Vet ikke hvordan jeg skal greie dette..

[Anonym bruker]

Vi har slitt mye i forholdet i det siste. Samboer har med å kalle meg for stygge ting det ene øyeblikket, legge all skyld på meg hvis vi krangler og så deretter late som ingenting har skjedd en time etterpå. Vi krangler mye, han har problemer med temperamentet sitt og blir enda hissigere hvis han drikker osv Ellers er han kjempesnill, og viser jo at han bryr seg. Vi er enda unge begge to, og har vært sammen i 4 år. Nå har jeg in my mind, bestemt meg for at nok er nok! Vi krangler mye, og datteren vår fortjener vel ikke å vokse opp med to foreldre som krangler masse? Jeg har bestemt meg for mange ganger at jeg vil gå, men når det kommer til punktet greier jeg det ikke. Han kommer krypende til korset, og lover gull og grønne skoger men etter en uke eller to er alt tilbake til normalen. Har egentlig bestemt meg for å gå, men aner ikke hvordan jeg skal gå frem. Hvordan skal jeg klare å gå fra han uten å såre han? Jeg har så dårlig samvittighet inni meg.. Vi kranglet så sent som igår. Han kaller meg for stygge ting når vi krangler som forbanna fitte ol. Han er kontrollerende og blir blant annet sur hvis jeg sminker meg hver dag. Det burde strengt tatt jeg bestemme selv vel! Søsteren min har sagt at hun kan hjelpe meg med praktiske ting når jeg bestemmer meg for å dra. Tusen takk for at du leste! Er så mye jeg går rundt å tenker på..

[Anonym bruker]

Dette klarer du. Det er bare å hive seg tel. Ikke noe enkle løsninger med samlivsbrudd så det er bare å hoppe i det begge begge beina (ikke halvveis og ikke vær i tvil)

 

Lykke til!"

[Anonym bruker]

Tusen takk for det altså. Vet jeg må gjøre det for å kunne ha det bra med meg selv, for jeg har det ikke så greit for tiden. Full jobb, et lite barn og mye krangling..

[Anonym bruker]

......og slik vil du ikke ha det og det fortjener ikke barnet ditt. Tenk at vanskelig ja det er det for alle som må igjennom dette.......men når alt er over og ting har stabilisert seg så kommer du til å tenke tilbake og være evig takknemmelig for at du valgte riktig.

[Anonym bruker]

Oj sann.. Vet ikke hva annet jeg kan svare enn at du må stå på ditt! Vær sterk! Lykke til! *klem*

[Anonym bruker]

Du skal IKKE tenke på ham her, du skal tenke på deg og den lille datteren din. Han bruker sin makt over deg for å få deg til å bli ("Hvordan skal jeg klare å gå fra han uten å såre han? Jeg har så dårlig samvittighet inni meg..") Han blir ikke såret, han blir sint at han ikke har kontroll over deg lenger.

 

Du sier søsteren din er klar til å hjelpe deg når du bestemmer deg for å flytte, vel bestem deg i dag og flytt i morgen. Det blir ikke bedre, forholdet deres, uansett hvor lenge du venter, uansett hvor mye han lover deg. Ring søsteren din og si at du vil flytte og trenger hennes hjelp og støtte til å klare det.

 

Jeg snakker dessverre av erfaring her. Du bør se å komme deg ut av forholdet så snart som mulig. Jeg synes mye av det du skriver minner veldig om "battered wife syndrome", som du kan lese om ved å google det.

 

Lykke til videre. Det blir IKKE lett for deg, men livet ditt blir bedre uten ham!

[Anonym bruker]

Du sier du fremdeles er ung, og at du har en liten datter.... Da er det ikke noe å tvile på er det vel?

 

Du skal leve i mange mange år, og ingen andre enn deg selv kan bestemme hvordan du vil leve det livet. Vi får bare et liv, og dette er måten du velger å leve det på?

 

Du må ta et valg for deg og din datter, dere fortjener et rolig, stabilt og trygt liv! Du skal ikke ha dårlig samvittighet for samboeren din, han har nemlig også et valg. Han velger å behandle deg på en måte du ikke kan leve med, du har sagt ifra og truet med å gå, likevel velger han å behandle deg dårlig. Da velger du å gå fra han!

 

Ta imot den støtten og hjelpen din søster tilbyr deg, du kommer til å klare deg fint. Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon som deg. Vet at jeg må gå, men klarer ikke.

90% av døgnet tenker jeg på hvordan jeg skal gå fram. Hvordan jeg skal overleve. Livredd for at han skal gå til retten for å få datteren min 50% (han har truet med dette. Jeg har hatt alt ansvar for henne i 2 år, han løfter ikke en finger) Livredd for hvordan jeg i det hele tatt skal overleve når barnet mitt er hos han, selv om det bare ender opp med annenhver helg..

Og i tillegg har jeg til og med sympati med han.. Jeg fatter det ikke.

Jeg vil ut og jeg vil ut nå. Vil starte et nytt og godt liv for meg og min elskede lille jente.

Det eneste jeg kan si er at du ikke er alene om din situasjon, og jeg heier på deg!

[Anonym bruker]

Godt å vite at jeg ikke er helt alene om å tenke sånn da. Ja, det er liksom det verste! Jeg føler og sympati med han, og det fortjener han ikke. Det vet jeg. Men jeg eier bare ikke ryggrad lengre, kanskje fordi han har sånn mentalt kontroll over meg og vet hva han skal si for å få meg til å føle dårlig samvittighet. Forholdet er uansett, mentalt over. Han kommer til stadigheter med utsagn som at han lever et jævla drittliv i dette forholdet, men kryper bestandig for å få meg til å bli. Av og til virker det som han har to personligheter. Den snille gode mannen som gjør alt for meg mens den andre siden kjefter på meg og får meg til å føle meg underkuet rett og slett.. Jeg trenger å være singel kjenner jeg, ha meg selv og datteren min å tenke på. Kun oss to for en periode. Jeg skal prøve å få dette til iløpet av helgen... Søsteren min lovet å hjelpe til fra Mandag av, så nå er det bare å hive seg rundt som dere sier. Nå er det ingen vei tilbake altså.. Vet liksom bare ikke hvordan jeg skal fortelle han dette. Vurderer, hvor enn dumt det høres ut, å skape en krangel for å ha en "unnskyldning" for å komme meg vekk. Dette burde jeg gjort under forrige krangel, for da hadde jeg muligheten. Dum som jeg var lot jeg være.. HI