ang samlivsproblemer - snakker dere om det til foreldere deres ????

[....mammatilto... :)))]

jeg har ikke så mange veninner så av og til blir det til at jeg sier noe til foreldrene mine....men føler vel at det blir veldig feil. For vil ikke at de skal dømme mannen min nedenom og hjem. Mamma blir hysterisk og begynner og ringe han for og skal snakke,hun mener at det skal orden alt....men heldigvis tar han ikke telefon....

[Hikken]

Nja, det hender jeg blåser ut litt til mamma hvis jeg synes samboern er en skikkelig dustefjert en dag, men ikke vis det hadde vært noe alvorlig tror jeg. Og hvertfall ikke hvis mamma hdde begynt å ringe mannen, da hadde jeg heller snakket med meg selv når ingen hørte ;o)

[neste*gang]

jeg har gjort det men har angret på det.. nå foretar ikke foreldrene mine seg noe da hører bare på men da laster jeg dem bare med bekymringene. så det lureste er å holde kjeft..

[Mille**]

Nå har vi ikke de store problemene i forholdet, men jeg snakker ikke om det med foreldrene mine, nettopp fordi jeg ikke vil snakke "dritt" om han til noen han skal ha et forhold til etterpå. Jeg snakker aller helst med mannen min når vi har problemer, og det funker helt fint det. ;o)

[KineMor ♥C&M&O♥]

Nei

[mer enn bare mor]

nei, det kunne ikke falt meg inn.

 

Jeg har en eller to venninner som jeg lesser av meg litt på innimellom - men det er også 2 venninner som vet at alle forhold må ha noen "topper" innimellom - uten at det skal bety så mye verken fra eller til. Disse 2 venninnene vet at jeg kan være frustrert og sint den ene dagen, mens neste dag så har vi kanskje ordnet opp - eller at jeg har funnet ut at jeg rett og slett overreagerte.

 

Samlivsproblemer er mellom meg og samboer, og blir enklere å løse uten innblanding fra utenforstående.

 

Nå har ikke vi hatt de verste problemene heller da, men vi er som folk flest og krangler innimellom om hvem som skal gjøre hva, legging, mating, osv...

[*Lissi*]

Nei. Nå har jeg og sambo vert ilag i 7 år, men har ikke noen problemer.

Vi er heldigvis enige om at om vi ar det snakker vi ikke med andre om det. Vi setter oss heller ned og snakker ut sammen. Full åpenhet.

 

[Anne-B.]

Generelle irritasjoner kan jeg godt ytre meg om. Hun er irritert på min far for nesten de samme tingene.

 

Større ting tar jeg ikke med henne. Hun er ikke en nøytral part, så da kan jeg heller ty til gode venninner om jeg føler at jeg må snakke.

[LillaGorilla♥♥]

Nå har ikke vi store problemene, men nei, jeg snakker ikke i detaljer om vårt forhold til foreldre/øvrig familie. Enten det nå gjelder den ene eller andre veien. Jeg vil ikke at deres syn på ham skal farges av det jeg sier- hva om man skulle ha en kjempekonflikt, si masse dritt, og så finne tilbake til hverandre? Da vil jo de kunne se ned på ham for alltid, selv om problemene er løst.

 

Skulle jeg trenge andres synspunkt på noe alvorlig, så ville jeg heller snakket med venninner (helst noen som ikke har så mye med ham å gjøre), alternativt profesjonelle.

[mor til ei lita tuppe]

 

Jeg sier alt til min mor, hun deltok på fødselen, jeg bruker klærne hennes, hun er ekstra mamma for mitt barn og hun er støtteperson for min kjære i tillegg.

 

Så jeg forteller alt uten problemer og lytter til kloke råd fra min mor.

[ApriIbaby]

Nei, overhodet ikke. mamma har snakket alt, altfor mye om hennes og pappas alvorlige samlivsproblemer til meg...... det er helt galt. Både den veien og andre.