Gå til innhold

Hvor mye "tåler" dere fra samboerne/ektefellene deres?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg ser her at det er de utroligste ting mennene deres kan tillate seg og jeg bare kjenner at jeg ikke hadde tålt det selv.

Jeg vet at man ikke kan nekte voksne mennesker noe, men hvis man blir for provosert blir jo forholdet ødelagt, blir det ikke?

 

Hadde mannen min røyket, drukket seg dritings på fest med gutta, tatt det som en selvfølge at det var jeg som skulle ta ansvaret for ungene mens han står fritt til å bruke tiden sin på det han vil, bruke store summer av fellesøkonomien på hobbyer eller vært så hensynsløs på andre områder. så kjenner jeg bare at jeg hadde blitt så forbannet at det ville gått utover forholdet.

 

Kjenner at jeg er uendelig takknemlig for den herlige mannen jeg har, men tenker jo litt på at det også er fordi jeg rett og slett ikke ville akseptert en "mindre" mann...

 

Hvordan kan dere bare "tåle" det, kose med han, ha sex med han, ta han alvorlig og være fortrolig med han hvis han holder på sånn?

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Forholdet vårt ville vært slutt dersom han sluttet å vise meg respekt, fordi jeg aldri kunne vært sammen med noen som ikke respekterer meg da det er det samme som å ikke ha selvrespekt. for meg er selvrespekt viktig. Dermed hadde jeg ikke kunnet leve med en mann som tok meg for gitt, styrte sitt eget løp osv, men kan så klart godta en og annen feil. Ingen er perfekte :-)

Skrevet

Jeg er nok som deg. Leste om hun med snus-klysene. Hvis min mann hadde lagt fra seg snus-klyser over alt så hadde det faktisk blitt rama-skrik fra min side. Ikke andre gangen, men FØRSTE gangen. Min mann var så dum å legge en buse(!) i et vannglass han hadde på bordet, og hver gang fra da av, hvis det står et glass på benken, spør jeg om det er buser i det. Han kommer nok ikke å glemme det der med det første. Jeg ble utrolig kvalm...

 

Det er ting jeg synes er irriterende, men som jeg finner meg i likevel. De går på at han ikke orker å gjøre så mye oppussing som vi burde, siden huset ser ut som et dass. Og som at han ikke legger på plass klærne sine, som jeg har vasket og brettet, og som nå står i en kurv på gangen på andre uka.

 

Tror nok at dersom damene var litt tydeligere og litt mindre blind av forelskelse, ville ikke disse mennene drive med ungkarsfaktene sine så veldig lenge. Det er med menn som med barn og hunder. Man må ta de fatt med en gang og gi tydelige beskjeder. Hvis ikke blir man på sikt tråkket på..

 

 

Skrevet

Jeg tror faktisk ikke jeg hadde orket en mann som snuste engang, jeg...

 

Kom til å tenke på at jeg føler at mannen min tåler omtrent like mye feil og mangler hos meg som jeg hos han - om ikke mer ;-)

 

HI

Skrevet

Så lenge jeg blir respektert, familielivet og barna kommer først, og han er en god, snill og fornuftig mann, så kan jeg tåle litt.

 

Blir for eksempel ikke sint de 5-6 gangene i året mannen min vil dra ut og ta en skikkelig fest sammen med kompiser, eller de 2-3 helgene gutta på jobben med følge drar på hyttetur (jeg trives ikke i slike sammenhenger med fremmede, så jeg orker ikke bli med).

Blir heller ikke sint de få gangene han kan få bruke litt penger på seg selv, så lenge jeg vet at jeg kan få bruke tilsvarende summer på noe til meg selv - og det ikke går utover økonomien vår.

 

Utroskap, løgner, mishandling osv hadde jeg ikke tålt. Men filleting hadde jeg nok klart å overse hvis de andre gode egenskapene overgår de negative.

Mange kvinnfolk får mennene sine til å høres ut som om de er en deig med plastelina som de kan forme som de selv vil, og er plastelinaen så dum at den ikke føyer seg så blir den kastet i søpla :) De er tenkende mennesker de også.

Skrevet

Plastelina er vel å ta litt hardt i. Men man kan absolutt med fordel si ifra i tide hvis den nye typen gjør noe man synes er fullstendig disgusting eller uakseptabelt. Hvis han insisterer på å kline snus så slipper man å kaste bort årevis på å finne ut at han ikke bryr seg om deg. For det er det det handler om. Hvis de ikke viser at de bryr seg om det du sier og gjør, så bryr de seg ikke om DEG heller. Tror vi er enige.

Skrevet

Hvis at en mann snuser er nok til at man ikke vil ha et forhold til en mann, så har man ikke noe å hente der uansett.

Møter man en mann en virkelig elsker ogsom er full av gode egenskaper, så vil nok de fleste se på snusing som en liten filleting i den store sammenhengen. Men det går fint an å bli enige om småting, som ikke å la snusbokser og snusklyser/poser liggende på synlige steder å stinke - for det er disgusting som du sier.

 

Men noen ting bør en vel tillate partneren, det med respekt og hva en gjør for en person går vel begge veier?

Skrevet

Ja, er det ikke balanse som er nøkkelordet her?

 

De gangene jeg har blitt irritert over mannen min, har det faktisk ofte vært fordi han ikke har hatt mot til å mene noe annet enn meg og stå for det. Jeg hater passiv aggresjon av versjonen "vi gjør det på din måte, men jeg insisterer på å være sur resten av dagen fordi jeg ikke fikk viljen min". Da er det mye bedre å ta en skikkelig diskusjon der begge blir hørt og ingen føler seg overkjørt.

 

HI

Skrevet

Ja er helt enig i at balanse er nøkkelordet.

Man kan ikke forvente at en partner skal ta en helrennovering og luke bort alt en synes er dårlige vaner og egenskaper, hvis en selv ikke er villig til å ta til seg konstruktiv kritikk og gjøre akkurat det samme.

 

Huff, den passiv-aggressiv situasjon du beskrev er også noe av det mest irriterende som finnes. Hvor en hel dag kkan bli ødelagt med at partneren surmuler.

Skrevet

Hyggelig å få svar fra folk som tenker ganske likt som meg :-) men jeg er oppriktig nysgjerrig på dere som helt tydelig ikke har "balanse" i forholdet. Dere klager her på Anonymforum, så jeg skjønner at dere er oppgitt, men sånn i det daglige - klarer dere å "glemme" det innimellom? Eller hva er det som gjør at dere fortsatt tåler det?

 

HI

Skrevet

Selv om man ikke kan direkte bestemme over voksne mennesker, så er et parforhold en forpliktende relasjon, særlig når man har barn sammen.

 

Jeg kan heller ikke bestemme voer kollegaene mine, men de har sine plikter, og de kan ikke overlate sine arbeidsoppgaver på meg. De kan ikke komme og gå som de vil på jobben, og la meg sitte igjen med all jobben.

 

Jeg mener det er på samme måte i et forhold. I tillegg er jeg faktisk veldig glad i mannen min og vil at han skal være lykkelig! Dersom jeg gjør ting som gjør han ulykkelig, så prøver jeg å endre på det. Og det samme gjør han. Jeg synes det er rart at man får et forhold til å fungere dersom partene ikke interesserer seg for hverandres lykke.

 

Når det er sagt så tror jeg mange av de kvinnene som klager over menn som høres helt bak mål ut, ofte er kvinner som legger litt opp til det selv. Jeg kjenner en kvinne som klager over at mannen hennes ikke gjør husarbeid. Samtidig ser jeg tydelig at hun forvetner at han skal være familiens hovedforsørger. Hun selv tar seg småjobber "dersom hun har overskudd", hun ser det rett og slett ikke som sitt ansvar å tjene penger. Da er det kanskje ikke så rart at ikke han ser på det som sitt ansvar å holde huset i orden.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...