Om å være gravid og sliten

[Vicky 83]

Jeg er nå 6 mnd. på vei og er sliten. Presser meg gjennom uken på jobb, har lite å gi på kveldstid og helgene går unna omtrent før jeg rekker å puste. Fordi jeg har så lite energi i uken, går store deler av helgen til handling, rydding og vasking. Får aldri tatt huset skikkelig heller fordi helgen går så fort. Jeg elsker jobben min, og håper å klare meg i full stilling frem til permisjonen begynner i slutten av april. Det vil være en seier for meg, og jeg ser det egentlig som et nederlag å være hjemme fra jobb. Samtidig merker jeg at jeg er i overkant sliten nå. Har presset meg gjennom flere uker, og det at jeg er sliten gjør at jeg i perioder blir veldig nedstemt, som om jeg gråter inni meg eller det er et sår inni brystet der blodet renner.

 

Vil som sagt gjerne klare å fullføre på jobb frem til permisjon, men har det også med i tankene at et par stykker på jobben har sagt at det er viktig å ikke brenne alt kruttet før babyen kommer. Man må ha et ladet batteri da, hvis ikke er det lett for å gå på en smell. Hva tenker dere om det? Jeg jobber som lærer, og det som holder meg oppe er tanken på at jeg skal ha både vinterferie og påskeferie før permisjonen begynner, så jeg får noen små pustepauser innimellom. Nå er det to uker til vinterferien, og selv om det er kort tid føler jeg meg helt utslitt. Vet ikke om jeg klarer de to ukene i full jobb.

 

Synes som sagt at det er et lite nederlag å skulle være hjemme fra jobb "bare" fordi jeg er sliten. I dette stadiet av graviditeten tenker jeg at det er mer de som har bekkenløsning, ryggproblemer, svangerskapsforgiftning eller fare for for tidlig fødsdel som har "gyldig" grunn. Disse tankene er selvfølgelig noe jeg tenker i forhold til meg selv, hadde andre blitt sykemeldt fordi de var sliten, hadde jeg ikke reagert på det. Men det er den samvittigheten da, og selvfølelsen ved å stå i full jobb.

[Øyboeren med to små <3]

En ting jeg syns er dumt jeg ikke hørte før jeg gikk ut i permisjon i august, var dette: du må huske at det er ikke er sånn at når permisjonen begynner, kan du puste ut og slappe av. Det er jo da det hele begynner..!

 

Presset meg selv til å jobbe tida fullt ut, utenom at jeg gikk bare halve dager de to siste ukene. Jordmor hadde fra før uke 20 sagt på hver kontroll at jeg skulle bare si i fra, så skulle hun skrive på søknad om svangerskapspenger, men jeg nektet. Endte jo opp med at jeg var utslitt, hadde lite/ingen tålmodighet med jentungen på 2, og fikk ikke helt tatt meg inn før lenge etter fødselen. Har enda ikke følt meg helt 100%"uthvilt", men det begynner å komme seg sånn smått nå.. Og jeg har en veldig rolig baby, og storesøster er ikke av den verste typen hun heller akkurat..!

 

Så tenk på deg selv..! Du trenger jo ikke få full sykemelding heller, du kan jo begynne smått med 80% kanskje, og ta det der i fra..! Du kommer IKKE til å angre på det i hvertfall, energi til overs er noe fryktelg dyrebart man skal verne om..! Og dette skal jeg prøve å huske til neste gang, jeg skal ikke presse meg sellv over toppen som jeg gjorde denne gangen, men heller gi meg mens leken er god. Så får det heller være at stoltheten og staheten får seg en liten knekk

 

klem

[___]

Det første jeg tenker er at før du ber om å bli sykmeldt bør mannen/samboeren din overta husarbeidet med mindre han er like sliten som du er. Det er ingen grun til at det skal være din jobb akkurat nå.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg tenker slikt at det kanskje er bedre å gå ned i stillingsprosent nå - enn å måtte bli 100% sykemeldt fordi du går på en smell.

[*Lissi*]

Ikke samenlign deg med andre! Nei, graviditet er ikke noen sykdom, men herlighet så sliten man kan bli. (selv om man ikke har noen plager)

Jeg har iallfall blitt mye trøttere for hvert svangerskap. I det siste var jeg 24 uker på vei før jeg klarte å lå være sovne til barnetv:-)

Mitt råd er å lytte til kroppens signaler. Kan du ikke jobbe 50% da?

[Vicky 83]

Hei dere! Jeg tror det hadde hjulpet mye bare å bli 20% sykemeldt, men jeg vil jo egentlig ikke det heller. Får bare se det litt an og snakke med jordmor. Hun vet vel hva som er fornuftig. Håper bare at jeg klarer å snakke ordentlig med henne og fortelle ting akkurat slik de er. Når folk spør hvordan det går, sier jeg bare at det går fint. Det gjør jo egentlig det alt tatt i betraktning. Jeg er jo så heldig at jeg skal bli mamma, og jeg har ingen alvorlige plager. Men det var ihvertfall fint å høre fra dere at det ikke bare er jeg som må ta meg sammen.