Kjenner jeg blir lettere provosert over barnefar!

[Anonym bruker]

Jeg flyttet fra han for lenge siden og det ble ganske mye leven utav det. Han mener at jeg frarøvet han retten til å være far, at barnet vårt ikke får lov å se faren sin, at faren ikke får lov å være med barnet, osv osv.

Først hadde vi 50/50, men så flyttet jeg et stykke unna, så da ble det annenhver uke, 5 dager i strekk. Dette syntes han var sååååå grusomt! Jeg kunne jo ikke gjøre dette mot barnet vårt, var jeg helt gal??

 

anyway; det som provoserer meg nå er at barnet vårt kommer til han på ettermiddagen, og da reiser de gjerne avgårde i svømmehallen e.l, for så å reise hjem og spise kvelds, og sove. Dagen etter blir barnet vårt plassert hos en voksen tidlig på morgen før far drar på jobb (uviss hvem det er, forskjell fra gang til gang), for så å komme hjem til sin far igjen kl 17 på ettermiddagen. Samme skjer dagen etterpå. I helgene er barnet igjen gjerne en tur hos sin bestemor, eller "ste-bestemor", eller hos tanten sin, eller hos venninda til broren til dama til barnefar...

Enten fordi far jobber, eller fordi far og stemor skal på noe sammen.

Jeg har også foreslått at barnet kan komme hjem søndagskveld, fordi barnet er så utrolig sliten når h*n blir levert i bhg, men det var overhodet ikke aktuellt, han hadde da liten nok tid med barnet fra før om jeg ikke skulle frarøve han enda mere!! I går sov barnet hos sin tante fordi hun skulle levere barnet i barnehagen idag.... HVORFOR kan ikke barnet komme hjem hit da???

 

Altså; jeg er klar over at jeg ikke får gjort noe med hva han gjør med dagene når barnet er der, men hvorfor i alle dager skal han sitte og syte og klage på at han aldri ser barnet, når jeg strekker og bøyer meg i vinkel til stadighet for at han kan ha barnet oftere, men det aldri passer for han? Og han alikevel knaptnok ser barnet??

 

Sånn, da fikk jeg blåst det ut.... Takk!

[Anonym bruker]

Jeg føler veldig med deg!

 

Jeg var også veldig oppgitt over bf etter bruddet, men det som hjalp meg var sosionomen som sa: Du klarte ikke å forbedre han da dere var sammen - du klarer det i hvert fall ikke nå når dere ikke er sammen lengre. Slutt å prøv så hardt - du blir bare frustrert.

 

Det hjalp, faktisk. Jeg sa fra hva jeg mente om ting hvis jeg mente det sterkt nok. Noen ganger hørte han på meg, noen ganger ikke. Prøv å gjøre det samme. Da vet du at du har gjort det beste - du har sagt fra når du synes noe ikke er bra, men aksepterer det når han er uenig eller ikke vil følge ditt råd. Klare beskjeder fra deg uten stadig kritikk er det beste hvis du vil han skal lytte til deg en gang i blant.

 

Kanskje er han bare teit og ute etter å hevne seg, kanskje synes han det er verdifullt at barnet er hos hans slektninger og venner også.

 

Lykke til