Føler meg alene - flere som har gitt opp?

[Anonym bruker]

Jeg har etter noen år med stebarn gitt opp.

Jeg er desverre en av dem som sliter i stemorrollen... selv om jeg liker barna hans.

Men jeg er så lei av mannen min sin holdning til meg. Skal ikke gå inn på alle detaljer da det kan bli litt langt. Men han har hatt store problemer i to år nå, som har slitt på oss og forholdet. Jeg har bidratt mye økonomisk og psykisk. Masse problemer med biomor. Faren har hatt veldig ustabile følelser for barna sine, veldig avhengig av formen.

Nå for en tid tilbake er han kommet seg på beina igjen, og har det greit. Jeg har ventet lenge på å ''få tilbake'' mannen min.

Selv har jeg blitt sykmeldt for utbrenthet og har mange depresjoner, for jeg føler meg så alene.

Jeg har lagt alle kortene åpne for samboeren min, der jeg b.l.a nevner at jeg trenger å føle meg verdifull i dette forholdet, han tar mange hvite løgner for å unngå bråk (både med meg og biomor). Han skygger banen så fort det ikke går slik han vil. Jeg sliter i forhold til barna hans, da jeg føler meg veldig underlegen dem. Da jeg gikk gravid ringte jeg han en kveld og var helt ute av meg.... Det han sa da sitter igjen inni meg som en mustein; -Hva er det du vil - jeg har en sønn her som er syk. Dette er bare litt....

Jeg har sagt ordrett: -Det eneste jeg trenger er å føle meg verdifull og at du kan vise at du elsker meg når jeg har det vondt. Det hadde vært skikkelig plaster på såret. Men han var ikke den type person som gikk rundt og viste slike ting hele tiden. Jeg er veldig sår om dagen og spør mange dumme spørsmål, det tar han som et angrep. Og han blir veldig irritert på meg.

Så nå har jeg for siste gang satt meg ned og fortalt han hva jeg føler... men det gikk ikke bra denne gangen heller... Han tok det som et direkte angrep og har nesten ikke snakket til meg på flere dager. Han satte masse spørsmålstegn ved følelsene mine... slik som ''har du dette fra det forumet du er inne på?'' ''Hvorfor endrer du mening hele tiden?'' Så jeg blir lei meg og slutter og snakke, da blir han irritert for det.

Uff, dette ble mye klaging, men jeg føler meg så alene... Er jeg helt tullete? Er det jeg som er barnslig? Det farer så mye tanker rundt i hodet mitt...

Jeg har nettopp snakket med han, så for å bevare husfreden beklaget jeg at jeg hadde såret han. Og at jeg skulle bli flinkere med barna hans, da det er hans ønske.

Noen flere her ute som har gitt opp?

[Anonym bruker]

Vi hadde tilsvarende problemer. Han var alltid så opptatt med barna sine og alt mulig knyttet til dem, de hadde problemer på skolen og omsorgsaparatet var delvis koblet inn. Jeg ble alltid satt til side!

Men det var helt greit at jeg var med å hjelpe til med alt det praktiske og det var helt greit at jeg bidro økonomisk, men å forvente litt tilbake, det kunne jeg bare glemme fordi han hadde jo så mye ansvar.

 

Vel når fellesbarnet faktisk kom, snudde jeg litt. Jeg hadde ikke så mye energi, jeg hadde ikke så bra økonomi, jeg hadde behov for litt støtte, og begynte å kreve mer. Den store forskjellen var at med ansvar for et lite barn, følte jeg ikke lenger at jeg kunne tappe meg selv på samme måte, det gikk utover barnet mitt. Hadde ikke samme tolmodighet til alt det tullet han og eksen holdt på med i forbindelse med ungene. De skjemte ungene vekk så til de grader.

 

Jeg gjorde det temmelig klart om at han ikke skjerpet seg og ble med i par terapi, så kom jeg til å flytte ut. Vi gikk til samtaler og vi fikk orden på livene våre. Han hørte faktisk på meg, og jeg fikk også støtte for at jeg ikke var så fryktelig urimelig i mine forventninger til han. Jeg fikk også støtte for at det var meg han måtte samarbeide med, og ikke bare eksen.

 

Samt at jeg fikk støtte for at det faktisk er nødvendig å prioritere hverandre litt også, tiltross for at han har barn fra før. Det er ingen konflikt i det. Og om han så på det som problematisk var han ikke klar for et forhold og en ny familie.

[Jodla]

Har det akkurat som deg. Jeg er langt nede i dag, har ganske enkelt gitt opp!

 

Nei, du er ikke tullete eller barnslig. Det livet vi har, er veldig vanskelig. Jeg misunner dem som har menn uten ekskoner og tidligere barn. De har det så mye enklere og slipper det halvlivet vi har.

[Anonym bruker]

Samme problemer her også..

 

Har også gitt litt opp, og velger å holde en hvis avstand (følelsesmessig).

 

Psykolog rådet meg til å gjøre det som hun kalte "minimum standard", og ellers bruke kreftene på meg selv og felles.. La far ta mye mer ansvar, og tørr å stille krav.. Kvitte meg med dårlig samvittighet etc.

 

Fungerer til en hvis grad, men merker jeg ikke lenger klarer å gi meg hen til mannen og holder en hvis avstand til han også, sånn i tilfelle vi må gjøre det slutt pga. alle ekstra utfordringer med særkullsbarn og eks.

 

Hadde jeg vist alt jeg vet nå, ville jeg aldri i hele verden ha valgt en mann med barn fra før.. Merker det gir litt mindreverdighetskomplekser, for jeg føler mangel på stabilitet i livet mitt og at alt ble så langt fra hva jeg ønsket :-(

 

 

[Anonym bruker]

Her sliter vi og, jeg må si som nevnt ovenfor her, hadde jeg vist at det skulle bli så tøft, så vet jeg ikke om jeg hadde klart det... samtidig så har vi fått en nydelig sønn sammen og venter en datter, så jeg ville nok valgt det samme igjen uansett hvor tøft det er til tider.

Jeg sa rett ut til mannen min og eksen hans (sa det ikke samtidig da) i sommer at jeg var dritalei alle problemene som bestandig oppsto under samvær (og ellers), og at om jeg hadde vist at det ble slik, så hadde jeg aldri gått inn i forholdet. Det er biomor som er hovedproblemet vårt. Kunne skrevet en bok om henne.. pga henne, så blir jo stesønnen min sånn som hun er, dessverre. Vrang, sur, bortskjemt, tåler ingenting.

Altså, jeg liker stesønnen min, men hele situasjonen er så negativ at jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg lenger..

*dagens utblåsning*... syns det er helt forferdelig at man skal ha det sånn, og føler veldig med dere som har skrevet ovenfor, det er jo ikke sånn man ønsker ha det. Jeg har mer eller mindre gitt opp jeg og, vi klarer ikke forandre gutten på et par helger i måneden, for når han er her igjen, er han akkurat samme som han var før han kom... JEG er ikke foreldren hans, det er ikke JEG som skal få han til å vokse opp og bli en normal voksen, og det kan jeg ivertfall ikke gjøre når jeg føler jeg må gjøre det alene.

[Anonym bruker]

Jeg har gitt opp...klikka nesten for meg forrige helg!

Jeg er fortsatt heeelt tom fra forrige helg!

Jeg har prata både med mannen min og jordmora om dette! DEILIG å få full støtte og forståelse fra jordmor!

Jeg liker den ene stesønnen min, men klarer ikke synet av han andre...hva gjør man egentlig da???! Har hatt det slik leenge...så nå har jeg gitt opp....

[Anonym bruker]

Hei hei og takk for mange svar, HI her

Uff, det er fælt å si det, men føler meg mindre alene når jeg leser det dere skriver... Det blir liksom mer ''normalt'' når vi er flere i samme båt...

Jeg er ihvertfall VELDIG takknemlig for svarene fra dere

Håper vi kan fortsette denne tråden :-)

Jeg har den siste uka tenkt og tenkt.... tenkt så jeg blir sprø. Vi kommer ingen vei med å kommunisere sammen, så jeg har bedt han ta en prat med moren sin, for å få ut det han tenker og jeg har hatt en seriøs prat med faren min. Jeg valgte faren min fordi han er en mann og han bryr seg om meg. Etter den praten fikk jeg konsentrert alle de vonde følelsene inn på et spor... Samboeren min har dårlig samvittighet ovenfor barna og nå vil han bruke mer tid på dem. (Vi har 2 tøffe år sammen, hvor penger og jobb har vært midtpunktet) Jeg vil ha et godt forhold til barna hans men jeg har blitt satt på sidelinjen så mye at jeg føler meg utenfor. Så istedetfor å vise meg kjærlighet og trygghet, vil han heller bruke mer tid på sine barn. Det skal sies at det han gjør er å reise på jobb og komme hjem å være sliten og bare sover. Så hva blir igjen til meg og vesla? Han har stått opp med henne 1 dag de to siste mnd, kanskje skiftet 2 bleier og gitt henne mat kanskje 2 ganger.... Hvis hun er trøtt eller skriker bare uffer han seg og sender henne til meg...

Jeg har ordnet meg leilighet, og fortalt at jeg flytter pga han manglende intresse for oss og økende intresse for seg selv og sine barn. Men da blir han lei seg og vil ikke det.

Jeg har nå bestilt time på familievernkontoret så får vi se...

 

signerer fullt ut dette med at vi lever i et ''halvliv'', de skulle bare vist de som hadde mann uten barn hvor heldige de er.... De har all omsorgen og tryggheten fra sin mann.

Du som skriver at psykolog råder deg til ''minimum standard... uff, jeg føler så med deg. Det er nok viktig å bruke mer tid på deg og felles, og ta mer avstand til særkulls. Men vi gikk jo inn i dette forholdet pga mannen.... og jeg forstår så godt det du sier at du da automatisk distanserer deg fra mannen. Vi vil jo gjerne ha all tiden og kjærligheten fra mannen vår vi også som andre kvinner får... Men jeg tror det blir mye vanskelig når en mann ikke ser at vi velger dem tross bagasjen. Jeg vil ihverfall lære å leve et bedre liv med særkullsbarn, men føler han stenger meg mer ute, og tenker ''Jaja, klarer du ikke leve med det, så får du sitte der... Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal hjelpe deg!'' Min samboer vil ihverfall ikke forstå at jeg trives bedre i en familie på 3, for det er jo ikke mine barn. Men det betyr heller ikke at jeg vil feie dem under et teppe. De er jo en del av livet vi er i.

Nyfamilie=mindreverdighetskomplekser. Jeg tror nyfamilie krever mye mer enn mange andre familier. Men mannen ser ikke dette.

Ikke får vi så mye igjen for å stå på pinne for stebarn heller... Jeg har valgt å distansere meg

Jeg tror kanskje ikke vi skal ha dårlig samvittighet fordi man kan ikke elske andres sine barn som sine egne... Og det betyr vel at noen barn liker vi godt og andre ikke. Tillogmed mange foreldre har en favoritt blant sine barn, men slike ting skal ikke snakkes høyt om. Steforeldre skal bare ha extra dårlig samvittighet for vi må være forsiktig med å tråkke andre på tærne...

Håper på svar fra dere :-)

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann som har en datter fra før. Vi har en felles datter. Jeg har mangen ganger tenkt at dette ikke kommer til å gå, at jeg ikke orker mer osv, men føler likevel at det er som å velge mellom pest og kolera. Det er ikke noe særlig å være alene med barn heller. Det fører med seg mange vonde følelser det også.

 

I forhold til stedatter så vingler jeg følelsesmessig mellom å ville ta mer initiativ og involvere meg mer, og i det neste øyeblikk bare ville være bortreis de dagene hun er her. Mannen min er veldig god til å lytte og forstå meg heldigvis, noe som hjelper litt. Men når sant skal sies er det ikke alltid jeg klarer å si ting som de er. Jeg føler skam over følelsene mine noen ganger. Jeg har ingen venninner i samme situasjon så det er ingen å diskutere dette med. Dette forumet har i så måte hjulpet meg veldig.

 

Jeg har også blitt flinkere til å være tydelig overfor mannen min på mine syn på saker og ting. Jeg tror det er lett for mannen å glemme at ting ikke er som før stemor kom inn i bildet. Jeg forlanger å bli involvert i alt aom har med datteren hans å gjøre. Enten det eller så vil ikke dette fungere. Jeg er livredd for å bli usynlig for far og barn. Jeg har også gjort ham oppmerksom på at selv om datteren er her så vil ikke jeg f.eks la være å gå på klubb el ha andre planer bare fordi han da må dele tiden sin med sine to døttre. Han har nemlig sagt at han syns det er best om jeg er hjemme de kveldene han har samvær slik at han kan f.eks legge henne uten å bli avbrutt av den minste. Det kan hende at jeg er svært sær, men jeg mener at vi skal ha et vanlig familieliv og da skal ikke barna føle at den ene tilhører den andre mer. Min datter skal ikke oppleve å få mindre pappatid bare fordi han har et barn som uheldigvis opplevde samlivsbrudd mellom foreldrene.

 

Jeg mener at det ikke vil bli enklere å gå, men å jobbe for at en skal bli et team. Jobbe for at mannen skal bli klar over følelsene og tankene og prøve få han til å forstå disse. Vi har snakket om å delta på prep-kurs el.l. bare for å bli bedre på kommunikasjon. Men det er klart at ikke alle har menn som ser betydningen av all denne pratingen:-/ Prøv likevel litt til?! Jeg biter tenna samen og prøver, men det er klart at det i veldig stor grad kommer an på mannens måte å møte en på!

[Anonym bruker]

Jeg ville sagt til han, at han faktisk lar deg ha alt ansvaret for fellesbarnet, at han ikke bidrar, intresserer seg og engasjerer seg. Spurt han om hva som er grunnen? Er det mangel på tid, er det mangel på kjærlighet? Hva er problemet hans? Dere skulle jo være to om dette barnet, slik som dere skulle være to om alt annet i livene deres!

 

Jeg ville også pekt ut at han forskjellbehandler når han tar seg tid til de eldste barna sine, men aldri det yngste. Jeg ville spurt han hva han tenker om alt dette, be om en forklaring, og si at det er uakseptabelt. For det er uakseptabelt å aldri ha tid til kona si, og aldri ha tid til kun et av barna sine!

Jeg mener han bør forklare seg. For det han gjør er ikke rett. Så får du se om han gir en forklaring, og ikke minst den forbedring du forventer.

[Anonym bruker]

Som dere andre sier, så hjelper det utrolig mye å vite at det finnes andre som har akkurat de samme utfordringene og følelsene, for det er ikke lov å uttrykke det vi føler...det er ikke lov å føle det engang.

 

Det slo meg her en lørdag jeg gikk tur med fellesbarnet vårt. Solen skinte, en masse familier hadde pakket sekken og gikk på tur sammen, satt og grillet pølser i snøen osv osv....mens der gikk jeg, med stor gravid mage og en 2 åring i vogn - ALENE som alltid. For pappaen var på kino, på biblioteket osv osv med særkulls-datteren.....Da trodde jeg at jeg skulle falle om i snøen av bare fortvilelse og tristhet.....

 

Jeg blir mer og mer fortvilet over det valget jeg har gjort. Tanken på at det er slik jeg skal ha det for resten av livet, gjør meg av og til helt svimmel. Jeg er gravid med vårt andre felles-barn, og tanken på å være så ensom som jeg har vært med vårt første fellesbarn gjør meg bare enda mer trist og følelsen av avmakt bare øker.

 

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt på hvordan jeg skal komme med ut av dette, men like mange ganger har jeg innsett at jeg er "stuck" i denne tilværelsen....for jeg ønsker ikke at mine barn skal komme i samme situasjon. Jeg tenker; hold ut, hold ut i 15 år til...så går du fra han med god økonomi og kan nyte livet.....Men det hjelper så lite når en ser at en sitter der og er dypt ulykkelig og ensom, når en egentlig burde vært lykkelig over å få et nytt barn og føle et felleskap med sin partner og familie.

 

Nei, jeg har definitivt ikke gjort dette om igjen....men å gi opp? Jeg føler personlig ovenfor mine egne barn, at det kan jeg ikke....

[Anonym bruker]

sa flink du er a sette ord pa ting. jeg foler med deg, og jeg foler at situasjonen var er veldig lik. er sa lei av a dra pa middager alene, i bryllup, pa fest, pa familieting der jeg og felles stiller alene, og alle de andre modrene har med seg bade mann og barn.

jeg stiller alene, og han er med sine unger, eller pa jobben. for han ma jo jobbe det han kan nar han ikke har barna hos seg. akkurat som om felles ikke er hans ?

[Anonym bruker]

Takk for fin tilbakemelding :-)

 

Min mor sier til meg når jeg syns ting er vanskelig; "Hvordan ville du følt det hvis det var du som var i hans situasjon?"

 

Joda, jeg forstår at min samboer holder på å dø av dårlig samvittighet og lengter etter barnet sitt når det ikke er der....joda jeg forstår, jeg forstår, jeg forstår og JEG FORSTÅR.

 

Men nå begynner jeg å bli lei av å forstå. Jeg kjenner at jeg har fortsått nok, at det også er hans oppgave å ta mitt perspektiv og være ydmyk.

 

Han har tatt et valg når han gikk fra kone og barn, for deretter å finne seg en ny og få nye barn. Dessverre, men han har ikke de samme "rettightene" som andre familiefedre har som lever i normale familier.

 

Han kan ikke velge å bruke en masse tid sammen med "familien" når særkullsbarnet er der, mens når det ikke er der skal han prioritere å jobbe, trene, reise, lese avisen på sofaen, ikke være sammen med fellesbarnet på ettermiddagen osv osv.....BEKLAGER, men han har det faktisk annerledes enn andre fedre har det, og det må han bare innse.

 

I tillegg mener jeg at han skal være klar over hvor mange kameler vi svelger, hvordan vi alltid kommer i andre rekke, hvor ensomme vi føler oss, hvor mye vi faktisk ofrer, og være UTROLIG ydmyk ovenfor det.

 

Han har ikke lov til å himle med øynene og syns jeg er vanskelig når jeg er starter å gråte når det feks plustelig skal være påskeferie alikevel fordi barnet hans kommer ekstra til oss, mens det i utgangspunktet ikke skulle bli påskeferie for hans skulle jobbe.

 

Han skal da takke meg for at jeg er så forståelsesfull og spør om han skal massere meg i en time :-)

 

Ja ja...det var dagens hjertesukk!

[Anonym bruker]

Oj, kjenner meg så igjen rart hvor godt og vondt det er når andre setter ord på dine inderste følelser og problemer.

Jeg er kommet så langt at jeg nesten ikke orker å skrive om det eller tenke på det en gang. Energi-sluk av sørste sort...

 

Men om natten kommer alle tankene og det er for mange til at jeg klarer å sortere dem. Blir bare liggende i et kaos hvor mine valg kan ha en drastisk og skremmende konsekvens enten om jeg blir eller går fra ekteskapet. Jeg jages over behovet for å ta et rett valg, for alle spesielt mitt barn. Synes mitt barn og jeg fortjener så inderlig mye bedre og er altfor glad i å leve til å leve et så dårlig liv. Så vanskelig det er å være voksen og stå ovenfor umulige valg. Valg man ikke vet utfallet på og det å leve med usikkerheten, utryggheten, sorgen og følelsen av maktesløshet. Det å alltid være den psykisksterke ressursen som alltid skal stille opp slik at han kan stille opp for eksen og barnet, kompiser, dyrke hobbyer og hente seg inn. Men hva med meg da? når er det hans tur å være en ressurs for meg og være sterk når jeg er svak?

 

Føler meg så utnyttet brukt og verdiløs, umyndig og selvutslettet.

 

Å jada jeg forstår forstår og forstår men når skal han forstå mine behov og grenser. Når skal han forstå hvor enormt mye jeg har gitt? når skal han være takknemmelig? Når skal han slutte å ta det som en selvfølge og bruke meg som slaven sin? Han er så sliten fordi han løøøper løøøper og løøper for eks og barn. Så han oker ikke å stille opp for meg og vårt barn. Ironisk igrunn han lar seg styre av dårlig samvittighet for fravær fra særkulls og fordi han ga opp samliv med eksen. Men de stiller han jo opp for hele tiden det er jo vår unge som ikke får og vårt samliv han ikke prioriterer. Han burde i grunnen heller ha dårlig samvittighet for det.

 

Pøna

[Anonym bruker]

Godt sagt, og jeg er så inderlig enig :-)

[Anonym bruker]

Fantastisk fin tråd for oss stemødre som sliter og har gidd opp, evt. vurderer gi opp, ikke vet hva, hvor eller hvordan lengre.

Er selv i kategorien med en mann med to større barn og vi snart 2 felles (termin i juni) og en på 2 år.

 

Mange fine tips råd i flere sine innlegg. Har selv vurdert Prep kurs og fått mannen delvis med på det, men nei, var 2 timer i fam. terapi, men hva gjør mannen der bagatelliserer og forsvarer sine to eldste barn. Slitsomt slitsomt slitsomt.... De barna har det utrolig godt når hos oss og de barna vet veldig godt at pappa spiller på deres lag og at de nærmest er et team mot meg.... Jeg er bare sliten, men har også kommet frem til at jeg nå som vi snart har to felles så får jeg klare meg med ("minimums standard" som også ble nevnt i et av svarene her). Han får lære og ta mer ansvar og vise han bryr seg om meg, men det har han ikke tid til) Prøver jeg fortelle at jeg ønsker mer tid med han, litt massasje etc så er det uff of ork du får da masse. Han er super stressa konstant og barna tar ikke noe ansvar selv til tross den eldste blir 12..Her setter vi oss ned og venter på servering for vi er jo bare barn og skal jo bare leke kose oss og tappe pappa for energi når vi er der annenhver uke 50%. Jeg gruer meg til hver uke de kommer. Var aldri enig i denne ordningen det bestemte han helt selv uten å høre hva jeg syns, men hvem som må ta alt det praktiske etc (som også kom frem i et innlegg her) det er jo oss stemødre, mens fedrene gjør det morsomme som å fly på treninger, kino etc...

Har tenkt tanken noen ganger jeg også, skal det være slik når vi går søndagsturen vår at annenhver uke gjør vi det alene for pappa er med de stakkars "skilte" barna og den motsatte skal han få lov uffe orke over hvor sliten han er og slite sofa og lade opp til de "skilte" barna kommer tilbake?? Ydmykhet for at vi har valgt dem som livsledsager med et enormt "lass", som en umulig kunne se konsekvensene av før det har gått altfor langt vil trolig aldri skje.......

 

Hvor dette vil ende til syvende og sist aner jeg ikke (som en annen skrev, skal vi bite tennene sammen i 15 år til for ungenes skyld), men at jeg må fokuserer max på de minste det vet jeg. Dårlig samvittighet overfor dem for at jeg bruker energi på dette innlegget også... Hvorfor skal særkulls tappe oss så utrolig mye jeg gidder ikke mer hvor mye oppmerksomhet skal vi gi dem egentlig, men jeg og min mann vil aldri bli gammel sammen slik det ser ut idag...

 

Lykke til og fortsett skrive tanker og følelser, det er utrolig godt å lese at en ikke er alene om alle rare tanker og følelser knyttet til dette....

 

Klemmer

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg fikk to barn mad eksen, men var "alenemor" hver gang hans førstekull trådte inn døra hjemme. Da kunne hele sommerferien gå med til å støtte opp om hans aktiviteter med de eldste barna, som det jo var så "synd" på... Men ikke om det er tilsvarende synd på mine barn i dag, som det var på hans den gangen.

 

Beklager, men disse menna er ikke verd alt deres arbeid og slit. Hvis du er alenemor annen hver uke, så prøv å flytte ut permanent: du er fortsatt alenemor annen hver uke, som før, men den neste uka er du singel, ooowhhiiiii!

[Anonym bruker]

Hei HI her

 

Uff, jeg føler med dere alle sammen...

Jeg var så lei jeg at jeg flyttet fra mannen. Det ble til slutt så klart for meg hvor lite jeg betydde i forholdet.

Jeg følte ikke for å spille annenfiolin i noe forhold, så nå er jeg alenemamma og merker ikke akk forskjell :-)

Jeg føler meg fri... Og jeg har fått tenkt så mye og sett tingene fra utsiden. Og jeg merker hver dag hvor mye sterkere jeg blir... Og hvor riktig det var å flytte!!! Men nå... har han endret holdning helt, han sier han forstår meg mye bedre... Og han prøver alt han kan for at vi skal bli sammen igjen.

Så vi får se...

En skulle tro det skulle være et minimumskrav å føle seg betydningsfull i et forhold.