Trenger konstruktiv tilbakemelding - kanskje fedre?

[Anonym bruker]

Sitter her i min 10`uke. Ganske deprimert, veldig kvalm og veldig såret. Vi prøvde å få barn i fjor, men mistet. Vi bestemte oss for å prøve igjen og vi ble gravide med en gang. Det som kom frem rett før vi fant ut at vi var med barn igjen, var at han har vært utro. De bevisene jeg har, er "kun" over telefon, facebook ol. Jeg bestemte meg for å prøve å få dette til å fungere, men gav klar beskjed hva jeg trengte for å kunne stole på ham igjen - og det svarte han ja til. Nyheten kom om jeg var gravid - og jeg spurte ham om det ar dette han ville, for han måtte gi beskjed veldig snart - for egentlig er jeg veldig imot abort - og det er helt uaktuelt etter det har blitt knyttet sterkere bånd. Det gikk 1 måned - så kom bomben.. jeg synes det smarteste kan være å ta abort. Dette kom dagen etter min første ultraly (de ville sjekke at alt var bra siden jeg nettopp hadde mistet). Så sitter her nå - 10 uker på vei.. og aner ikke hvordan jeg skal gå gjennom dagene. Ser det er flere andre som går gjennom utroskap i graviditeten.. Er det noen som har råd til hvordan jeg skal takle dette? Er det veldig egoistisk av meg å la være å ta abort? Har vært gjennom det en gang før for veldig mange år siden... og knakk helt sammen.. følelsen av å ta et liv.. har sett hjertet slå..

 

men vær å snill, konstruktiv tilbakemelding...

[Anonym bruker]

det er ikke lett å være deg nå. så er så mye sakt.

du må kjenne om du er klar til å bli alenemamma?

er ikke han der for dere blir du det, er han opptatt med andre damer blir det bare dere to....

vil du det da?

vanskelig å komme med noen konkrete råd og erfaringer da jeg ikke har noen i området...

 

[Anonym bruker]

Vi mødre er bygget for å ta oss av barna. Vi mater, steller, leker, finner på ting, utflukter duller og diller:) å gud å deilig det er:) Ikke rart barna blir bedre knyttet til mammaene sine! _Sier ikke at det alltid er sånn, men veldig ofte. Det å bli alene mamma var nesten bare en lettelse. to barn har jeg i krevende alder. 2 og nyfødt nesten. å jeg tok steget. Uansett om jeg hadde blitt værende så hadde jeg stått med bleier, mating leking etc. Men nå er det jo en irritasjon å en skuffelse borte. Den heter mann. Det går veldig greit, å støtten fra familien er fantastisk! å barna har en mor som er glad ikke bare helt grei i humøret. Detta kan du klare. Behold den lille baby'en. Ikke gjør noe du ikke vil angre på.

 

Lykke Lykke til:) Hold oss oppdatert da..

[Anonym bruker]

slikt er aldri lett:(

noe av det vondeste vi kan bli utsatt for er utroskap.

 

jeg trur du skal se på det som står ovenfor.

Det å få et barn som (alene mor) kan nok være utrolig tøft i starten, men du vil hele tiden få igjen mye etter hvert som barnet blir eldre.

 

Etter hva du forteller kan det nok se ut som du vil bli en alene mor, men med støtte fra venner og familie er jeg sikker på at du vil klare dette kjempe bra.

 

lykke til

[Anonym bruker]

Syns du skal beholde barnet!! Du klarer dette, og kanskje han blir bedre.

 

Hvem er han utro med da ? Første gang eller flere ? Vil han fortsette forholdet med deg ?

[Anonym bruker]

Jeg syntes du skal følge DITT hjerte fullt og helt, og rett og slett se bort i fra hans mening i d store bildet. Han har ikke noe han skulle sagt utro eller ei... Det er DU og du alene som må kjenne på hva du klarer og hva du vil. Er tross alt du som skal bære frem barnet, amme det, stelle det, og se det vokse opp... Og jeg syntes d er han som er egoistisk som faktisk ber deg ta abort, ikke du!!!! Så følg hjertet ditt du, og gå for det som føles riktig for deg.

 

Masse lykke til videre, og hold oss oppdartert på hvordan det går!

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle tilbakemeldinger. Har en sønn fra før og var alene med ham i vel 6 år, så alenemamma er jeg ikke ukjent med. Tøft vet jeg det blir.. ingen skal noen gang si at det å være forelder er en dans på roser, men det er utrolig givende! Og som dere sier så får man så utrolig mye igjen også .

 

Utroskapen .. jeg vet han har gjort det i tidlligere forhold, og akkurat nå har jeg vanskelig for å tro at det ikke har skjedd før nå.. men prøver å la uvissheten komme ham til gode... Selv om det virkelig ikke er enkelt...

 

Jeg skal inn for å se om babyen har det bra igjen snart.. og gleder meg masse til å se ham / henne igjen. Er det noen av dere som virkelig følte at det var et spesielt kjønn forresten? Kan ikke huske at jeg gjorde det sist.. men denne gang.. veldig rart... men veldig godt mulig jeg tar feil *ler*

 

 

[Anonym bruker]

Med elste gutten min visste jeg bare d var en gutt, og ble ikke overrasket da legen bekreftet d M yngste (snart mellomste) var jeg helt overbevist om var ei jente, så fikk litt av et sjokk da han kom ut kan du si hehe Denne gangen vet jeg ikke noe og føler ikke på meg no spesiellt heller... Og vil ikke vite hva d blir før h*n er ute

[Anonym bruker]

Å.. nei det klarer jeg ikke vente med å vite. Kankje litt vel nysgjerrig av meg. Liker å være forberedt også..

[Anonym bruker]

Vi vil bevare litt av spenningen både for oss og for familien Blir lissom litt kjedelig å si at nå er gutten/jenta kommet til verden, nå kan en juble å overraske litt føler jeg Forberedt er vi uansett hva d måtte bli Vi har 4 gutter (ikke sammen, men m hver våre) Og d er 2 jenter på svigerinna mi sin side der vi kan "arve" eller låne, så alt er på plass hehe Og rommet er nøytrale farver i jordfarver, så nå kan d bli hva d vil bare d er friskt og raskt

[Anonym bruker]

Litt kontrollfrik kanskje jeg.. vil ihvertfall veldig gjerne vite kjønnet. Var å så lille peanøtten i dag igjen, fasinerende å se kor det har utvikla se på så kort tid. Alt ser ihvertfall bra ut på den fronten.. hjemme e d nok desverre verre med.. han vl ikke engang prate om det no.. veldig frustrerende.. begynne å tenke at e virkelig må forberede me på å bli alenemor igjen....

[Anonym bruker]

Da har vi vært hos vår første samtale i parterapi. Sliten, men håper at dette kan hjelpe. Er nå bikket de første 12 "farlige" ukene. Og etter 2 ultralyder så vokser babyen og håper virkelig at den trives. Bare en liten oppdatering fra "hun som startet tråden".

[GeneralSpringSkalle]

lykke til videre, og så godt at baby har det bra!

 

vi tar nok alltid det valget som er rett for oss selv, om vi ikke lar oss presse, men det er jo ikke alltid at man ender som to om det når man beholder mot den andres vilje.

hva sier samboeren din nå da, det er jo bra at han blir med i terapi. vil han fortsette forholdet, og er hun andre ute av bildet? føler du at du kan komme til et sted hvor du kan stole på han igjen?

håper ting ordner seg for deg.

 

klem:)

[Anonym bruker]

Han vil fortsette parterapien og så vidt jeg vet er det ingen andre.. men hvordan egentlig vite det?

 

Jeg håper jeg kan komme til det stedet at jeg kan stole på ham igjen, men må innrøme at jeg er langt fra det stedet enda. Jeg håper at vi kan være en familie, at barnet kan vokse opp med to foreldre som både er glade i hverandre og som kan ha et godt forhold.

 

Og tusen takk for gode tanker.

 

klem tilbake