Oppdatering fra meg som mistet mannen min

[Anonym bruker]

Først av alt vil jeg si at den kritikken og mistenkeligjøring jeg har fått her inne har vært veldig tung å få.

Så tusen takk til alle som har støttet meg.

Så noen ord om hvordan det går.

Vi får god hjelp fra kriseteam, hun eldste tar det veldig tungt, (han var "bare" stepappa, ) men hun elsket og forgudet han så ubegripelig høyt. Hun mellomste skjønner at pappaen er borte men ikke for alltid liksom, han minste er jo bare rundt året, men han spør stadig etter papien sin. Med meg går det liksom bra, jeg savner han så jeg får lyst å rive ned huset og be alle om å dra seg hjem, og la meg være i fred. Jeg skal klare det praktiske, men tanken på at han aldri mer skal holde rundt meg, kalle meg for pusen sin, komme med blomster og kysse meg, den er så vanvittig vond, at jeg aner ikke hvordan jeg skal holde ut smerten.Og jeg skjønner at dette savnet kommer til å bli verre.

Kriseteamet anbefalte oss å flytte inn oss svigers, men jeg orker ikke, jeg vil være her, i hjemmet vårt. Selv om det er vondt, og her kan jeg ta i mot mine venner, og ungene sine venner og foreldre på en naturlig måte. Nå har jeg lagt meg på sengen litt, de to yngste er på en trilletur med grandtanten sin. Hun eldste har besøk av en psykolog.

I går kveld kom hele fotball jentelaget som han trente på døren med kort , blomster og selvlagde hilsnener. De er 9 år. Og de var gjennomgåeende at han var helten deres..

Livet snudde så brått, jeg tenker på alt vi fikk og ikke fikk. Jeg tenker på lt fra første gang jeg møtte han til siste gang vi elsket. Og vet at det livet vi hadde sammen er over, men aldri vil bli glemt.

Det var deilig å skrive, det gjør jeg uansett, så kunne dele det med dere.

 

 

[Anonym bruker]

Uff,nå begynte jeg å gråte

 

Så ufattelig trist! Kondolerer så mye! Du slår meg som en sterk kvinne, dette kommer dere til å klare dere igjennom!

[Anonym bruker]

Oi... Dette var trist, har ikke sett det tidligere innlegget du refererte til, men at noen kan finne på å kritisere og mistenkeliggjøre folk for alt mulig som ikke er helt A4 her inne er for meg helt utrolig.

 

Kondolerer, og lykke til med framtiden. Det må være forferdelig tungt for deg!

 

Klem UllaBritt

[DK+2]

Først av alt, kondolerer så mye... jeg var ikke en av de som svarte på den forrige debatten, jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle si, og det var mye kritikk der. Folk skjønner visst ikke at man reagerer på forskjellige måter. Jeg hadde helt klart ikke skrevet noe her inne om det var meg, men det er jo MEG.

Ord blir fortsatt fattige, men du virker som en veldig sterk person, selv om dette er sinnsykt tøft.. jeg ser ivertfall for meg at dere kommer til å ha det bedre med å bo hjemme, så kan heller svigers (og andre) komme til dere når du/dere har behov for selskap.

Ufattelig trist det som har skjedd, jeg kan på ingen måte begripe hvordan dere har det nå, siden jeg ikke har opplevd det selv.

Sender dere masse gode tanker og håper dere klarer dere gjennom dette, jeg er rett og slett målløs....

Klem!

[Anonym bruker]

uff, så ufattelig trist. Stakkars dere som må gå igjennom noe sånt. Det er mitt verste mareritt at noen jeg er glad i skal dø fra meg, gråter bare ved tanken.

Jeg har ikke lest din andre tråd, så vet ikke hva som skjedde med han, men høres ut på deg som dette skjedde brått?

 

Kondolerer så mye, ønsker deg alt godt.

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg vil bare sende en stor klem og varme tanker til deg, og håp om at du har mye støtte og hjelp rundt deg.

Jeg føler virkelig med deg, og kan ikke forestille meg hvor stort savnet må være.

Ta godt vare på barna dine, og ikke minst deg selv, de trenger deg nå.

Bruk de rundt deg, la folk hjelpe deg med praktiske ting, tenk på deg selv.

Huff, skulle ønske jeg kunne si noen trøstende ord til deg, men de ordene finnes jo ikke....

Føler med deg:(

[Anonym bruker]

Huff, dette er vondt å lese. Jeg mistet selv pappaen min i fjor brått og uventet (naturlig dødsfall, da), så jeg vet litt om hva dere går igjennom nå. Men selvsagt er det uendelig mye verre å miste sin mann og pappaen til sine barn.

 

Den første tiden kommer til å være helt uvirkelig for dere alle. Den brå sorgen er lammende, og man tror at man aldri kommer til å smile igjen. Det vil du gjøre, men jeg tror aldri man helt kommer over følelsen av at "har jeg lov til å glede meg når han er død"? Og det vil ta fryktelig lang tid før det blir bedre. Savnet her er enormt stort hos oss alle halvannet år etter pappa døde, og jeg innser at det nok vil ta årevis før vi kan glede oss over gode minner uten å gråte over savnet samtidig, savnet av det som var og det som aldri ble.

 

Mitt beste råd er at du og barna (i hvert fall de som er store nok) må være så deltagende som mulig i det som skjer nå framover. For oss var det mye god terapi i f.eks. å planlegge begravelsen. Da satt vi samlet hele familien og snakket sammen og gråt sammen. Ikke steng deg inne, men ta imot all den hjelp og omtanke som de rundt deg tilbyr. Få oversikten fort over økonomien din framover, slik at du ikke får økonomiske problemer som en ekstra byrde.

 

Stor klem til deg og din familie.

[Anonym bruker]

Stakkars deg.

Håper du får god hjelp og oppfølging. Ikke tenk på alt tullet folk skreiv til deg her. De er noen idioter som tror at alle bare sitter å lyger sånn som de selv gjør.

Ta imot all hjelpen du kan få.

Mange varme tanker til deg og dine.

[Anonym bruker]

Offameg!

Jeg kondulerte deg på ditt første innlegg, og tenkte på deg seinest i morges da jeg var innom her, og nå skriver du... utrolig trist! Håper tiden vil lege alle sår. Jeg mista pappa i selvmord jeg også som barn (tenker da på dine barn) og det har ikke alltid vært like lett å forklare til venner at pappa ville ikke leve, men det har blitt en del av meg. Min pappa orka ikke mer, og jeg kan ikke dvele med det mer. Det har tatt laaang tid å svelge, men det går, det går!

 

Sender en klem og håper at det vil gå seg til etterhvert... det er utrolig hva kroppen klarer å takle, selv om man egentlig ville lagt seg rett ned og bare ikke vært mer selv ei stund.

[Anonym bruker]

Huff, nå renner tårene hos meg....

 

Det er umulig å finne de rette ordene for hva jeg kan si til deg. Ord bli fattige i slike situasjoner.

Vær masse sammen med familien din nå, og søk hjelp og støtte så fort du føler behov for det.

Jeg føler med deg, og har tenkt en del på deg etter det første innlegget du skrev.

 

Varme klemmer fra meg...

[Anonym bruker]

Siterer anonym over meg her. Sender deg varme klemmer og håper du og barna på et vis klarer å komme dere videre etterhvert!

[Fruktis¤Adele 2 år¤]

Huff,nå ble jeg skikkelig lei meg,og da kan jeg tenke meg hvordan du har det,har egentlig ikke ord! Tenker på barna dine som aldri får se pappan sin igjen,eller du som aldri får en god klem igjen,må være helt fryktelig! Tror faktisk det er godt for deg å kunne skrive litt her,de sier at" å få ting på papiret" hjelper følelsesmessig! Kondolerer og jeg ønsker deg alt godt i denne tunge tiden og videre!

[Anonym bruker]

.

[Anonym bruker]

Jeg skrev et langt svar til deg sist, og var en som skjønte at innlegget ditt da var ekte. Har tenkt på deg og lurt på hvordan det har gått. Som jeg skrev til deg da så er jeg av den oppfatning at vi er her på jorden for å lære, vi har et slags pensum, og livet er en lekse i tap, savn og sorg også. I tillegg til glede og lykke. Det må være helt surrealistisk det du opplever nå. Forferdelig urettferdig og dypt frustrerende. At en tung periode skulle ende så tragisk. Det kunne vært annerledes om dere fikk avlastning, hjelp, om han fikk hjelp før- og perspektiv på situasjonen. For det er jo klart at han nok hadde et dyptliggende problem da det endte slik.

 

Synes veldig synd på deg og barna. Tap er alltid forbundet med mye smerte. Men du virker sterk, og du vil bli sterkere. Bra at du tar i mot hjelpen du og barna kan få!!!! Og at det er folk der for dere.

 

jeg ble veldig påvirket av innlegget ditt sist, og håpet på ett vis at det ikke var sant det du skrev, selv om jeg skjønte at det måtte være det. De som roper om at man lyver skal du ikke ta personlig, det er bare det at mange her inne har løyet om utrolige historier før.

 

Mannen din hadde nok mye indre smerte som han slipper nå, selv om jeg er sikker på at han ikke egentlig ville det skulle gå slik. Det var nok en desperat handling som var forårsaket av mange ting.

 

Har opplevd selvmord i familien og vet hva slags tanker som etterlatte gjør seg. Men det er galt å tenke på skyld og slikt. Det var et problem som lå hos den døde. Tragisk at han ikke klarte på løse det som var vanskelig. men det er ihvertfall sikkert at du ikke var skyld i dette.

Ta vare på de gode minnene. Og snakk mye med barna!! Kos mye med dem og forklar at døden ikke er farlig, men det er vondt å savne..

 

Føler med deg!

 

[Anonym bruker]

Vil bare sende deg en stooor klem.... Kan ikke prøve å forestille meg engang, den kjærlighetssorgen du sitter med...

 

*lang klem*

[Gjest]

Jeg sender deg gode tanker. Dette kommer du til å klare, vi klarer det utroligste når vi må. Du må tillate deg å sørge og du må la sorgen ta den tiden den tar. Jeg ønsker deg og dine alt det beste.

[Anonym bruker]

Og der kom tårene mine:( Huff, dette var trist lesing. Håper dere alle får den hjelpa dere trenger nå og fremover. Jeg kan ikke selv se meg for meg i din situasjon, men skjønner hva du sier med å rive hus og hive ut alle, savnet, smerten...

 

Ønsker dere alt god! Ting vil ta tid, men en dag, vil du oppdage at du kan faktisk le igjen og føle at du har det bra. men det er nok dessverre lang fremme.

 

Og du, det er bedre å ha elsket og mistet, enn aldri å ha elsket.

[Gjest]

Så utrolig trist, HI. Jeg svarte heller ikke på den forrige tråden din, rett og slett fordi jeg ikke ante hva jeg skulle skrive..

 

Ikke bry deg om alt det stygge noen her inne klarer å lirke av seg, de vet ikke bedre.

 

Er så utrolig lei meg på dine vegne, og jeg håper at du og barna deres kommer dere gjennom denne sorgen samlet. Det må være helt forferdelig å miste sin kjære, og for barna å miste sin far. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor utrolig sårt det måtte være..

 

Jeg sender deg en stor klem!

[Hellobaby]

Jeg griner nå.... Kondolerer så mye... Du opplever det som jeg beskrev tidligere som mitt verste mareritt. Kan ikke fatte at dette virkelig har skjedd i ditt liv, jeg skjønner at det må være grusomt. Den smerten,,, Uff.. Du virker sterk og reflektert oppi alt dette - det er en styrke jeg håper inderlig du har inni deg gjennom hele denne prosessen du har foran deg nå..

 

Jeg skriver ikke anonymt denne gangen, for jeg vil gi deg en så personlig støtte som mulig fra meg her inne.

 

Det var jeg som skrev om at mannen min har vært suicidal i perioder over to år, og at jeg ikke klarte mere. Vi har en datter sammen, hun er bare 2 mnd. Han sa senest i sist uke at han ville ta livet sitt... vi er ikke sammen lenger nå...

 

Skriv PM hvis du ønsker. Høres ut som du har mye god støtte rundt deg. Ikke vær redd of rå bruke den! Du trenger all støtte du kan få nå, med tre barn å ta vare på oppi det hele i tillegg...

 

Stoooor klem fra meg.

 

 

[mummimammo gleder seg til jul]

Jeg kan ikke si annet enn kondolerer, måtte tiden gi deg styrke, minnene gi deg glede,savnet lindres, og tårene stilles etter hvert som dagene går.

[Anonym bruker]

Huff, skjønner at dette er en veldig vanskelig tid for dere alle!

Så flott at dere får god støtte og hjelp.

 

Du har min dypeste medfølelse for ditt og deres store tap!

Ta tiden til hjelp og lytt til hva du trenger.

 

Klemmer

[* * felicia**]

Kondolerer, håper dere får masse støtte og omsorg i tiden fremover.

[Gjest]

Gråter som en liten unge akkurat nå.Kondolerer så mye ,dette var trist.

Nå leste ikke jeg den forrige tråden din,vet ike hva det handler om ,men ser at du har mistet din kjære .

selv mistet jeg min ,det er 10 år siden i dag faktisk.Han var bare 37 år gammel,jeg satt igjen med ett lite barn.

Men mitt er nok litt annerledes,og jeg føler skyldfølelse,takler det ikke helt. Går til psykolog men synes ikke det hjelper meg noe særlig.

 

Jeg giftet meg med en mann som hadde vært stoff fri i 3 år,vi fikk en sønn sammen,alt var fint en stund helt til han begynte med stoff igjen.

6års helvete ,kaller det helvete fordi han ikke var snill mot oss.Kom meg liksom ikke bort var for redd,ja kansje feig også.

Men en dag fikk jeg nok ,vi hadde ikke mat til lillegutt ikke bleier ingenting .

Jeg sa til han under en krangel at jeg hadde ikke råd til b.hage + alle utgifter + hans stoff med min jobb.Han jobbet ikke.

Men til saken ,jo jeg sa til han "Jeg håper du dør ,at jeg skal få et normalt liv håper du blir på kjørt når du går ut nå"

Han tittet på meg å sa"slapp av du kommer aldri mere til å se meg igjen" Neste dag kom presten på døra han hadde blitt funnet død med en overdose heroin.

Jeg angrer på alt jeg sa ,ja dere må synes at jeg er grusom,som sa sånt.

Han tok sitt eget liv ,og jeg føler at det er min skyld...

Så til deg Hi ,kan bare si at du virker som en sterk dame,og sender deg en varm klem.

ta kontakt hvis du har lyst ....

[Anonym bruker]

Kondolerer kjære deg. Sender masse varme tanker og klemmer.

Vet ikke hva annet jeg kan gjøre.

 

Ta vare på hverandre.

[Candy girrrl]

For en tragedie.. Må være ubegripelig vond.

Mange klemmer.