Flere som har blitt ditcha av venner etter at dere fikk barn?

[meandmylittle]

Føler meg så fryktelig alene etter at vi fikk lillegutt.. Hadde en stor vennekrets,men så fort jeg ble gravid og fødte,så gjør jeg ikke annet enn å sitte hjemme hver dag og helg. Inviterer venner over på fester og middager når vi får barnevakt, men sjelden at de gidder å ta seg tid til å komme og får ALDRI invitasjoner tilbake.. Til sommeren skal jeg og sambo gifte oss og hun som skal være min forlover ser jeg aldri lenger. Hun har stadig venner over på middag og kose kvelder,men vi blir aldri invitert..

Skjønner ingenting jeg..Jeg er jo fortsatt den samme og vil jo så gjerne få litt av det sosiale livet mitt tilbake, men virker helt umulig!

Flere som har det sånn etter at dere fikk unger??

 

[mamma til tre nydelige jenter]

har de andre vennene dine barn? opplevde det samme selv da jeg fikk de første 2 jentene mine. Jeg var den første i vennekretsen som fikk barn å ble da forlatt av de såkalte "vennene mine" dem tok aldri kontakt å gadd aldri å be oss på besøk. jeg inviterte dem titt og stadig. jeg og mannen var ganske frustrerte i en periode, men hevet oss over dem å fant os noen andre å finne på ting med. vi har i dag et stort vennenettverk å har aldri en kjedelig helg. de "vennene" som ga blaffen i oss da vi fikk barn har senere kommet krypende tilbake når de selv fikk barn.

Det var tungt til å begynne med, men på en måte er jeg litt glad for et i ettertid for jeg hadde nok aldri fått kontakt med hun som i dag er min bestevenninne. når jeg nå fikk siste mann har jeg mista kontakten med 1 vennepar ,med barn. må si at savnet er ikke stort for da vet man jo hvor man har dem.

[meandmylittle]

Nei, jeg er også førstemann i "vennekretsen" som har fått barn. Men alle de andre venninnene mine har fått seg kjærester og er i gang med å prøve å få unger, så livssituasjonen vår er ikke så forskjellig synes jeg.. Jeg vet at jeg bør heve meg over det og finne meg andre venner. Men er fortsatt i perm og ikke lett å komme seg ut og finne nye venninner føler jeg,men jer søker ny jobb for tiden og håper da på å kanskje komme i kontakt med litt fler mennesker:-)

Har igrunn bestemt meg for å kutte kontakten med dem nå,men problemet mitt er min såkalte forlover da... har ikke lyst til å ha henne som det i bryllupet mitt, siden vi aldri er sammen og de få gangene vi er det, er det fordi hun føler hun må..Bryllupet skulle egentlig vært i fjor, men ble gravid og måtte utsette det til nå. og i fjor var hun og jeg nære venninner, så derfor ble det slik at hun fortsatt er forlover..Hvordan forklare det for henne uten å såre tro? Altså, tviler på at hun bryr seg så veldig, og er sikkert glad for å bli "fritatt" fra sine plikter.Ser litt lysere på den nå som du har kommet med din historie hvor alt ordnet seg, så takk for det:-) Alt ordner seg vel tilslutt,men er en kjedelig situasjon å være i føler jeg. Trodde ikke jeg kom til å oppleve sånt i voksen alder.

[mamma til tre nydelige jenter]

har du ingen som du kjenner som har barn, trenger nødvendigvis ikke være barn på samme alder. om du har er det bare å spørre dem om å finn på noe, min erfaring er at dem somregel er veldig takknemlige for invitasjonen å kommer gjerne å er med å finner på ting:) lykke til. man trenger ikke å være i jobb for å treffe folk, jeg hadde perm i 3 år sist, men traff alikevel mange spennende mennesker.

kansje mannen din har noen koslige kolleger med barn?

[Vannmann35]

Har ikke mistet kontakten med noen, men det er er klart at kontakten blir annerledes - kan ikke bare stikke ut en tur på impuls... Ting må planlegges mer. Hvor gammel er du forresten, høres ut som vennene dine er noe umodne i alle fall :-(

[meandmylittle]

Joda, prøver å få litt kontakt med et par som har 2 unger. Så tror det blir til at vi skal finne på noe til uka, så det er veldig hyggelig:-) Kollegaene til smaboer er enten 50 år gamle med unger på vår alder eller 18 år og akkurat fått lappen omtrent. Men ser lyst på det, og tenker at det kanskje var like greit det ble sånn, siden man da finner ut hvem som er dine ordentlige venner, i mitt tilfelle var det meget få:-( Men det ordner seg:-)

[sts88]

hei!

 

vi var og det første venneparet som ble gravide, og jeg sa det med en gang til min bestevennine, en vennine som jeg snakket med hverdag. De var et vennepar som vi var veldig nære. Vi var alle 4 veldig gode venner! men etter at vi fortalte dette, minsket kontakten, etter hvert så ble det ingen kontakt! jeg prøvde, ville gjerne snakke om alt jeg tenkte å følte. Var ganske redd, dette var helt nytt å ukjent for meg! ikke var det planlagt heller. Hver gang jeg prøvde å ta kontakt for å snakke litt, sa hun at hun hadde dårlig tid eller var opptatt. Dette tok jeg veldig tungt! Masse hormoner og følelser jeg ikke kunne kontrollere..

 

Ettter 2-3mnd fikk jeg en telefon, hun virket veldig glad å ivrig etter å fortelle meg noe. Hun var gravid selv! Dette var stort! jeg prøvde å virke veldig gla å var støttende! gjennom de neste mnd skrev jeg mlder hvor jeg lurte på hvordan det gikk og alt det der, jeg fikk korte svar, men aldri noe spørsmål om hvordan det gikk med oss. Ringt for å spør om de ville finne på noe eller ha besøk. Men de var alltid "opptatt" (jeg sjekket om de var hjemme noen ganger når de sa de var ute, noe de var )

 

Etter hvert "ga" jeg opp, orket ikke mer, etter som jeg var veldig følsom overreagerte jeg nok endel også! så ville la det roe seg litt.

 

Da den store dagen kom, gikk alt veldig kjapt for seg, jeg hadde ikke tid til å pakke bag eller noe. Mobilen hadde ikke med meg, ettersom jeg trodde jeg bare skulle til sjekk. Etter at jenta vår hadde vert ute i max 2 min så var tanten min på facebook å skrev gratulerer. noe som gjore at venninen min så det på facebook før hun hørte det i fra oss. Dette har ført til at det er blitt baksnakking, og jeg har fått beskjed om at jeg har vert idiot, og hun håper jeg en dag ser selv hvor teit jeg har oppført meg. to mnd etter fødselen prøvde jeg å ta kontakt, sporte om vi skulle finne på noe, men fikk et klart NEI!

 

Dette er nå snart 2årsiden, men jeg klarer enda ikke å gi slipp, syns det er så veldig trist at noe så vakkert som et lite barn skal ødelegge vennskap! jeg har kanskje overreagert på masse av det som har skjedd, men slik er det med disse hormonene..

 

har også andre venner som vi har mistet, men de var ikke klar for det "livet" vi skulle leve nå. Ser nå at de bare var drikke venner.

[sts88]

Det er en stor omveltning i livet, for oss å de nærmeste. Vi må planlegge og få beskjeder i god tid. men er likevel med på så masse som vi kan! vi er fortsatt oss, bare med litt mer ansvar:) de er mellom 22 og 25, så burde være gamle nok til å forstå litt!

[Gjest Kira06]

Her har det egentlig vært litt omvendt. Dvs at venninner jeg ikke har hatt så god kontakt med de siste årene (av diverse grunner) nå gjerne vil finne på ting. Dette gjelder de som har barn, uansett alder på barnet. Det er akkurat som om de tenker "nå har vi begge barn, så da har vi masse til felles". Og det synes jeg kanskje blir litt feil det også?

Ellers har jeg egentlig ikke merket noe forskjell etter at jeg fikk barn, bortsett fra at jeg har litt mindre tid til å bare skravle i telefonen:) Tror det kommer litt an på hvor du og dine venner er hen i livet. Jeg er i begynnelsen av 30-årene, og stort sett alle jeg kjenner er godt etablert - både med og uten barn.

 

Hvis jeg hadde vært deg, så hadde jeg tatt meg en prat med hun som skal være forlover. Spør henne rett ut om det er noe vits eller noe hun ønsker ettersom dere aldri er sammen lengre. Det er bedre for både deg og henne, i stedet for at bryllupet skal bli ødelagt pga det.

Og jeg tror som noen andre her sier, at det ordner seg etterhvert. Nye venner kommer til, og det kan ofte skje gjennom andre foreldre når barnet begynner i barnehage eller skole.

[Vannmann35]

Vel - for å være helt ærlig - da jeg var 22 var det å være småbarnsfoeldre en veldig fjern tanke, og jeg tror ikke jeg på noen måte hadde klart å være på bølgelengde med ei venninne som valgte å få barn så tidlig. Interessene hadde vært for forskjellige, rett og slett. Jeg var enda 10 år unna å få barn på den tiden... Folk er forskjellige og modnes ulikt. På et tidspunkt vil man kanskje møtes igjen, interessemessig, men man må nok bare godta at man en periode befinner seg på ulike nivåer i livet :-)

[sts88]

jeg er 88modell:) er 22 nå

[Studine mevik]

Jeg tror de fleste som er først ute med å få barn eller ihvertfall en av de første føler det sånn. Det er ikke akkurat mange av hverken mine venner eller sambo sine venner som har barn, så det blir mye hjemme alene i helgene. Jeg har en venninne med en sønn på snart 3år og merket veldig tydelig at vi fikk bedre kontakt etter at vi fikk sønnen vår. Man havner i helt forskjellig situasjoner selv om andre venninner også har både sambo og gifteplaner, så er de fleste av mine venner fortsatt studenter og planlegger barn når de er ferdig å studere. Jeg har gjort samme som mange andre. Skaffet meg noen nye venner med barn. Så venter vel bare på at mine gamle venner skal komme krypende tilbake når de selv får barn.

 

Vi skal også gifte oss til sommeren, men jeg har fortsatt god kontakt med forloveren min. Hun bor i Oslo så blir jo uansett mindre enn hvis hun hadde bodd i nærheten, men så fort hun kommer hjem så får jeg beskjed.

 

Jeg skal innrømme at jeg er generelt dårlig på å ta initiativ til å finne på noe med venner, så kan jo ikke klage når de ikke ringer så lenge jeg ikke ringer dem.