Fly alene utenlands og andre ting.... (samme som på barn som pendler)

[Anonym bruker]

BF her bor i Danmark, og han har snakket med 6-åringen om å begynne å fly alene. Jeg er i mot, for jeg syns de er for små. Og spesielt siden barnet skal til Danmark. Vet at i Danmark bor far et stykke unna flyplass, så barnet har reisetid i Danmark i tillegg til flytiden. Jeg lurer på om det er noen med erfaring med dette, så jeg kan finne ut litt mer om dette? Jeg tenker litt på hva om noe skjer under flyturen, eller barnet blir redd og vil til mor/far eller noe sånn, hva skjer da? Under nødlanding, hva vil skje med barna da? Er vel ikke en flyvertinne for hvert barn ombord som evt flyr alene, er det? Jeg er opptatt av sikkerheten til barnet mitt. Og den mentale helsen. I utgangspunktet er barnet glad for å se far og hans sambo og småsøsken de har der, men jeg merker at når barnet kommer hjem, er det urolig, virker litt som om det ikke vet hva det har lov til å føle og tenke, og jeg har alltid prøvd å hjelpe med å sette ord på ting, og sagt at barnet har all rett til å ha sine følelser, og at om det vil snakke om det eller bare trenger en klem eller hva det enn er, så er jeg og min sambo der.

 

I tillegg lurer jeg veldig på, barnet fortalte at det deler soverom med far og sambo på besøkene, og at deres barn har rom for seg selv. (de har en tre roms leilighet) Er det bare meg eller er det mer naturlig at barna deler rom, enn at barnet deler med de voksne? Spesielt med tanke på at barnet ofte er der for en uke eller mer når det først drar? Personlig syns jeg er rart....

 

Så lurer jeg på hva kan jeg gjøre når BF ikke har betalt bidrag på snart to år. Ordningen er igjennom NAV så jeg får forskuddet, men skulle hatt mer enn det jeg får. NAV gjør ikke noe med det, enda jeg har prøvd å få dem til å se at jeg i perioder har måttet leve på lånte penger av andre fordi han ikke betaler for seg. NAV bryr seg ikke.

 

Sist men ikke minst; Vi var gift. Det medfører at vi har et bo som skal deles. Nå er vi så uheldig at boet kun er gjeld. Mesteparten er felles gjeld på penger han har brukt. Alt er til inkasso med videre påfølging fra det. Jeg var naiv nok til å signere som medlåntaker på kredittkort og lån, som han (fåtall var jeg med på, men det var få...) har brukt på usaklige ting som filmer, byturer og andre slke ting. (For å lage en laaaaang fortelling kort her; jeg var naiv og dum som ikke oppdaget det tidligere enn jeg gjorde, men når jeg opdaget det var det for sent.... ALT for sent...) Har i tre år prøvd å få til saarbeid for å bli ferdig med oppgjøret så jeg kan komme meg videre økonomisk, men han har vært lite samarbeidsvillig. Nå har han endelig laget en laaaaang liste over kreditorer som han mener vi skylder til. Har tatt kontakt for å få oversikt selv i etterkant, og da har flere inkassobyråer sagt, du har da ikke gjeld her. Hverken felles eller på egenhånd.... I tillegg er noen av sakene jeg sitter med her, saker der han var på nettet og handlet med fødselenr mitt, uten mitt samtykke, og jeg sitter med anmerkning og inkasso på det... Når jeg prøver å få hjelp rundt om, er de fleste instansers ord anmeld ham for svindling. Jeg tenker; hva med det skrale samarbeidet vi har om barnet vårt allerede? BF er ikke den som tar seg av barnet mest, det er sambo som gjør. JEg tror at hadde det ikke vært for hans sambo og hans mor, hadde nok ikke BF giddet å ha kontakt med barnet sitt i utgangspunktet. Han var aldri interessert når vi var sammen. TIl og med mine besteforeldre, som forøvrig har en meget gammeldags holdning til kjønnsfordelingene, reagerte på hvor lite han engasjerte seg. Spørsmålet mitt blir vel her; hva gjør jeg nå? Jeg har lyst å gifte meg igjen med min nåværende sambo, han har fridd, men vi er begge redd for at om vi gifter oss kommer inkasso etter ham, og han vil lide for min ex sine ting. Vi har også akkurat fått felles barn her, og min nåværende sambo er bekymret over hvordan vår økonomi nå blir påvirkende baby i tillegg til barnet. Noen gode råd der ute? Er litt desperat egentlig.

[Anonym bruker]

beklager, men har ikke orket å lese alt..

 

men jeg reiste selv en del alene som liten (5-6 år). ikke til et annet land da, men ble langt nok. jeg fløy fra tromsø til kristiansand. å nå kan dere tenke at det er jo ikke langt, men nå var det slik at jeg ville ikke bytte fly i oslo. så da måtte jeg mellomlande i omtrent ALLE byene nedover. hele turen tok 5-6 timer. husker ikke så veldig mye, men da var det ikke så veldig mange om gangen som reiste alene, og flyvertinnene tok godt vare på meg. de fulgte meg først inn i flyet og sist ut av flyet helt til jeg fant de som skulle hente meg. alt i alt gikk det veldig bra å fly alene

[Anonym bruker]

oj, dette var litt for mye på en gang gitt!

 

uansett, virker som om du blander dine vonde følelser for eksen sammen med barnets behov for å treffe sin far..

Det burde gå greit for ungen å reise til Danmark, sååå langt er det ikke.

 

Må bare kommenter: nei det er ikke unormalt, rart osv at en far og barn deler rom ved besøk. dette er bare rart for deg fordi du har vonde følelser til eksen.

 

dette med økonomi gikk meg hus forbi desverre.

 

[Anonym bruker]

mine barn har flydd hvert år til land som india og sørafrika fra de var 6 år alene. De var 2 da, men de må mellomlande flere ganger ofte og noen ganger har turen tatt over 20 timer fordi billettene skal bli billige. Dette gjør de 1 til 2 ganger i året. Nå er de 13 og 11 år. Dette går helt fint og aldri vært noe problem. Skulle de ikke rekke ett av flyene må de ligge på hotell, men det har ikke skjedd enda og nå er de så store. Danmark er ikke sammenlignbart, det er som å ha pappa i tromsø og bo i oslo. Ikke noe å engste seg for.

Økonomi derimot må du få ordnet opp i. Kontakt advokat å få orden. Barnet ditt fortjener det og du trenger det. Det er jo ikke en gave fra han å få bidrag og å gjøre opp boet. Det er viktig for din og barnet og din samboers livskvalitet. Stå på og ordn opp. Veldig viktig

[Anonym bruker]

både mine venner, familie og sambo sier jeg er for snill med exen i forhold til det jeg burde på grunn av måten han er på både med meg og barnet vårt. som jeg skrev i slutten av innlegget mitt er han lite engasjert. nårhan har hatt barnet har han tatt det med seg og gått til andre så de kan ta seg av det. selv la han seg til å sove.

 

når vi snakkerom følelser her i huset, sier jeg gjerne trist kan føles sånn eller sånn, sint sånn glad sånn, osv. så ber jeg barnet si hva det føler og så snakker vi om det. Stort sett gleder det seg til å være med bf, men vil ofte og hjem midt i oppholdet. Barnet er alltid glad for å kommehjem igjen, og virker nesten lettet, uten at det er noe jeg og barnet har diskutert. (syns ikke det er på sin plass). Skulle jeg ha fulgt egne ønsker og følelser her, ville barnet visst at jeg syns bf er en dritt, og at han ikke var noe snill. Barnet ville og vite at far kjøper det med leker og ting, og at far bryr seg lite. Videre ville jeg nok og da ha nektet barnet å se far. eller motsatt egentlig meningen, men det ville ha blitt som skrevet og. for barnet...

 

Snakkeraldri negativt om bf foran barnet, later som jeg er glad på barnets vegne når det drar til bf på besøk. Sier det er heldig som har en stefar og en far og en stemor og en mor. Halvsøsken både her og der er søsken, vi sieringenting om halv.... prøver for barnets del å ha positivt fokus, for det er ikke barnets feil at mor og far ikke er sammen mer. eller at de ikke er venner. og det er viktig for meg at er sånn og.

[Anonym bruker]

gått litt fort i svingene når jeg har skrevet her ja.

 

mener: er viktig for meg at barnet vi har felles selv får ha sin mening om pappaen. Barnet er glad i faren sin, og det må det få lov til å være. Viktig at barnet ikke tror det er barnets feil at mor og far ikke bor sammen. Ut i fra samtaler jeg har med barnet, som er overraskende voksent av og til, sitter det ikke med den følelsen heller. Barnet er da initiativtaker til disse litt dypere samtalene. Selvsagt spør jeg har hatt det kjekt hos pappa? hr dere gjort noen gøy ting og så fått barnet til å svare på slike ting. Forti jeg er interessert i mitt barns liv, involvert, og er positiv om bf og hans familie når vi er rundt barnet. Merker der i mot at det er sammenhenger der bf ikke klarer å holde seg like positiv, noe som skaper forvirring hos barnet. men det er jo noe jeg må ta med bf i sånne tilfeller, uten at barnet er tilstede.

[Anonym bruker]

Bare lurer, hvor ofte reiser barnet ditt til pappaen sin?

Hvordan fungerer det at dere bor så langt unna hverandre ang samværet?

[Anonym bruker]

Normalt sett skal barnet være hos far annenhver ferie og tre uker om sommeren. Barnet skal være annenhver jul og nyttår hos far. MEN..... Far her har ikke barnet så ofte en gang. Han ringer en gang i uken ca, noen ganger ikke så ofte en gang, og snakker i 10 min med barnet. Barnet er mer opptatt av å snakke med fars sambo og halvsøsken barnet har der, enn far selv.Fars familie er fra byen her og bor her, og jeg oppfordrer dem stadig til at vi skal holde kontakt for barnets del, men de er ikke interessert. Så for å si det sånn, samværet fungerer så som så...