Følte dere at ting ble bedre da fellesbarnet kom?

[Anonym bruker]

Det er jo ikke til å legge skjul på at det er ofte mye konflikter blant forskjellige parter i såkalte nyfamilier.. Følte dere at det ble bedre når dere fikk fellesbarn?

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke barn fra før, og jeg føler jo helt klart at mitt liv ble rikere da vi fikk barn sammen. Det er jo en stor ting å bli foreldre sammen.

Men om ting ble bedre i forhold til nyfamilien er jeg ikke så sikker på. Eksen hans var helt ustadig fra hun fikk vite at jeg var gravid, hun var så misunnelig og sjalu på sine barns vegne og sine gne vegne også. Det var helt kaos. Og dette førte jo med seg mye tull.

 

Faren ble jo påvirket av denne redselen for hva barna hans kom til å føle så jeg og fellesbarn ble satt helt til side, det var egentlig helt totalt uholdbart slik han behandlet oss. Kan legge til at barnet vårt var alvorlig syk, og det var til tider fare for livet. Jeg var alene inn og ut av sykehus, or han skulle gjøre alt mulig med særkullsbarna som han tok på seg ekstra samvær med.

 

Det gikk ikke lang tid før vi tok et skikkelig oppgjør, fordi jeg ble mye mere tydelig på at jeg ikke aksepterte tull fra han, og slik sett ble ting bedre mellomoss, også i forhold til hvordan han taklet eks og stebarn. Men det såre er at jeg faktisk måtte fortelle han dette, og at han ikke innså det av seg selv.

 

Vel, barnet vårt ble friskmeldt tilslutt og er i dag sunn og frisk, vi har dessuten fått et barn til, ogventer snart nummer tre. Livet med fellesbarn byr på andre konflikter, enn livet uten. Forholdet i nyfamilien endrer seg. Det gjelder å stå på sitt og ikke la stebarna få styre fars dårlige samvittighet.

[Anonym bruker]

Litt samme erfaring som anonym 19:08.

 

Jeg sotrtrives i rollen som mor, men mistrives i rollen som stemor.. SIstnevnte misstrives jeg sterkere i nå, enn noen gang før.. (Stedatter er tennåring for øyeblikket og har stor konflikter både med mor og far, men inntil videre har jeg klart å holde meg utenfor/nøytral). Påvirker veldig stabiliteten (eller mangel på stabilitet) i hjemmet vårt.

 

Synes det var lettere å takle stemorrollen uten egne barn, men ønsket om egne barn var svært sterkt og det angrer jeg ikke et sekund på :-) Største utfordringen nå, i tillegg til at hun er tennåring, er at jeg sliter med samvittighertskvaler fordi jeg elsker min datter så høyt, mens jeg har få følelser med tanke på stedatter.

[Anonym bruker]

Jeg for min del syns det ble lettere på en måte. At en blir mer synlig i forholdet og kan stå mer på krava?! Jeg krever nemlig full likestilling mellom stebarn og fellesbarn fra hans side og jeg gjør det veldig klart for ham om jeg merker forskjell. Heldigvis går ikke mannen min i forsvarsposisjon, men hører på hva jeg sier og tar meg på alvor.

 

En annen ting jeg syns er bra er tanken på at jeg har et barn, mitt barn, som jeg kan bestemme over og vise omsorg for og så få noe igjen for det. I motsetning til stebarnet som jeg bare skal dalle for, men som jeg egentig ikke har noe jeg skulle ha sagt om:-\ Den lille jenten min er en slags redning for meg:-)

[Anonym bruker]

Vi venter første fellesbarn...vi har 2 hver fra før!

Mine 2 bor fast hos oss. Hans bor et stykke unna, men vi prøver å få til ei lang helg i mnd + alle ferier. Ting har egentlig gått ganske bra(selv om jeg har lite til ingen følelser for disse stebarna dessverre)

Jeg behandler ALLE barna likt...mine som hans, som venner etc. Hadde en venninne på besøk som lurte på hvordan i all verden jeg greide vise sånn omsorg når jeg har de følelsene jeg har. Dette vil jeg understreke går veldig bra. Vi prater om unger her, og selv om alle ikke kan like alle så gjør jeg stadig mitt beste!

Uansett....nå som liten spire vokser( er i uke 27) har ting forandret seg enormt! Stebarna(den ene) misliker dette tydligvis sterkt, og det gjør tydligvis stebarnas mor også! Den ene av stebarna sa sist helg til meg at han ikke ville babyen skulle komme, da skulle han slå den!!!! Han er 8 år!!!!! Jeg har av den grunn pratet lenge å vel med far....satt grensene klart , tatt kontakt med jordmor som igjen rådet meg til å ta en prat med barnevernet(for hjelp). Jeg har gjort det...de var fantastiske, og sa det var helt riktig av meg å ta "tyren ved hornene"...så mor til stebarna er kalt inn til samtale!

Dette var å gjøre en lang historie kort. Poenget er at man må sette grenser. Far har tatt et valg når han valgte å få flere barn. Min erfaring er at han KONSTANT har dårlig samvittighet for disse barna som får ALT HVER gang de kommer. Mine bor hos oss, og de merker selvsagt at han står på hodet hver gang de kommer.

Dette har ingen godt av! Jeg for min del er bekymret for barnet i magen! Jeg fortalte dette når jeg var i samtale med barnevernet også...jeg nekter å la denne stesønnen komme nær mitt barn så lenge det er en reel fare for at han kan skade det! Vi snakker om en gutt som har gjentatte episoder på skolen hvor han er tatt for å både slå, sparke og banne etc! Mor beskytter barnet med konstant å si...ikke lett å være liten gutt! Dette har hun sagt i flere år!

Jeg har tatt saken i egne hender(med tillatelse fra far) å gått til barnevernet med det. Alt tok av etter nyheten om baby i magen!

Både stesønn og mora ble helt "gærne"

 

 

Huff...spora litt av her og...med godt å lette hjertet. Jeg har liksom ikke prata noe om dette før....

 

[Anonym bruker]

Hmmm...litt usikker med meg selv nå om jeg synes du gjorde det rette med å gå til barnevernet så raskt, men jeg skjønner det godt med tanke på guttens forhistorie. Her i gården var heller ikke stebarne mine fornøyd med at det skulle komme en liten en, men de vente seg raskt nok til det. Den eldste kom med samme slags trusler som ditt stebarn, men det ble ikke tatt alvorllig av oss. Hadde vi tatt det opp med barnevernet, hadde nok saken blitt mye større og vanskeligere enn den faktisk ble. Men jeg lot ALDRI baret mitt være alene med halvsøskna sine, og det gjør jeg fortsatt ikke...

[Anonym bruker]

Stesønnen min kom også med sånne trusler, og han var også håpløs barnslig og stygg med den lille. Han er enda ikke helt god når det gjelder sjalusi. Han er aldri alene med sine to halvsøsken. Hadde jeg vært mor til det andre særkullsbarnet også, så hadde han aldri vært alene med henne heller. Men det får ikke jeg lagt meg oppi, det er foreldrene sin bestemmelse. Han gikk til samtaler med en psykolog i en periode etter første fellesbarn, jeg krevde handling fra foreldrene. Men om det skjedde stor forbedring tviler jeg på.

[Anonym bruker]

Nå er det ikke bare den ene gangen han har sagt eller faktisk gjort de andre barna noe...derfor gikk vi videre! Denne gutten har flere ganger tatt "rennafart" å både sparka å slått storebroren sin..vi ser det..tar han for det...og han kikker likegyldig på oss og sier...det var ikke meg..jeg gjorde ingenting...æresord!

Storebroren sier dette skjer hjemme hos mora og..men han slipper alltid unna.

Ligger endel episoder bak..og min tanke er først og fremst på denne gutten som SERIØST trenger hjelp....jeg bare gidder ikke lengre å ha dette i mitt hus...

Jeg KAN ikke for noe i verden stole på denne gutten....ALDRI om han får alenetid med en liten baby...!!!

[Anonym bruker]

Tror dere gjorde det eneste viktige.. Barenværne er også rådgiver, ikke bar onde mennesker som tar barna fra foreldrene..

 

Tror for mange ikke tør ta tak, og gjør både seg selv og barna en bjørnetjeneste.

 

Kanskje han takker dere/faren for initiativet en vakker dag :-)

 

 

[Anonym bruker]

Nettopp:)

Jeg har en bror i politiet som jobber endel med barnevernet! Var han som rådet meg til å ringe dem...bare for å prate. Som han sa..dems jobb er like mye å veilede i situasjoner hvor du føler deg hjelpesløs i forhold til barn!

Jeg fikk utrolig go hjelp..og godt var det også å høre at jeg fikk bekreftet at jeg ikke var så "fæl" som jeg lenge har følt meg i forhold til denne gutten!

Jeg forventer ikke å få noe takk eller lignende...men jeg ønsker tross alt en go fremtid for gutten...bare ikke sammen med meg!

Jeg er ikke ond...men markerer mine grenser i forhold til hva som er okei for meg og mine!

 

Gutten er nå ikke hjemme hos oss, da de mente klart at faktisk ikke alle barn var lagd for å bytte hjem annenhver helg! Mora er kalt i samtaler, og han skal nå være fast der. Far får samværet nå og da...dagsturer, fotball etc...!

Jeg er veldig tilfreds med situasjonen!!

[Anonym bruker]

Anonym 22:55 igen her :-)

 

Noe av det som er vanskelig med å være stemor er jo nettopp at alle dømmer en nedenunder og hjem, før de i det hele tatt har satt seg inn i situasjonen..

 

Samfunnet har skapt "den onde stemor". Uansett hvor hardt og hvor mye man jobber for å ungå dette stempelet, er det jo fint å ha en syndebukk!!

 

Setter man ikke ned foten for egne barn er man svak, setter man ned foten for stebarn er man ond og egoistisk.

 

VERDEN VIL DESVERRE BEDRAS!!

[Anonym bruker]

Skulle stått 22:25 over her..Tastefeil :-(

[lucky.nr.4]

jeg er i den heldige situsjonen at jeg har kjennt min stedatter siden hun var baby, og min mann har kjennt min to gutter fra di var babyer si også.. jeg og sambo har vært nære venner i nermere 10 år nå og venter vårt første felles barn i september.. min eldst gutt og hans datter er jevngamle og veldig gode venner. disse fyller 4 år i vår og det er bare 3 mnd mellom dem..

 

jeg er nok ganske heldig som har sett stedatteren min vokse til.. for dette har gjort at jeg et utrolig glad i henne <3

barna leker pent sammen og er flink til å ta me seg "lillebror" i leken..

tror nok at dette hjelper veldig på.. jeg har et nært og godt forhold til alle barna og betegner meg som 3 barns mor og at vi venter nr 4, selv om bare 3 kommer ut av min egen kropp...

 

i starten hadde jeg problemer med grensesetting på stedatteren min.. men det var mest fordi at hun er mer følsom enn guttene og tar lettere til tårer... men vi kjører FULL LIKESTILLING her i huset...

guttene mine kaller stefar for "pappa" da deres far er ute av bilde og siden de var serdeles små da vi fant hverandre...

 

barna vet ingenting og barnet vi venter ennå, men de lurer svært på hvorfor mammas mage vokser...

tror nok de blir å ta det å bli storesøsken helt fint =)

er mer bekymret for moren til stedattern min..........

men det får vi ta når og dersom det kommer...

[Anonym bruker]

Det ble bedre etterhvert. Men mor fikk nok litt mer eiendomsrett til stebarnet mitt i en periode... Dvs, hun mente at siden far hadde fått nytt barn, så trengte han ikke sin førstefødte like mye:)

Det roet seg etterhvert, så det var nok bare en dramatid fra mors side, med litt sjalusi og vanskelige følelser. Helt greit, og alt gikk fint - og fungerer bra i dag.

 

[Anonym bruker]

nei, verre.