Gå til innhold

Når alt raser i forholdet


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg er så lei av å krangle og være lei meg. Slik har det vært de siste 3 månedene. Det er selvfølgelig lyspunkter innimellom, men de blir fort glemt når man igjen sitter alene å gråter.

Akkurat nå sitter jeg med følelsen av at jeg kommer til å sitte igjen alene med en baby som vi begge ønsket. Han sier han driter i alt nå, det som måtte skje får skje- hva enn det betyr. Ingen god følelse å sitte her høygravid og vite at mannen din driter i alt...

Virker som han er så sint, vil at jeg skal trekke sluttninger om skillsmisse og føle med utrygg.

Han kan være verdens søteste og snilleste, men når han er sint og lei seg så bryr han seg ikke om at deg er meg han sårer.

Trodde at vi gravide skulle være så lykkelige og glede oss til babyen kom, men akkurat nå så angrer jeg på at jeg er i denne situasjonen...

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

God morgen!

Kan bare forestille meg hvor vondt du har det, og jeg skjønner at denne situasjonen gjør deg trist. Det finnes ikke noe rett eller eller galt svar når problemer i et forhold oppstår. Man sier ofte ting man ikke mener, nettopp fordi man enten er sint eller prøver å vekke frem en reaksjon hos motparten. Det viktigste er likevel å forsøke å heve seg over dette og være flinke til å kommunisere og snakke sammen. Sett ord på dine følelser over mannen din. Tenk over ting du ønsker å spørre han om og om du tåler svaret han eventuelt har å gi deg.

Du skriver at han tvinger til å trekke sluttninger. Er det fordi han er redd for å gjøre det selv? Jeg er overbevisst om at dere kan ordne oppi dette, men begge må ønske det og all skittentøyet må opp til vask.

At du angrer på graviditetet skjønnen jeg. Men jeg garanterer at dette bare er midlertidig. Uansett hva som skjer, så vil du aldri angre på det barnet du om ikke lenge får.

Ikke mye til hjelp, men.... Sender deg positivie tanker. Det ordner seg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror kommunikasjon er nøkkelen. Fortell ham hva du føler og be han gjøre det samme. Husk at det finnes hjelp å få. Tror det heter familievernkontor. De har mulighet til å se problemene utenfra og komme med gode råd. Men da må man være villige til å ta i mot hjelpen, begge to. Mye handler om instilling. Går man inn for at forholde skal holde er det større sjanse for at det faktisk gjør det. Men det må selvfølgelig være gjennsidig.

 

Lykke til! Håper det ordner seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle vet jo at kommunikasjon er det viktigste, men når den ene ikke vil snakke med den andre så er det vanskelig.

Når jeg spør han om ting så sier han bare at han har sluttet å bry seg, han driter i alt. Det har vært veldig mye for oss begge det siste året som fører til at det nå går ut over forholdet. Vi har snakket om at så lenge vi holder sammen og har hverandre så skal vi klare oss, men nå driter han i det også.

Jeg er så frustrert over hvor lite støtte og vilje det er i han nå, han bare lasser alle problemene over til meg så jeg må løse dem.

Da han la seg i går så lå han å kjente på magen min, men da han sto opp i dagtidlig så ville han ikke snakke eller se på meg engang.

De sier jo at vi må kommunisere og ta vare på forholdet nå før babyen kommer, for det går hardt ut over forholdet etter man blir 3.

Føler at vi ikke har en sjans da hvis det skal bli værre...

Vi har vært sammen i over 10 år, har giftet oss og sammen planlagt å få barn, dårlig gjort at alt bare blir mitt problem nå:(

Jeg vil gjerne at skittentøyet skal ut til en real vask, vet jo ikke hva som foregår oppi hodet hans når han bare er stille eller sier at han ikke bryr seg...

Jeg foreslo at vi skulle skaffe hjelp på familievernkontoret, men han trengte ikke hjelp så..

Jeg føler jeg trenger hjelp, og at vi sammen hadde hadt godt av å ha en tredjepart til å hjelpe oss.

Takk for oppmuntringen, ikke lett å se det positive selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet godt hvordan du har det og det er riktig som flere sier her at kommunikasjon er både viktig og det som er løsningen på sikt for å få et forhold til å fungere. Men det er ikke alltid det er mulig å starte med kommunikasjon om han føler at det er du som burde som burde løse alt og du føler han svikter deg nå som du er høygravid og mangler støtte.

 

Jeg ville kanskje forsøkt å bli enig med han at ettersom babyen kommer uansett, at livsistuasjons nå er helt ny for dere begge og at ikke minst så har du hormoner i kroppen som gjør at det kan være vanskelig å tenke rasjonelt og alle dine "stress-tanker" nå vil påvirke babyen i din mage, så bli i det minste enige om å gi forholdet en sjanse til babyen er født og dere kommer inn i en ny rutine og en ny hverdag. Bli enige og å gi babyen en sjanse til å få oppleve begge foreldrene sammen. Fortell din man at dette ikke er tidspuktet for deg å ta en avgjørelse og påføre babyen ytterligere stress enn hva den nå opplever. Stresshormonene går direkte over i morkaken og gjør babyen urolig.

 

Forsøk å legge problemene deres til side nå, ikke alt trenger å diskuteres igjennom nå før fødsel. Fokuser på de små ting som er positivt, som å gå å handle inn noe sammen til babyen. Kanskje tar dere en kaffe sammen etterpå og kanskje oppdager dere små glimt av de sidene som dere egentlig elsker med hverandre. Det viktigste er å ikke stresse hverandre videre opp og fortsette i det vonde sporet som dere nå har kommet inn på.

 

Og du, hvis han ikke vil ha hjelp i første omgang, så vil han ikke det. Men det betyr ikke at ikke du kan få hjelp. Du kan selv gå i samtale ved familievernkontoret og andre instanser. Er det kø, sett deg opp på venteliste. Å vite at du vil få hjelp i fremtiden kan gi håp nok til å se annerledes på tingene. De fleste terapauter er ofte enige i at man ikke kan endre den andre parten uten å begynne med å endre seg selv. Så hvorfor ikke starte med det, for babyens skyld.

 

Lykke til, jeg vet hvilke vanskelige dager du nå går igjennom. Selv er jeg blitt så deprimert av det hele at jeg skal begynne på antidepressiva nå til tirsdagen, så babyen får det litt bedre og familien rundt meg. Vi får også samtaler hver uke med fagpersonell, men utenfor disse forsøker vi å la være å ramle inn i samtaler som bare ender med krangel. Vi er rett og slett ikke kompatible nok til å kommunisere bra akkurat nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...