min samboer spurte meg om dette :

[Anonym bruker]

"Hadde vårt forhold vært bedre om barnet ditt hadde bodd hos sin far?"

 

Vi har et barn sammen

 

Jeg har et barn fra tidligere forhold. Og det er ikke enkelt....

[Anonym bruker]

Vanskelig å kommentere når man ikke vet i hvilken setting dette ble sagt

[Anonym bruker]

Helt ut i det blå egentlig

[Anonym bruker]

Hadde det vært bedre da?

[Anonym bruker]

på en måte ja. Min samboer vil ikke ta del i barnet mitt. Har spesielle behov.

[Anonym bruker]

Det er nok ikke enkelt å være stemor/far. Mulig livet hans hadde blitt enklere om barnet ditt bodde hos sin far.

Men forholdet ditt til barnet ditt hadde virkelig tatt skade. Barnets selvfølelse også, om det følte at det bare var til bry, og at moren valgte kjæresten og det nye barnet fremfor seg selv.

Han (sambo) må da forstå at barnet ditt betyr like mye for deg som deres felles barn for ham.

At han i det hele tatt stiller spørsmålet hadde fått meg til å bli rasende. Hva du mener svaret hadde blitt er faktisk ikke viktig her.

 

[Anonym bruker]

Jeg og mannen hadde lignenede samtaler før, og jeg strevde med å få han til å forstå at jeg ikke ville hatt det bra og at vi dermed ikke ville hatt det så bra sammen heller.

 

Det temaet sluttet brått da vi fikk barn sammen, gitt. Da skjønte han visst mer om hva jeg hadde snakket om i alle disse årene...

 

Så hvis du har det sånn som jeg, kan du jo spørre han om han trodde forholdet deres ville hadde vært bedre om barnet dere har sammen flyttet til mormor; f.eks? ;o)

[Anonym bruker]

da må du spørre samboeren din. "vil du virkelig ha et forhold til noen som prioriterer forholdet sitt foran barnet sitt.."

[Anonym bruker]

Hva er viktigst da? Et godt forhold til samboer, eller det å faktisk ha sine barn der?

 

Selv ville jeg ikke tatt i en mann som vurderte om vårt forhold var bedre uten et evnt. barn fra tidligere forhold.

[Gjest]

Godt svar, 20:46

[Anonym bruker]

Ble så paff da han sa dette..... Han vet det er utenkelig for meg, og han vet at jeg , som alenemor da vi møttes, hadde (og har) krav om et godt forhold mellom ny mann og barnet mitt. Han viser liten forståelse for det, mener det ikke betyr noe.

 

Er på flyttefot, og jeg vet ikke om jeg vil fortsette dette... Det er selvfølgelig mange andre ting som ligger bak, men... Setter barna mine foran en mann. Da er jeg heller uten! Og særlig når han ikke vil ta det ansvaret det er....

[Anonym bruker]

Et råd til deg: Finn en mann som elsker deg og hele deg OG familien din..

[Anonym bruker]

Han visste tidlig at jeg hadde barn, og at det var mye ekstra med det barnet.

Er ikke noe initiativ, ingenting er bra nok...

Nei, jeg klarer meg godt uten

Jeg er ikke bare meg, jeg er mamma til to flotte barn som jeg elsker og de er en del av meg.

That`s it!

[Hellobaby]

Jeg hadde blitt dypt fornærmet. Det er helt soleklart at jeg hvertfall sette mine barn foran en mann! Og han visste jo dette før dere ble sammen. Så setter han et ultimatum, så er det bra at du velger barna, som du skriver oppfor her. Det hadde hvertfall jeg gjort - ingen tvil!

[Anonym bruker]

skjønner hva han mener...min mann har ei på 10 fra før,,,jeg hadde ikke vert ilag med mannen min hvis hu hadde bodd her....hadde ikke orka det..hu har adhd åsså har de ikke et bra forhold....jeg syns det er slitsomt...han sier selv at han ikke føler det er hans barn....

sikkert forde det er mora som har oppdratt hu...

[Anonym bruker]

Men det er jo ikke bare å skysse ADHD-barna over til den andre forelderen? Kanskje barnefaren ikke vil ha gutten til HI heller. Stakkar gutt.

[Anonym bruker]

nei det er vel mest for de bor noen timer vekke,så hu er bare hver 3 helg...var mora som flytta,så er ikke hans feil heller....å når du ser barnet ditt så sjeldent i 9 år,så blir det vel bare verre...

[Anonym bruker]

i alle dager....

 

hadde min mann sagt noe slikt hadde nok ikke vårt forhold vært noe og satse på.

regner med at han har visst hele veien at du har barn fra før , og bor man sammen med barn får man et visst ansvar om det er ens egne eller ikke.

 

jeg har og en sønn fra før med adhd og adferdsproblemer , og min "nye" mann forsto tidlig at ville han ha et liv sammen med meg betyr det også sammen med sønnen min.

hvis man prøver og engasjere seg i barnet og dets liv vil jeg tro ting blir litt lettere.

 

her går vi på møter, kurs osv osv alle 4 "foreldre"

i disse dine,mine,våre dager så må man faktisk svelge noen kameler alle sammen og tenke på hva som er best for barna , ikke hva som er best for en selv.

[Anonym bruker]

Ja, det som er mye å jobbe med og som krever mye er adferdsproblemer, og allergi (tester ut), og er heller ikke noe bra miljø hos far (tar lite ansvar han og, men hans samboer gjør det) Møter, kurs og veiledning hadde vært fint for alle 4, men her er det bare jeg... så vet er 3 med på det.

Han visste fra dag en om barnet, jeg har vært åpen om alle problemer og alt! Men det er For mye ansvar, når det står på som verst så "har han ingenting med det å gjøre" : I tillegg er det mye fra faren til barnet som ikke er bra. Og det sliter på.

Nei, det fungerer IKKE og jeg klarer det bedre uten en halvhjertet dust...