noen spoersamaal om sorg og reaksjoner

[Gjest Lykkeliten2]

for snart 7 uker siden saa mistet jeg moren min veldig plutselig. Hun var 63 aar og til tross for en kronisk tarmlidelse var hun i fin form. Jeg bor i utlandet og har kun min svigerfamilie rundt meg her, og veldig faa venner og med to smaa barn hjemme er det ikke mye tid ttil meg selv heller. vi dro til norge med en gang vi fikk nyheten, og var der i 3 uker for begravelsen og for aa vaere med familien. Det jeg lurer paa er om det er normalt aa ikke "komme videre".. jeg mener, jeg tenker paa henne hele tiden. hele tiden. Det er veldig veldig trist og ikke minst slitsomt. Jeg tenker paa de siste samtalene vaare paa telefonen, paa hva som skjedde (har laget mentale bilder paa hele elendigheten..), paa mine broedre sorg, paa min stefar sin, etc.

 

jeg griner hver kveld over henne og savner henne saa grusomt og tenker paa barna mine som ikke kommer til aa ha henne i livet sitt lenger. Jeg blir veldig takknemlig hvis noen kan skrive noen ord om sin opplevelse av sorg og veien videre. tusen tak for at du leste.

[Anonym bruker]

Hei lykkeliten.

 

Jeg kan fortelle litt om min sorgprosess..

Jeg er bare 18 år enda, men ut ifra mine erfaringer kan jeg fortelle litt.

Jeg var 6 år da jeg fikk beskjed om at pappaen min hadde kreft.

8 år gikk det før han døde. Han var skikkelig syk, og det var en helt grusom sykdomsperiode som jeg ikke unner min værste fiende en gang.

 

Jeg som en skikkelig pappajente fikk verden snudd opp ned..

Å sorgen etter hans død gjorde meg skikkelig psykisk syk..

Først den dag idag har jeg begynt på et normalt liv.

Men før det, så har jeg nå levd med daglig sorg og gråt siden den dagen han døde.

 

Min erfaring er att min sorg reaksjon har nesten gått helt over skaftet.

Men enkelte trenger 1 dag for å sørge.. Noen trenger 1 år.. Noen trenger 10 år.. Hver en sorg er helt individuell og ingen fasit finnes på hvordan man skal sørge.

 

Jeg kan fortelle at det 1 året er værst.. Da skal man gjennom alle de " tradisjonene" dere brukte å ha sammen, og dette er ikke lett..

Bursdagene, jula, ferier og slikt.. Alt må du leve gjennom nå uten henne her. Det er tungt, men det blir bedre...

 

Vi kan gjerne snakkes om PM om du ønsker ?

 

Men hittil er jeg anonym..

 

[Anonym bruker]

mamman min døde for 2 år siden, helt brått hun og. var 61 år, jeg var da 29. jeg har fremdeles sorg i meg, og kommer nok til å ha det en god stund.

tenker på alt det fine vi hadde, at jeg ikke fikk sagt hadet - og ikke minst hvorfor hun tok det valget å ta sitt eget liv. det er tungt. noen dager verre enn andre, men jeg savner henne hver eneste dag.

[Gjest]

Det høres ut som om du er i en helt normal sorgprosess. Det har bare gått 7 uker!

 

Jeg har mistet mange som stod meg nær, men den på langt vei tøffeste å gå videre etter var da mannen min døde. Det er flere år siden nå, men forstatt kan det være dager hvor sorgen kjennes helt rå og fersk. De første månedene fungerte jeg ikke. Det som gjorde at jeg fikk stablet meg på beina var at jeg begynte å studere 7 mnd etter dødsfallet. Jeg hadde behov for noe nytt å bruke tiden på.

 

Sorg er pussig for man beveger seg ut og inn av den. Etterhvert tilbringer man mindre tid i "sorgrommet" og kan til en viss grad styre det litt selv. Sorg kan også føre til kroppslige og psykiske reaksjoner (uten at det er noe unormalt ved det). Etter kun 7 uker ville ikke jeg forventet særlig annet enn der du er nå. Det vil bli bedre. Det er slett ikke all sorg som går over, men man lærer seg å leve med den. Ta tiden til hjelp. Du har min medfølelse.

[Gjest Lykkeliten2]

takk for svar, jeg mener forresten ikke at jeg skal liksom "vaere over det.." som jeg skrev, men at den er saa tilstedevaerende hele tiden! samtidig som jeg gjoer normale dagligdagse ting.. saa er hjernen min paralellt opptatt med aa tenke paa de samme tingene.

 

du har min medfoelelse ogsaa, aa miste mannen sin maa vaere absolutt helt forferdelig. hele livet vet man liksom at foreldrene skal bli borte foer oss selv..

stor klem!

[Anonym bruker]

Først og fremst kondolerer.

 

Jeg har ingen erfaring med å miste nære familiemedlemmer, men for fem år siden mistet jeg en av mine beste venner. Vi vokste opp sammen og reiste på ferie sammen, så han føltes som et familiemedlem. Han døde veldig brått i en tragisk ulykke, og jeg hadde ikke snakket med ham på noen dager. Jeg bor ikke i hjembyen min, og har heller ingen av våre felles venner i nærheten. Jeg ser dem hver gang jeg er hjemme, men vi bruker helst ikke den lille tiden vi har sammen med å snakke om ham vi har mistet, annet enn om gode minner. Derfor brukte jeg mye lenger tid på sorgprossesen enn det mine venner i hjembyen gjorde. Og fremdeles blir jeg konfrontert med et veldig savn etter ham hver gang jeg er i hjemtraktene hvor vi vokste opp sammen.

 

7 uker er ikke veldig lenge, og det vil nok ta mye lenger tid før verden blir lysere igjen.

[Gjest]

Jeg skjønner at du ikke mener du skal være ferdig sørget allerede Men konsentrasjonsvansker, tankekjør og følelseskaos er veldig vanlig omtrent 24/7 i nokså lang tid. Det er veldig slitsomt og heldigvis forbigående for de fleste. Man kan sørge nokså dypt og heftig i lang tid uten at sorgen kan nødvendigvis har blitt noe man trenger hjelp med. Uansett er det ofte smart å få pratet seg gjennom ting "hundre" ganger.

 

Klem tilbake. Håper denne prosessen blir så skånsom som mulig for deg.