Dårlig samvittighet og sykmelding

[Aprilbarn mamma]

Jeg ble sykmeldt denne uka fordi lege og jordmor mente at jeg burde ta det med ro. Og jeg har behov for det også. Men har litt dårlig samvittighet for det, men må bare innse at kroppen sier stopp.

For jeg har et par kafeavtaler med venninner denne uken, og jeg tenker at jeg burde droppe dem siden jeg er sykmeldt og tenker at jeg bør være hjemme. Jeg orker uansett ikke å sitte på kafe lenger enn et par timer om gangen før jeg må hjem å hvile.

Hva tenker dere om det? Avlyser dere som er sykmeldt avtaler fordi dere mener at dere bør være hjemme eller fortsetter dere det sosiale livet så fremt dere orker?

[72-modell]

Hei,

 

Ikke ha dårlig samvittinghet! Det høres ut som du har behov for litt ro og da må du lytte til kroppen. Kaféavtaler er helt ok, så lenge du orker det selv. Du kan jo også invitere venninnene hjem til deg istedetfor å gå på kafé, da kan du jo ligge i sofaen eller ha bena på bordet, mens venninnene kan ordre litt mat til deg!

Tenk på at vi kvinner ikke er gravide så mange ganger i løpet av livet, og at du faktisk skal sikkert jobbe til man er langt oppe i 60-årene...

[♥Bubble♥]

Jeg synes ikke du skal avlyse avtalene dine selv om du er sykemeldt. Du er sykemeldt for at legen din synes det er det beste for deg og da skal ikke du gå rundt å ha dårlig samvittighet for det.

Vet det er lett og si, var selv sykemeldt før jeg gikk ut i permisjon og hadde veldig dårlig samvittighet for det, så vet hvordan du har det

 

Gå ut på cafè å kos deg, dagene blir veldig lange om du ikke finner på noe

[FrkBomst&Frø]

Det kommer vel helt ann på hvor lenge du er sykemeldt, hva du er sykemeldt for og hvordan du opplever formen din. Nå skriver du at kroppen sier stopp og du trenger hvile, personlig syns jeg da du skal respektere og ta hensyn til dette. Men kropp og sinn henger jo sammen, og vi har forskjellige måter å lade batterier på. Hvis det virker tungt å komme seg ut på kafé kan du jo invitere venninner hjem på kaffebesøk... Virker det deilig og befriende å komme seg ut en tur burde du gjøre nettopp det.

 

Innimellom tror jeg den samvittigheten og forpliktelsen til jobb er et av våres største handikap som kvinne. Selvfølgelig også fint at den er der, men vi må lære å balansere inn oss selv, våre ønsker og behov også.

 

 

Lytt til kroppen du, og gjør det som er best for deg.

[Bumblebeee]

Jeg har vært sykemeldt siden romjulen, og kommer til å forbli sykemeldt ut svangerskapet. Egentlig burde jeg vel gått på svangerskapspenger siden jeg er frisk, men legen ville ikke gjøre om dette nå når det bare en 6-7 uker igjen til permisjonen. Begrunnet det med at han nok ville sykemeldt meg uansett hvilken jobb jeg hadde pga høyrisikosvangerskap. (Jeg må innrømme at jeg ikke er enig i høyrisiko diagnosen, men det er nå legen og jordmor som vet best der)

 

Så jeg gjør hva jeg vil, treffer venner, shopper, svømmer... Det er faktisk ikke jeg som har bestemt at jeg ikke skal jobbe, så da synes jeg ikke at jeg trenger å sitte inne og sture hver dag.

[ramløsa- nok en gang]

For min del er grunnen til at jeg nå er fullt sykmeldt at jeg ikke er i stand til å henge med og gjøre oppgavene på jobb hverken i tide eller godt nok på grunn av at jeg er så sliten og trøtt, kombinert med bekkenløsning. Har prøvd redusert stilling, men det har ikke latt seg gjøre, har bare blitt til at jeg har sittet utover kveldene likevel og blitt enda mer nedkjørt. Tror ikke helsa blir så mye bedre om jeg skulle sitte inne i stua hele tiden et par mnd til termin, så har ikke dårlig samvittighet for å gå ut når jeg orker. Blir uansett mest til at jeg sitter/ ligger inne, så ser det vel nærmest som en seier om jeg kommer meg ut litt.

 

Gå på cafe er vel budskapet:)