]

Ja, det er er en veldig trist situasjon. Takk for svar. Du har nok rett i det. Føles som om jeg endten må gå fra han eller forsømme barnet for at han skal ta ansvar. Har jobbet med dette lenge nå og er veldig sliten av alt, har gitt han klar beskjed om at jeg må se endring hvis vi skal fortsette å være sammen, dessverre virker det ikke som om han klarer å ta grep. Jeg sa at han har frist til sommeren. Han sa ikke stort... men håper jo det betyr at han tenker på det.

 

Problemet er at vi ikke har etablert oss som en ordentlig familie etter overgang til felles barn også. Han holder igjen og har veldig fokus på særkulls. For meg virker det som om han har gått på en smell psykisk og at han har kjempe dårlig samvittighet pga særkulls. Nesten som om han føler seg "utro" mot særkulls hvis vi har det koslig alene med vårt barn når vi ikke har samvær. Hvis han glemmer seg og vi får en koslig stund, kan han sprette opp og løpe for å ringe særkulls. Alt dette har jo gitt en veldig avstand mellom oss og det kommer til å kreve mye for å få tilbake nærheten i forholdet. Det største problemet er at dette er så sårt for han at han ikke kan snakke om dette. Han blir bare sint og går til verbalt angrep på meg. Men jeg forstår jo hvor skoen trykker utifra atferden hans selvom dette ikke er noe han har forklart meg.

 

Må legge til at han er kjempe flink med særkulls når han har henne alene. Men er jo veldig trist at vi ikke kan ha det fint sammen alle tre og gjøre ting sammen. VI har ikke reist bort sammen en helg siden felles ble født. Vil jo selvfølgelig at vi også skal ha det fint alle 4 også, men under samvær er det mangel på felleskap da også. Det er for det meste han som er sirkuspappa for særkulls og jeg som sitter med felles. Hvis jeg ikke reiser bort da, da må han jo være 2 barns far. Savner også felleskapet og de mange koslige stundene vi hadde med særkulls før vi fikk fellesbarn. Jeg gledet meg til samværet før jeg.

 

Ble mye sjelesorg dette her. Jeg har heldigvis erkjent at det må endringer til og det skal skje med eller uten han. Helst med han, men det er det han som bestemmer. Vet ikke om han er ressurssterk nok til å møte seg selv i døra og ta et oppgjør med sine følelser, prioriteringer og sin rolle som pappa for 2 og kjæreste til 1. Nøkkelen ligger i hvertfall hos han.

 

Ano 12:49