Inspirert av tråden om den invaderende svigermoren

[Anonym bruker]

Jeg har lest gjennom de fleste innleggene i tråden, og vil gjerne slutte meg til de som gir den unge moren støtte. Samtidig fikk jeg veldig lyst til å kommentere de som kommer med masse formaninger om at man må kommunisere, og at hinting er feighetens redskap etc etc. Dere som skriver dette, har tydeligvis vært heldige og kun hatt mennesker det går an å kommunisere med i deres liv. Det finnes nemlig veldig mange mennesker der ute som er enten er psykisk syke, som har mer eller mindre innovervendte sosiale antenner, tunnelsyn, eller på andre måter er helt umulige å få til fornuftige samtaler med.

Jeg har selv vært borte i flere sånne.

For det første, min mor. Oppveksten min var en frustrerende affære, der min mor kunne bli sur/sint/etc på meg ut av det blå. Fram til en viss alder prøvde jeg å argumentere med henne med at det var ikke sånn ment etc... men det førte aldri noe godt med seg. Inntil jeg fant ut at det bare var å si "unnskyld, alt er min feil", så ble alt bra igjen.

Jeg hadde også en svigermor som var en variant av svigermoren til kvinnen i tråden. Det var en selvfølge at vi skulle bo hos dem flere uker etter fødsel, hvorpå jeg ble så stressa at jeg mista melka. Hun gjorde ting som å ta barnet ut av armene mine når jeg stelte det, samt å kreve å få ta seg av det hele dagen. Det eneste jeg fikk gjøre var å amme det.

Jeg hadde også en veik mann, men de er veike av en grunn. De vet at det ikke går an å snakke disse kvinnene til fornuft, så da har de valgt en overlevelsesstrategi ut fra det. Jeg prøvde selv å si ifra til min eks-svigermor flere ganger, på en ordentlig måte, men da var det hyling, skriking, hun kalte meg alt mellom himmel og jord.

Så har vi min nåværende svigerinne. Hun bestemte seg for å mislike meg fra det øyeblikket jeg ble sammen med broren hennes. Sluttet å hilse på meg, og begynte å spre rykter om meg. Det toppet seg da hun ringte min arbeidsgiver og sa masse stygt om meg både som profesjonell og som privatperson. Da fikk jeg nok, og ringte for å ta en vennlig men bestemt samtale om at slik gikk ikke an. Hun nektet å ta telefonen. Etter mye om og men fikk jeg henne i tale, men hun var ikke i det hele tatt innstilt på en fornuftig samtale som to voksne personer - det gikk i hyling og skriking og trusler.

Poenget jeg prøver å gjøre her, er som sagt at det finnes mange skjeve eksistenser der ute, som det ikke går an å få et modent forhold til der man kan "snakke ut om ting".

[Anonym bruker]

Godt sagt!

Håper du har fått din svigerfamilie litt på avstand selv?

[Anonym bruker]

Avsnitt! Orker ikke lese når det er så langt uten avsnitt!

[Anonym bruker]

Takk for det :-)

Vel, jeg har nok fått dem mer på avstand enn det jeg liker. Svigerinnen min har lagt meg til de grader for hat at hun nekter foreldrene sine å ha med verken meg eller sin egen sønn å gjøre, vi får ikke gi barna hennes bursdag/julegaver, etc.. Det er trist, men hun er psykisk syk og det er dessverre ingenting å gjøre med.

 

HI