babysyk, hvordan få det til å gå over??

[Verbena]

Holder på å bli sprø av meg selv her. Har så lyst på en liten en at jeg er helt dårlig, men planen er å vente noen år. Og jeg har jo evig nok å bruke energien min på frem til da. Men tanken ligger jo å lurer hele tiden.

 

Men føler at vi har litt for mange grunner til å vente:

 

* de 2 guttene jeg har fra før trenger oss ekstra mye siden vi ikke vet hvor lenge far kommer til å følge samværsavtalen pga at han er psykisk syk. De sier selv at ting ikke er som det bør være når de er hos han. Eldstemann lager alltid frokost til de, de kommer hjem å lukter gammelt og innrøyka og de har sagt et par ganger at de ikke vil til pappa om han ikke har vasket til neste gang de kommer!

 

* eldstemann har vært en runde på bup for å få hjelp til å bearbeide og lære metoder for å takle sinne og skuffelse på en bedre måte enn det han gjorde før bup runden. Resultat av at han følte seg sviktet av faren sin osv.

 

*minste er på tur inn til en runde hos bup nå. pga at både vi og barnehagen ser at han også trenger hjelp til å bearbeide ting, spesielt agresjon som viser seg mye bedre etter samværshelger.

 

* jeg er arbeidsledig og prøver desperat å skaffe meg en jobb så jeg ikke skal gå på veggene her.

 

* vi har akkurat kjøpt oss leilighet, med 2soverom. Har et tilleggsrom i kjelleren som etter planen skal bli soverom etter hvert, men da må vi få satt inn vindu og det har vi ikke penger til nå.

 

* jeg og samboeren min har bare vært sammen i snart 1,5år.

 

Men selvom jeg er bevist på alt dette, så går ikke babysyka over. Nesten så jeg vurderer å drite i alt å bare prøve å overbevise sambo om at det kommer til å gå kjempe bra også begynne å prøve! Noen som kan snakke hodet mitt til fornuft?

[chrisallic]

Det hørrest lurt ut å vente litt.Hva me å bli dagmamma eller få en valp?

[brooklyn]

Sett bort fra de allerede gode argumentene du har nå, kan jeg komme med ett til:

 

-Jeg har ikke sovet sammenhengende mer enn 3 timer siden juni 2008. Det er snart to år. Da ble lillebror født.

 

Om ikke alt annet stort sett gikk på skinner her hjemme, hadde jeg gått i dørken for lenge siden. Det skal ikke stort til for å miste litt oversikt når man er så knallsliten, og om jeg i tillegg skulle hatt ekstra bekymringer som plass/samværsavtale/bup, hadde det tatt knekken på meg.

 

Har du overskudd til å være mamma for en liten krevende baby når alt dette andre skjer, som også trenger masse av energien din?

(og jeg spør i beste mening:)

[petite fleur]

Du har mange gode argumenter for å vente, som jeg er enig med deg i.

[Verbena]

Ingen av de to jeg har fra før sov mye når de var mindre, ingen av de sov hele netter (altså 6timer sammenhengende) før de var nesten 3år. Så lite søvn har jeg klart meg på i 4,5år før og akkurat det vet jeg at jeg klarer. Og den gangen bodde jeg med faren deres som aldri sto opp på natta eller om morgenene uten at jeg fillerista han ut av senga. Nå har jeg en samboer som hopper ut av senga om mine to gutter våkner om natta! Så akkurat det med søvnen bekymrer meg ikke så mye.

 

Men det blir nok å høre på logikken også får bare livmoren min vræle etter spire noen år til! =P