Holde munn eller glefse tilbake?

[Fru Banderas]

Vi (jeg og herren) har en venn som for tiden går gjennom en snodig periode. Slutt etter 11 år med dama, han fant plutselig ut ting om hans glemte (fortrengte) familie i landet han er fra, en eks dukket opp osv, alt dette på veldig kort tid og han er fra før noe ustabil når det kommer til følelser, nå tar det helt av.

 

Uansett, han har bare oss, og vi er en del med ham.

 

Poeng; han er ekstremt angripende i det siste, og jeg føler ikke at jeg er i en situasjon der jeg har så forferdelig mye tolmodighet og energi til å bare ta imot, og har opp til flere ganger vært et hårstrå unna å smelle en skikkelig kommentar tilbake, bare for å få ham til å holde kjeft.

 

Men, nå kjenner jeg jo til situasjonen hans og, og holder derfor munn - for det meste.

 

Samtidig som jeg blir helt matt og irritert.

 

Tips? Hvor lenge burde jeg vente før jeg eksploderer og sier noen sårende ting tilbake (noe jeg absolutt ikke ønsker). Jeg tror kanskje den beste ideen er å si bra skarpt at "Kan du til helvete slutte med all den kritiseringa?" - det er egentlig ikke personlige ting, men i mine øyne idiotiske sammenligninger som likevel irriterer meg noe jævlig.

 

Han er fra et annet årstall og jeg har allerede bedt om tips her inne for å stoppe kjeften på en som forkynner om de vakre dagene på 50-tallet osv.

 

Beklager rot, men jeg kjenner at jeg snart klikker i vinkel, og vil nådig dette da jeg faktisk ikke vil såre noen.

[Gjest sug lut]

Du sier jo at det er dere han har - og han kan kanskje ikke tåle å miste dere i tillegg, så om du orker å holde kjefte så er det jo en god gjerning - pluss at dere sikkert også vil beholde ham uten å forrykke det som måtte være av balanse dere i mellom? Samtidig er det jo ikke carte blanche for å være en kødd bare fordi man har en vanskelig periode, og man har ikke lov til å utsette venner for alt mulig - venner varer lengst, men de skal ikke måtte tåle alt, og man kan faktisk ikke tillate seg å være kukhue med vennene sine. Kan du gjøre noe annet enn å eksplodere? Hogge ved? Gå ut av rommet og banne i kjelleren? Eller bare si at hør, nå nærmer du deg en grense for hva jeg er villig til å tåle, uansett om du er min venn!

Femtitallet er best i retrospekt, tross alt.

[Anne-B.]

Hmm, det må vel finnes en måte å si til ham at du finner oppførselen hans provoserende? Jeg er ikke så overvettes flink med sånt sjøl, har noen personer i mitt liv som får lov til å si det aller meste, men som ikke tåler å få høre lignende selv eller få tilsnakk for det.

[Fru Banderas]

Han er det mest følelsesmessige avstengte mennesket jeg noen gang har møtt, og tro meg han har sin historie og. Det er ting som han har gjemt vekk i over et halvt hundreår og nå dukker alt opp igjen.

 

Jeg har sett ham gråte to ganger på en måned, på store offentlige steder. Dette kom som et sjokk. Men han svinger så veldig mellom en som plutselig har innsett hva han har gjort alle disse årene, en som er ydmyk og ber om råd og hører godt etter, til en arrogant faen som får meg til å ville ta tak i en dør og smelle den jævlig hardt i gulvet.

 

Han begynner ofte fint, for så å raskt snu det til en kritisk slag-off, men så svarer jeg litt skarpt tilbake og da trekker han seg tilbake igjen med en gang med en eller annen "ja du veit nok bedre enn meg. Oi se, det er sol igjen, hurra" mens jeg kjenner at blodtrykket stiger for det er så forbanna unødvendig å komme med halvparten av det pisset han skriver.

 

Akkurat som at vi kjenner ham veldig godt, kjenner han også oss veldig godt, og det er derfor jeg syns han burde ha noen hjerneceller som forteller ham hva han ikke sier i enkelte situasjoner.

 

Nå i kveld følte jeg meg slem som bare avslutta en Skype-samtale, men jeg orker bare ikke.. Åh, denne helvetes samvittigheta da.

 

[Fru Banderas]

Det er AKKURAT det, Anne-B, han er lynkjapp til å slenge rundt seg med "å jaha ja? Kvinnene på femtitallet klarte merkelig nok å ha huset strålende rent og samtidig hadde de fem seks barn, ikke bare ETT SOM DU HAR, *kremt kremt* og de klagde ALDRI!" osv. - fordi jeg sier "gidder du å se etter frøken i to min. mens jeg flyr ned og henter en kurv med skittentøy?" f.eks.

 

-også fortsetter han om hvor flotte familiene var da, hva de gjorde sammen, mens "kvinnene i år får barn kun for å stue dem vekk i barnehager"- mens han selv forlot kone og barn da de var små og har aldri brydd seg et sekund om å se dem siden.

 

I kveld sa han noe på skype som fikk meg til å skru av hele driten, sammenligninger som ikke ligner grisen, men som fikk meg til å nesten sende "Hvis du selv hadde gjort det du snakker om her, hadde Xx aldri gjort det slutt med deg etter 11 år" - men valgte å skru av. Og nå veit jeg at han sitter der, alene, og sikkert tenker "Huff, jeg var en kødd" også begynner sikkert andre ting å velte frem og han føler seg sikkert ille til mote, og jeg ligger her med vondt i magen fordi jeg skrudde av.

 

Vaya dos, som de sier på spansk.

For et par.

 

Blæ.

[Gjest sug lut]

Oooo, den er hard. Det hjelper ikke å tenke på hvordan han er når han ikke er i ytterste nød heller, kanskje? Eller kan du sette det på definitivt-ytterste-nød-kontoen? Type "ikke ta alvorlig hva din kone sier til deg, jordmor og legene mens hun føder"-ytterstenød? Klart, det kan ikke være en tilstand som varer for lenge, det sliter ut alle i omgivelsene. Og jeg husker at du har skrevet om dette for veldig lenge siden.

[Süsse]

I OL-modus - tenkte dette handlet om Petter når jeg leste overskrifta!

[Fru Banderas]

Hadde det enn vært så vel at det hadde en 14-dagers garanti, men nei, dette kan pågå i det uendelige.

 

Andre siden av mynten er som sagt at han også ganske ofte er hyggelig, morsom og blid - som i dag. Ustabil ain't the word.

 

Me saca de quicio sier de her og den kan jeg desverre ikke oversette siden norsken min suger balle (jeg adopterte den, fru sug).