Er det enkelt å ta abort?

[Anonym bruker]

Jeg tenker sånn rent følelsesmessig? Man råder andre til abort, selv om noen kanskje vegrer seg, egentlig ikke vil. Men så presses man av kjæresten, foreldre og får det bekreftet av noen damer på dib... Man skjønner at det kanskje er det "beste" i en gitt situasjon, men så er det jo en abort da...

 

Jeg kaster egentlig bare spørsmålet ut i lufta - men siden så mange anbefaler abort, er det virkelig så enkelt å faktisk gjøre det? Og hvor mange tar abort fordi kjæresten truer med å gjøre det slutt, ikke stille opp for barnet osv?

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke enkelt for alle. Sitter her selv med en spire i magen, som jeg ikke kan ha.. far vil ikke, null støtte fra mine nærmeste. Men vet også selv at jeg har ikke mulighet til å klare det.

Har grått hele helga, har lyst å beholde, men samtidig ikke, for jeg vet ikke om jeg kan klare det. Så jeg har vel et press fra mamma og faren til den lille. Men jeg må gjennomføre det uansett, jeg har ikke mulighet. og det er tøft å tenke på. Kommer til å slite en stund med det desverre

[lilly of the walley]

nei, men ikke enkelt å beholde et barn som ikke er ønsket av mannen heller..

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle var det såre enkelt.

Jeg var 18 år, "sammen" med en som ikke var god, hadde mange problemer selv og var ikke klar.

Hvis man ikke har noen forutsetninger for å gi dette lille vesnet det mest elementære for å ha et godt liv, da bør man nok stoppe opp å tenke over hva som er mest riktig for seg, ta et valg og stå for det.

Jeg gjorde det og er uendelig glad for det i dag. Stakkars barn hvis jeg hadde båret h*n frem....Grøsser når jeg tenker på det!

[Anonym bruker]

vær så snill ikke gjør det noen av dere. jeg kunne hatt et barn på 3 år som jeg aldri kommer til å slutte å tenke på. vet det er mange som gjennomfører det og aldri tenker på det igjen. Men du har ikke noen garanti for at du er en av dem. Ikke la andre bestemme over deres kropp, det kommer dere til å angre for.

 

Mener ikke å skremme eller være slem, men det er deres valg ingen andres.

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg kan komme til å tenke sånn, men sånn som ting er nå, så har jeg ikke mulighet til å ta meg av en til, selv om jeg ønsker det. Jeg er alene, kommer til å ende opp alene med tre om jeg beholder.

Jeg skal på skole til høsten og jeg vil være mor for mine to jeg har fra før. Får jeg en til, så klarer jeg det ikke.

første annie over her

[Anonym bruker]

Kjenner ei som synes det har vært en enormt tøff avgjørelse, selv om hun har sett på det som eneste riktige løsning, Lever allikevel med følelsen av hva hvis...

 

Ei anna jeg kjenner har gjort det to ganger, tilsynelatende uten så mye som å blunke. Kunne ikke tenke seg barn i det hele tatt. glad for å få dt gjort.

 

Tror ikke jeg selv hadde klart det, men kan ikke svare siden jeg ikke har måttet ta det valget.

[Anonym bruker]

For meg ble det lettere å ta abort enn å bære fram barnet som ble til etter et one night stand eller en voldtekt. Tanken på at det barnet kunne være overgriperen sitt ble for vond.

Dessuten var jeg allerede alenemor til en baby etter at faren stakk.

[Anonym bruker]

Beklager, men "jeg skal gå på skole til høsten" er en begrunnelse jeg ikke helt liker. Hvem har bestemt at du skal på skolen til høsten? Jo, du. Det kan utsettes.

[Anonym bruker]

Jeg har selv bestemt at jeg skal på skole til høsten. Det er nå eller aldri, har ikke vært så motivert til skolegang før.

Jeg begynner å bli såpass gammel at jeg har ikke allverdens muligheter.

En annenting er at jeg kommer til å stå helt alene med tre unger, og det orker jeg ikke. Jeg sliter egentlig nok fra før.

[Anonym bruker]

Men der er like fullt den personens valg, selv om andre måtte mislike det i det uendelige...

[Anonym bruker]

Det er vanskelig å ta abort ja. Men det er vanskelig å tenke på å måtte beholde når du føler at INGEN stiller opp og alle oppfordrer deg til abort. Familie, venner og kjæreste.

[lilly of the walley]

skolen kan du utsette og når alle 3 barna går i bhg kan du begynne, eller i permisjonen med den nyfødte om du makter det. Ingenting er en umulighet. Men tøft blir det, ingen tvil om det. Likevel så kan en abort også gjøre det så tøft at man ikke klarer gjennomføre et studie..

[Anonym bruker]

Ja, helt klart kan jeg gjøre det. Men jeg er avhengig av at jeg har mine nærmeste rundt meg.Når det er sånn at mamma har kappa nevene av meg, og faren til den her jeg bærer på ikke vil ha flere, så står jeg helt helt alene. Jeg skal flytte til sommeren for å gå den skolen jeg vil, Jeg har ikke kapasitet til å klare det, så valget var ikke enkelt, men jeg vet hva jeg må gjøre.

[Anonym bruker]

Er enkelt for dem som ikke har noen problemer med valget sitt vil jeg tro. Jeg har tatt frivillig abort og har aldri tenkt noe særlig over det i ettertid. Var et helt riktig valg som jeg aldri var i tvil om. Så for min del er det ganske enkelt å ta abort, i gitte situasjoner.

 

Har også vært i situasjonen hvor jeg ble forsøkt presset til abort av min kjæreste og jeg nektet. Og det var vel redselen for å ikke kunne få flere sjanser til å få barn (jeg er ingen ungfole) som gjorde at jeg nektet, ikke aborten i seg selv. Endte jo selvfølgelig med abort uansett da det viste seg at ungen ikke var levedyktig. Selve aborten plager meg ikke, heller det at jeg mistet et barn.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg syntes ventetiden var den værste. Avgjørelsen var tatt, men det å gå og vente på selve aborten var tøft. Alle følelsene, redselen for å kjenne bevegelser i magen osv.

Har ikke angret på valget etterpå, men man har jo ingen garanti for at angeren ikke kommer- før eller senere.

[Anonym bruker]

Jeg synes det var enkelt og har ikke hatt noen problemer pga. det i ettertid.

 

Men jeg bestemte det selv. Det var ingen som presset meg. Og det utgjør nok en vesentlig forskjell fra de som føler seg presset av kjæreste og/eller foreldre.

[Gjest]

Nei det er ikke enkelt å ta abort, men noen ganger er det lettere enn alternativet. Jeg var i en annen situasjon for mange år siden, "alle" rådet meg til å beholde, til tross for at jeg ikke var følelsesmessig klar for barn, faren viste seg å være en kontrollerende psykopat (først etter den positive testen viste det seg) og jeg virkelig hatet situasjonen. Likevel var det tungt, men er i dag veldig glad for at jeg valgte det jeg gjorde. Vil likevel ikke fortelle noen hva som er riktig i deres situasjon, det er det bare den gravide selv som kan avgjøre.

[Gjest]

Hvorfor skal du, 09:38, like eller mislike noe som er noen andres valg? Det som er god nok grunn for den gravide er god nok grunn. Enkelt og greit.

[mitt hjerte ❤ mitt liv]

Jeg tror nok det er veldig forskjellig fra person til person... Det er nok ikke lett for noen, men enkelte vil slite mer enn andre i etterkant, og det er viktig å prøve å tenke over hvordan psyke en har, hvilke konsekvenser en abort vil få. Jeg tror og håper det er ytterst få som ikke føler noe når en bestemmer seg for å ta abort. Uansett er det opp til hver enkelt å bestemme.

Jeg sitter i alle fall her med verdens deiligste lille tulle på ei uke. Jeg visste nok fra dag en at jeg ikke klarte å ta abort, selv om det er en vanskelig situasjon, var et kjempetøfft valg å ta, og det har ikke vært enkelt-men det var det verdt det!

[Anonym bruker]

Det er ikke enkelt i det heletatt, vanskeligste jeg noensinne har gjort og jeg gjør det aldri igjen!

[Anonym bruker]

Jeg har aldri tatt abort selv, men har mistet. Den babyen tenker jeg ofte på. Det var en forferdelig opplevelse å miste i spontanabort. Jeg gråt og gråt lenge.

 

 

Jeg kjenner noen som har tatt abort, og de angrer på det den dag i dag, mange tiår etter. Livet ble aldri det samme. Ei av dem er ødelagt innvendig pga aborten. Hun klarer ikke å se gravide damer, snakke om ufødte barn eller se ultralydbilder. Da blir hun fysisk dårlig og kvalm (hennes egne ord).

 

Ei av dem som tok abort begynte rett etter termindato med å se damer med vogn, og tenkte "det der kunne vært meg nå".

Så ble det barn som var større, ettersom årene gikk. Hun klarte ikke å slutte å tenke på hva som kunne ha vært hvis hun bare hadde beholdt.