Jenter, vær så snill og se hit litt?

[Gjest]

Trenger både synspunkter, råd og erfaringer her..

 

Kort info om meg:

Jeg er 21 år, blir 22 i år, vært sammen med kjærsten i 2 år. han blir 27 i år. Ingen har noen barn fra før. Jeg er student, så har ingen utdanning enda og han jobber fulltid som snekrer, men er også bartender i helgene. Han har ønsket seg baby i over et år nå. I mai i fjor så sluttet jeg på pilla (pga flere runder med klamydia så trodde jeg at det sikkert hadde ødelagt hele systemet mitt slik at jeg sikkert ikke kunne bli gravid), men i desember i fjor så ble jeg gravid. Mistet desverre i MA i uke 10 (helga som var), og det er tungt..

 

Men poenget mitt er som følger.. da jeg fant ut jeg var gravid var jeg både glad og ja, litt trist.. for følte det ikke var rette tidspunkt, usikker på om jeg var klar for det osv.. men etterhvert som dagene gikk ble jeg mer og mer sikker på at jeg virkelig ville beholde og jeg begynte å glede meg.. derfor er det nå veldig tungt at jeg mista..

 

og nå sitter jeg i en ubekvem situasjon.. innerst inne ønsker jeg meg en baby og vil fortsette å prøve nå så raskt som mulig.. men er det egentlig så lurt? Med tanke på at jeg er student.. at forholdet mellom meg og sambo har vært turbulent lenge... så vet ikke hva fremtiden bringer for oss (selv om jeg på en måte ikke kan se for meg en fremtid uten han).. pluss et par foreldre som mener jeg er for ung og svigerforeldre som heller ikke støtter meg.."/

så jeg vet ikke hva jeg bør gjøre, hva som evt er rett/galt? Jeg hadde satt STOR pris på å fått noen synspunkter på dette.. for føler meg så rådløs...:s

 

[cessy*og prinsessa si* <3]

skal være ærlig med deg jeg:)

har vært sammens me min samboer og forlovede i snart 2 og ett halvt år å ifjor i februar mista vi tvillinger dessverre i uke 13:/ å trasig at du måtte gjennom det.

å det tar tid å komme seg etter noe slikt,noen blir jo gravide med en gang..men jeg har enda ikke blitt gravid til nå å på mange måter er jeg gla for det,for har fått sørga ferdig over de små som ikke kom å er klar å sterk igjen for å bli gravid nå

samtidig er det ikke bare bare for ett forhold å gjennomgå slike ting,vi har hatt masse opp og nedturer som er vanlig i ett forhold..men nå går alt bare oppover å oppover å kunne ikke hatt det bedre,kommet oss over at han mista jobb å økonimiske probl med dette,så nå mangler bare kjærlighetsbabyen:)

men hadde jeg vært deg så ville jeg ventet en go stund til,til kroppen og hoder har fått samlet seg å ikke minst fått forholdet på tryggere å mere stabil grunn..en baby løser dessverre ikke forholdet,det må være bra uten barn og,å er kanskje ikke så lurt å planlegge en framtid med en baby når ting er turbulente. men er bare du å dere som kan kjenne på det:) alder har vell ikke noen betydning,du kjenner jo selv når du er klar for å bli mamma:)

uansett masse lykke til hva enn vei du følger:)

[engel81 - g08, g10]

Tja, ikke så lett å svare på dette her... Jeg ville ikke ha noen betenkeligheter med å få barn mens du er student, eller at foreldrene dine mener det er for tidlig. Det viktigste er jo at DERE er klare! Men personlig mener jeg at alle barn har best av å ha to foreldre. Det er mye jobb med en liten en! Derfor er det viktig at dere har et solid forhold før dere går inn for å lage barn. Det er jo en stor avgjørelse, og viktig at dere er klare for å takle oppgavene sammen i mange år fremover.

 

Lykke til med avgjørelsene:)

[Gjest]

Takk for svar!: )

Var mange kloke ord ¨lese... og vet jo innerst inne at dere har så evig rett i det dere sier.. å bringe et barn til verden er just ingen liten oppgave, og det er jo helt klart viktig for barnet at foreldrene sitt forhold er solid og trygt.. Sambo sier jo alltid at han VET han vil tilbringe resten av livet sitt med meg, uansett hvor mye vi enn krangler.. for det er meg han vil ha og ingen andre. Så det står jo da i grunn på meg.. er jeg som er usikker.. men igjen så er jeg av den typen, at jeg alltid er usikker og alltid tenker "enn viss".:s og da kommer man jo aldri noen vei..

 

i det siste har jeg tenkt som så at en må tørre ta sjanser for å oppnå noe her i livet.. Og viss jeg ikke satser og er villig til å ofre for å få forholdet til å fungere så sier det seg jo selv hva utfallet vil bli.. Men på tross av våre krangler den siste tiden, så er det ingen tvil om at sambo er et godt menneske, som tar vare på meg og som alltid vil støtte meg. Han vil også helt sikkert bli verdens beste pappa. Så jeg vet hvor jeg har han og vel så det.. noe jeg i grunn setter stor pris på: )

Men uansett, det jeg prøver å komme frem til er vel som så at det kanskje er en fordel å vente og se litt, ta tiden til hjelp... se om forholdet blir mer stabilt.. noe jeg selvfølgelig håper. For så å etterhvert kanskje bestemme seg for å stifte familie..

 

for å se svigersøsteren med sin lille gutt som hun fødte nå i desember.. ja det sviiiir i "morshjertet", det skal jeg love dere! heh..:b Så tror jeg må holde meg unna henne en stund framover jeg, ellers blir jeg nok helt tullerusk:p

 

Men takk for gode ord og lykkeønskninger!:-)

Lykke til videre med dere også, og håper dere i allefall sitter med en liten spire om ikke så alt for lenge : )