Et uromoment har dukket opp i livet mitt.. Trenger jenteråd....

[SuperKlar86Gravid]

 

Ok, skal ikke dramatisere for mye, men jeg føler jeg er i så DEEP SHIT, og trenger noen medsøstre å "snakke med".

 

Kort fortalt om mitt forhold: Samboer i 3 år, sammen i 6 år. prøvd å få barn siden 2007. Ble gravid i oktober 07, men mistet i januar 08. Nå er vi i gang med utredning, lap. osv. En krevende prosess.

 

Så til saken. Av alle ting i HELE verden, noe jeg aldri trodde kunne skje, så har jeg "falt" litt for en kollega av meg. Det er en som jobber på en annen avdeling enn meg, som jeg ikke treffer ofte.

 

Forrige helg var vi på kurs sammen, og jeg la merke til han med EN gang. Det skal nevnes at han ligner mye på samboeren min...

Vi pratet mye sammen- og øyne lyver ikke- han likte meg. Og jeg elsket den oppmerksomheten. også var han så "høfflig flørtende" om det går an å si.. Han sa masse fine ting til meg, som ikke var "dirty" eller noen ting. Bare komplementer som jenter ELSKER å høre...

 

Vi var ute sammen lørdagskvelden, bare vi to. Det var kjempehyggelig, og god stemning. Enden på visa var at JEG kysset han. JEG gjorde det. Jeg kunne skrevet at det var han, for å "skjerme meg selv" men det gjør jeg alså ikke.....

 

Det ble med det, og søndag reiste jeg hjem til mitt fylke.

 

I dagene etter har jeg ikke klart å slutte å tenke på han. Og det gjør så jævli vondt, for dette var ikke noe jge så komme... Og jeg kan ikke, og vil egentlig ikke!!! HAllo! Jeg er samboer og prøver å lage barn med min kjæreste kjære!!

 

Det går greit om dagene nå, men så fort jeg er på en vinkveld eller noe, så kommer han** i tankene mine. Og jeg skjønner det bare ikke, men jeg måå inn på Faceb. og se på bilder av han, og ja..

 

Dette blir så mye rot. Men jeg er til å lure på; er dette noe som skjer/ kan skje når man har vært med noen i mange år, er i en etableringsfase, vil lage barn osv....Og at man da på et tidspunkt kan få litt "panikk" for å bli satt? Jeg skjønner det egentnlig ikke- for jeg har alltid vært en "good-girl" og alltid lengtet etter det trygge, stabile, familielivet...

 

Tror jeg egenltig skriver dette for å kanskje komme i kontakt med noen som kan ha vært i samme situasjon, eller har tanker om dette.

Jeg trenger ikke svar som: "Du er umoralsk" osv... Fordi det har jeg alt funnet ut selv.

 

Men jeg er ulykkelig- og elsker faktisk samboeren min, men det har kommet inn et uromoment, som jeg ikke KLARER å fjerne......

 

 

[SpongeBob]

'klem* - etter 17 pp og en sa og utredning er det søren ikke rart at du reagerer positivt når du får "ukomplisert" oppmerksomhet fra en flott fyr - skjønner den. Har vært der, selv om det er lenge siden - var vel to år etter at vi giftet oss og vi har vært gift (hjelp) elleve år nå. Kom omsider fram til at selv om vi ikke hadde det 100% hele tiden var jo det mye pga situasjonen, ikke fordi det var meg og mannen min eller forholdet mellom oss det var noe galt med - og det ville ikke blitt noen happy ever after-garanti om jeg brøt opp og gikk inn i noe nytt forhold.

 

Men. "no matter where you go, there you are". Ta med deg de gode følelsene han vekket i deg tilbake til kjæresten din, prøv å være bare kjæreste med ham litt og se om du ikke kommer på hvorfor det var HAM du ville ha barn med. Det forsvinner ofte litt når dagene blir slitsomme...

[SuperKlar86Gravid]

TUSEN takk for et kjempefint svar

 

Ja- det er som du skriver, og jeg tenker det samme selv. Jeg vet at jeg elsker samboeren min, og alt- men jeg blir redd av meg selv og denne "avsporingen".....:/ ...

 

Og det værste av alt er at jeg tar meg selv i å tenke ting/ løsninger som er så ufattelige dumme... For han** jeg traff er utrolig kjekk, snill, hyggelig og ALT, men han er jo ikke samboeren min. Det er vell i disse situasjonene man bare skal kutte all kontakt med han andre osv, men det er ikke heelt mulig siden vi jobber sammen på en måte.

 

På en anne side tenker jeg at, søren- tillat deg selv å ha litt sommerfugler, nyt det litt- men pass deg.... Jeg har ikke tenkt og gå over grenser, men det er SÅÅÅÅ lenge siden jeg har følt at noen vil ha meg- ha meg, og som jeg virkelig blir mo i knærne av....Vil bare kjenne litt mer på den følelsen, før jeg vil tvinge den ut av meg...hehe..

 

Huffameg...

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid]

Kan høres ut som om du kansje har litt "kalde føtter" i forhold til etableringen ja, og det er nok ikke så veldig uvanlig.

 

Ut fra det jeg leser av det du har skrevet så er det vel ikke ditt forhold til samboern din som er "problemet". Har du tenkt litt på hvorfor det kan være at du har falt for denne typen? Kan det være en reaksjon på at dere mistet spiren og ikke har blitt gravid igjen? Er det noe som mangler i ditt nåværende forhold?

 

Det som til syvende og sist er det du må bestemme deg for er om du er villig til å miste samboern din. Er det verdt en flørt å risikere alt? OG hvordan ville du reagert dersom det var din sambo som hadde gjort det samme som deg?

Hva kan du gjøre for å evt tenne gnisten i det forholdet du er i?

 

Ikke enkelt dette, men som sagt så må du til syvende og sist ta stilling til hvem du vil ha. Du bør ikke rote deg borti denne andre før du evt har bestemt at det ikke blir deg og din sambo, det er mest realt ovenfor alle sammen.

 

Lykke til med valget ditt.

[SuperKlar86Gravid]

TUSEN takk for et kjempefint svar

 

Ja- det er som du skriver, og jeg tenker det samme selv. Jeg vet at jeg elsker samboeren min, og alt- men jeg blir redd av meg selv og denne "avsporingen".....:/ ...

 

Og det værste av alt er at jeg tar meg selv i å tenke ting/ løsninger som er så ufattelige dumme... For han** jeg traff er utrolig kjekk, snill, hyggelig og ALT, men han er jo ikke samboeren min. Det er vell i disse situasjonene man bare skal kutte all kontakt med han andre osv, men det er ikke heelt mulig siden vi jobber sammen på en måte.

 

På en anne side tenker jeg at, søren- tillat deg selv å ha litt sommerfugler, nyt det litt- men pass deg.... Jeg har ikke tenkt og gå over grenser, men det er SÅÅÅÅ lenge siden jeg har følt at noen vil ha meg- ha meg, og som jeg virkelig blir mo i knærne av....Vil bare kjenne litt mer på den følelsen, før jeg vil tvinge den ut av meg...hehe..

 

Huffameg...

[rødt&blått]

Tror det er mange som har vært i denne situasjonen, mens man egentlig har et helt ok forhold.. Vil gjerne fortelle deg om meg selv, siden jeg kjenner meg slik igjen i det du skriver..

Jeg ble betatt og attpåtil var det en kollega. Han var flink med komplimenter og tøyset mye på en tvetydig måte -slik at jeg aldri visste HELT hva han mente.. og jeg likte det! Tok meg selv i å tenke på ham hver gang jeg sminket meg og hver gang jeg og mannen kranglet.. Fantaserte om hvordan livet ville endret seg dersom jeg hadde blitt sammen med han andre! Vi var begge i forhold, men snakket aldri om forholdene våre. Mitt forhold ble bare dårligere og dårligere for jeg glemte å se på det fine i mannen min!

 

Hadde selvsagt kjempedårlig samvittighet for disse tankene, og fikk meg en skikkelig vekker da et vennepar av oss gikk fra hverandre pga utroskap og hvor smertefullt det var for den som satt igjen..

 

Det skjedde aldri noe mellom meg og kollegaen, men under rette omstendigheter kunne dømmekraften ha sviktet, selv om jeg alltid tenkte at uansett hvilket forhold jeg hadde, så ville "nyforelskelsen" alltid bli borte etter en tid og de sidene ved mannen min som jeg misliker kunne være enda verre hos en evt ny partner! For ikke å tenke på de jeg/vi ville ha sviktet.. alle vennene våre som ville snudd meg ryggen -med rette! Det var aldri noen kjærlige berøringer mellom oss, men gode samtaler, tøysete samtaler og bemerkninger som "hei sexy" til meg og denslags.

Jeg og kollegaen jobber (tilfeldigvis) ikke mere sammen og det er jeg igrunnen glad for, for jeg syns ikke det var noe godt å ha det slik som jeg hadde det. Det ser jeg først nå i ettertid. Bare masse tankekjør som ikke førte til noe positivt! Forholdet til mannen min har også blitt bedre etter jobbskiftet og nå venter vi nr. 2!

Så om jeg skal tørre å gi deg noen råd så: ta ditt valg og stå ved det! Tenk over det du har og hva du evt savner.. Er du kun betatt av utseendet eller kjenner du kollegaen din godt nok til å like flere kvaliteter ved ham enn at han er god på kommentarer (for han flørter sikkert med andre også!). Lykke til!

[Ronja&Odin]

det er helt normalt at man får følelser for andre... det er bare opp til hvee enkelt hva man velger og gjøre med det man føler... jeg syns du skal fortelle samboeren din om det.. på den måten er det lettere og "glemme" han andre... det er jo ikke er morsom situasjon og komme opp i, samboeren din blir sikkert veldig lei seg, men igjen sikkert veldig glad for at du er ærlig.. hadde det vært min situasjon hadde jeg gjort det, og hadde det vært min samboer som falt for ei annen jente hadde jeg villet han skulle sagt det. ville ikke følt meg som en narr hvis du skjønner?

[SuperKlar86Gravid]

tusen takk for alle svarene jenter! Dere er herlige!

 

Det er utrolig hva en slik nettprat kan gjøre- men det betyr mye for meg bare å LESE hva andre mener...hehe..

 

Nå er det heldigvis at de sterkeste følelsene jeg hadde for han andre er mye mindre enn hva de var, men fortsatt er jeg veldig tiltrukket av han. Jeg skal over i den avdelingen han jobber 3 dager om to uker, og jeg gru-gleder meg. Jeg må innrømme at jeg gleder meg til å se han, men jeg gruer meg også for at det skal dukke opp "bankende-følelser" igjen. De siste dagene har jeg lissom følt at de "ble borte", noe som forteller meg at dette er ingen reell forelskelse, men en mann jeg ble betatt av. og som kanskje minner meg om ett "fritt liv" som jeg faktisk aldri har hatt. Jeg har nemlig nesten aldri vært singel... Og jeg tror det også er en greie som dukker litt opp nå....

 

Men sånne situasjoner er dritt- og jeg tror mange opplever dem. Jeg kommer nok til å fortsette å like han andre godt- men jeg må bare sørge for at det blir med det. For jeg elsker virkelig samboeren min, og jeg kjenner ordtaket: "Gresset er ikke grønnere på andre siden". Det er nok ikke det, selv om nytt gress kan virke bedre, smake bedre, lukte bedre, være morsommere etc. før man etter en stund inser at det er bare ; gress, grønt og fint, men ikke nødvendigvis bedre enn hva man hadde.

 

Setter stor pris på innleggene deres, og at ikke var sånn "Gå og skam deg" innlegg, som jeg var litt redd for å få....

 

Klem.