Lei av familien min!

[Anonym bruker]

Har et par måneder igjen til fødsel, og jeg er så sinnsykt lei av de jeg bor med. Mannen min og ungene hans, de er like plagsomme alle samme! Rotete er de, og ungene er bortskjemte og gjør lite og ingenting i huset. Faren stiller ingen krav til dem.

 

Det verste er at jeg ikke tror de har forandret seg, men at jeg ser ting annerledes. Og ungene (tenåringer) er ikke slemme, de er bare litt late, og litt lite engasjerte i det meste og ganske bortskjemte.

Mannen min er lite engasjert i det nye barnet, og kom ikke på noe han gledet seg til når det kommer, da jeg spurte ham om det.

 

Håper at det er hormoner og at det går over etter fødselen, men nå er jeg så lei av dem at jeg ikke ser en framtid med noen av dem.

[Anonym bruker]

Hmm, kan ikke være greit å ha sånne tanker. Satser på at det er hormonene som gjør det.

 

Har egentlig ingen råd til deg bortsett fra å prøve å få i gang kommunikasjonen med mannen din.

 

Håper det ordner seg. Lykke til:)

[Anonym bruker]

Sett krav i DITT hjem, kvinne!!!!

[Anonym bruker]

Stiller DU krav til ungene? Flytt hjem til mor i noen måneder, så får de klare seg selv mens du har husmorferie. Man får desverre ikke noe gratis her i livet...

[Anonym bruker]

Jeg ville tenkt at du er lei av kjæresten din, og derfor alt som har med han å gjøre, inkludert familien hans.

Om han hadde vært engasjert i barnet som skulle komme, og gledet seg med deg, så hadde du ikke blitt lei av han, og dermed heller ikke blitt lei av ungene hans.

Jeg tror nok jeg ville sagt til han at jeg hadde blitt mektig lei meg når han ikke kunnne komme på noe å glede seg til med at vi ventet barn, særlig sammenholdt med alt det andre fraværet på entusiasme. Og om det er tilfelle at det han signaliserer (null interesse) er virkeligheten, så har dere ikke noe grunn til å fortsette sammen, fordi både du og baby fortjener å være ønsket og elsket.

Ordn opp med mannen din først, så går det nok bedre med hele fellesskapet etterpå.

[Anonym bruker]

Jeg stiller krav, men jeg er LEI av å være den som stiller krav og maser og kjefter hele tiden. Det er ikke mine barn, og jeg trives ikke i rollen som den onde stemor.

 

HI

[Anonym bruker]

Vel, det er vanskelig å ikke si det jeg alltid har sagt;

Hold deg unna menn som har barn fra før, det blir det fort fryktelig mye komplikasjoner av.

 

Dra et annet sted en uke eller to og la dem tenke seg om. Kom tilbake med fornyede krefter og slå neven hardt i bordet.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tror du har mange gode poeng, 06:00...

Jeg har prøvd å ta det opp med mannen min, både det med manglende entusiasme og med late barn, men det virker ikke som om det blir tatt på alvor.

Og det igjen bidrar jo til at jeg føler han bryr seg katten om meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Helt enig i at man bør holde seg unna menn med barn fra før. Men når man begynner å tenke over det, så er det ofte allerede for seint...

[Gjest sug lut]

At tenåringer er late, sløve og lite spiselige har mer med at de er tenåringer å gjøre enn at de ikke er dine, men jeg er forsåvidt enig i at man bør være deres mor for å klare å elske en tenåring. Ellers må jeg jo si at jeg er drita lei unger og mann sjøl fra tid til annen - og det er egne unger og jeg er ikke gravidhormonell - og ønsker meg fred og fordragelighet og ryddighet og ro. Jeg tenker at det antakelig går seg til hos deg også.

[Anonym bruker]

Jeg har et råd å komme med, og det er flykt som fortes. Jeg hadde også en mann som hadde egen barn, de var også late og det var jeg som nesten ble den onde stemor. Jeg ble også gravid, og mannen klarte faktisk å glede seg i 2 hele uker, og da tog også alt slutt. Jeg reiste til familie og var der i 2 uker, meningen var jo at jeg skulle tilbake til han, men underveis går det mange mange ting opp for meg, og jeg reiste aldri tilbake. I dag er jeg sjeleglad for at jeg ikke reiste tilbake. Jeg har en datter som jeg elsker over alt på jordet, og det hadde ikke vært noen dans på roser hvis jeg reiste tilbake.

[Anonym bruker]

Det er nok hormoner, jeg og er gørrsliten og lei av alt og alle. Håper det går over til fødselen her og..ikke noe morro å ha det sånn.

 

[Anonym bruker]

Jeg synes jo det er litt drøyt å stikke av fra ekteskap og stebarn fordi man er lei av trynet på noen. Fullt forståelig om noen er slemme, men der i huset er det nok bare tankeløshet som råder, håper jeg. Samt hormoner.

[Anonym bruker]

Du svarer fornuftig som (nesten) alltid, Sug lut!

[Anonym bruker]

Mannen din trenger kanskje en skikkelig oppvåkning?

Kanskje du bør dra din vei i et par dager, legg igjen et brev der du beskriver akkurat hvordan du har det. Skriv f.eks: "Hvis du elsker meg og vil fortsette å dele livet med meg, haster det at du viser litt entusiasme, ellers er jeg faktisk på vei ut" e.l.