Det er helt utrolig...hvorfor krangler vi om alt??

[Anonym bruker]

En uke siden vi var i terapi hos psykologen hvor vi ble enige om en fredsavtale som venner som kanskje kunne bli et par igjen, avhengig av hva som skjedde utover(...).

Idag begynte det plutselig ved lunsj; eldstegutten spurte pappan sin om hvorfor han hadde lov til å spise masse sjokolade om kvelden og de ikke fikk. Jeg skjønte hva han mente, for pappan har en litt dobbeltmoral der, ønsker og sier til barna at de ikke får dessert, trenger ikke sukker hver dag osv. Og så spiser han masse på kvelden selv. Eldstegutten ser jo at sjokoladene blir borte, han er såpass stor nå at han tenker selv. Og mannen forsvarte seg med at han mente at voksne måtte få gjøre det de ville, men at barna måtte høre på de voksne. Greit nok, sa jeg, men påpekte at jeg syntes faktisk at han da gikk foran som et dårlig eksempel og holdninger som "gjør som jeg sier men ikke som jeg gjør" kommer du ikke langt med. Han ble litt småirritert og mente at vi var ute etter'n og sjekket opp hva han gjorde, og snart kunne han jo ikke gjøre noen ting lenger.

 

Litt senere snakket vi om at han skulle dra å se på en bil idag, og da jeg spurte om hva han egentlig skulle der så svarte han litt kjapt og irritert "se på en bil, hva annet". Kjernen av problemet ligger i det at han vil bytte inn vår gamle bil (hvor clutchen skurrer) med en ny bil i leasing. Jeg spurte han bare om det kanskje var noen andre alternativer (billån, bruktbil eller annet) men skjønte jo av svarene at det ikke var aktuelt med noe annet. Jeg er bare litt "redd" for at det blir for mye å betale, vi har kun en lønning og ikke flust med penger.

Han blir litt irritert for at jeg leter etter andre løsninger og spør spørsmål som "gjør han forvirret". Spurte kun om hva forsikring, veiavgift og sånn kostet...selv aner jeg ikke. Men han mente at jeg bare kunne sjekke det opp på internet og trengte ikke å spørre han om det. Ettermiddagen gikk med litt sånn småkrangling om denne bilen, og han mente at jeg fikk han til å tvile over hva han skulle gjøre og han var irritert på meg for det, mens jeg irriterte meg over at vi ikke kunne snakke om saken, diskutere alternativer.

Til slutt gadd jeg ikke mer og sa at jeg absolutt ikke var i mot hans idé, bare hadde lyst til å sjekke ut alternativene først, men hvis han var helt for å lease så fikk han gjøre det. Det var en god idé når alt kommer til alt.

Og da sa han; nei, jeg vet ikke. Lurer på om vi bare skal beholde den, reparere og vente å se litt.

Hvorpå jeg svarte; se der, en hel ettermiddag med slik diskusjon, hvor jeg hadde feil i å lure på om vi kunne gjøre det annerledes, det er slik jeg føler det ofte; at jeg "følger" han i hans valg. Vil han det, så bør jeg synes det, og skifter han mening så får jeg skifte mening, men har jeg en annen mening enn han eller kritiserer/setter spørsmålstegn ved hans meninger, ja da får jeg høre det.

 

Hvorfor klarer vi ikke å diskutere....jeg føler det er han som er egoistisk og manipulerende, han mener det er jeg som er det. Jiiii-ha- rene cowboytilstander.

Og vi er nær et brudd...blir jo ikke bedre av sånt?

 

[Anonym bruker]

dytt litt

[Anonym bruker]

prøver igjen jeg

[Anonym bruker]

Jeg syns det er vansklig å gi deg noen råd når jeg vet så lite.

 

Men det virker som det er et større problem mellom dere enn en bil. Hvordan samarbeider dere om ting i hverdagen? Har dere hver deres faste "ansvar" eller deler dere mere på alt?

[Anne-B.]

Guttens spørsmål til pappa er helt legitimt. Han påpeker en moralsk brist hos far, som nok far egentlig er klar over, og det er ingen av oss som liker å få påpekt feil ved en selv. Så han følte nok at dere var ute etter ham, spesielt siden det ser ut for at du kalte ham et dårlig eksempel for unga i deres påhør. Samtidig som jeg mener at du hadde rett til å uttrykke at du var enig med sønnen din, så syns jeg man tar slike samtaler videre på tomannshånd. På den andre side bør far legge seg langflat i slike diskusjoner, men så er det jo også en del av det å vokse opp, man oppdager at ens foreldre langt fra er feilfri.

 

Ang. det med bilen, så høres det ut som at han ikke har helt oversikt over ting, men er for tafatt til å sjekke. Han skulle jo avgårde og se på bil, så skulle vel han ha sjekket dette med veiavgifter osv. Det er vanskelig å svare på noe, når man ikke vet, og går han nok lett i forsvarsposisjon. Det som da gjør det vanskelig, er at han gjør det på en trumpete og anklagende måte (du gjør meg usikker, du får meg til å tvile på mine valg), ikke saklig og imøtekommende. Antageligvis føler han at du utfordrer ham når du spør slik, at du går inn for å stille ham i et dårlig lys og at du ønsker å være ekkel med ham. Det betyr ikke nødvendigvis at det er det som er din intensjon.

 

Hva sier psykologen deres om denne typen krangler?

[Anonym bruker]

Vi deler alt, har alltid gjort det. Dvs. for tiden er det jeg som går hjemme med barn og han jobber. Tror nok han har lyst til å ha ansvaret for hva slags bil vi skal kjøpe, fordi han vet mye mer om bil enn meg. Men jeg ba ikke om å bestemme noe, jeg bare spurte. Følte at hvis jeg ikke kunne få lov til å spørre så ble de som om jeg ikke hadde NOE å si i den saken.

I går satt han hele kvelden og gråt, sa han ikke orket mer av all den kritikken han fikk, men bilsnakket hadde jo ikke vært noe kritikk.

Vi har store problemer i forholdet og går i terapi. Og han har ofte fått høre masse kritikk i den terapien, fordi han er veldig egoistisk og manipulerende.

Men jeg kritiserer jo ikke han, ville bare gjøre et poeng ut av det faktum at eldstesønnen reagerer på at pappa spiser sååååå mye sjokolade og ikke deler, eller sier at han ikke får dessert. Vi er jo eksempler for barna våre, og når pappan sier at det er det han sier som teller, ikke det han gjør, ja da synes jeg ikke det er realt.

[Anonym bruker]

Veiavgift, forsikring ol må betales av den som Leaser. Bare så det er sagt. Men viderefaktureres ofte av leasingfirma...

 

Nåv et jeg ikke hvem som jobber, men kanskje han er litt lei av å ha dårlig råd? At dere ikke spiser mer snop og godsaker for å spare penger? Og at han synes det virker mer fornuftig med leasin og "få kjøpt bilen billig" etter avtalen er gått ut, for slik ha en ny, dyr bil og vise til, og ikke vise dårlig råd utad?

 

Jeg har et par eksempler i omganskretens vår at mannen etterhvert har gått lei av "Hjemmeværende husmor";- og føler alt fra inntjening penger, betaling regninger, ansvar for størm, telefon, bil, vedlikehold hus faller på han, mens kvinnen bare setter krav til ham og har mindre og mindre oppgaver, for det kreves samtidig at han deltar LIKE mye i banras hverdag som det kvinnen gjør, og husarbeid skal selvsagt delse på også...SLik at mannen føler han har bare ansvar og krav men ikke noen rettigheter i et slikt forhold..DA kvinnen bruker påskuddet "hjemme for banra sin del.."..."det er krevende og være hjemmemor"..osvosv..også setter hun samtidig begrenisnigner for mannens drøm om ny bil, reiser til eksotiske strøk, nytt hus ol....Fordi HUN trenger MANNENS penger for å kjøpe inn til fellessskapet, javisst, men en del går jo med til hennes "behag" også....... De har gått fra hverandre og mennen har blomstert i nye forhold hvor mann/kvinne har "tjent likt".....Og delt likt på barn og husarbeid......

 

Jeg vet ikke historien bak dere..KAn hende du er den osm jobber, og bare det i seg selv kan være vanskelig og takle for en mann...Da det er mest normalt at Mannen forsørger familien og ikke vice verca..Og det er MYE høyere skilsmisserater blant par hvor manenn blir arbeidsledig lenge, enn par der kvinnen er det......

 

Tror det ligger mer under enn "uenigheter" ihvertfall..Virker osm det er litt "vil ikke møte partner på halvvei for egentlig vet jeg ikke om jeg vil dette forholdet".....På en måte er det bare bagateller dere krangler om, men om det stadig dukker opp nye bagateller somd ette så blir det til slutt mye. SKjønner det..Og nettopp derfor tror jeg at det ligger noe annet i grunn her altså..Noe i forholdet i seg selv..Ikek i deres uenigheter..Måten dere behandler hverandre på tyder kanskej på litt lite velvilje ovenfor partner..BEvisst, eller ubevisst..

 

 

[Anonym bruker]

Hun ønsker at vi skal slutte å krangle nå, vi er på randen av brudd. Det skaper et dårlig hjemmemiljø, og barna (særlig eldstemann) merker det veldig. Hele januar pratet vi stort sett ikke sammen dessverre, men etter sist terapitime lagde vi en fredsavtale og skulle prøve å i hvert fall ha det koselig som familie, ikke nødvendigvis pleie noe parforhold.

Det gikk bra...i en uke.

 

Jeg vet at han føler seg kritisert og misforstått, men det med sjokoladen begynte helt uskyldig, og med smil om munnen. Men at han ikke klarte å skjønne at han er et eksempel (fremdeles i går kveld snakket han om hvorfor ikke han kunne gjøre hva han ville, spise hva han ville uten at vi blandet oss) så følte jeg at det ikke var riktig. Skulle nok tatt diskusjonen under fire øyne, men bortsett fra at den tok litt av (uten at vi ble sinte) så hentet vi oss inn igjen. Men bilen ble nok da dråpen..

 

Jeg sliter med å legge fortiden bak meg, for han har gjort mye vondt,men han mener jeg må gjøre det ellers kommer vi ikke videre. Men selv klarer han ikke det, den kommentaren om sjokoladespising fikk han til å si at vi alltid kritiserer han, han gjør alltid noe "galt" osv, og trekker fram eksempler fra fortiden.

Jeg har nok mine svin på skogen jeg og, er langt fra perfekt, men hovedgrunnen til at vi går i terapi er pga av hans egoisiske oppførsel og at jeg føler meg utrolig liten og tråkket på av han. Men han klarer lett å trekke fram under en diskusjon, den ene tingen negativt psykologen sa om meg sist time...alt hun sa om han, har nesten prellet av føler jeg.

 

hi

[hjjkaqhd]

Mannen din høres jo ut som en stor unge.

 

Her i huset tas alle store avgjørelser sammen, og det uten at noen griner fordi valgene deres ikke ble godkjent med en gang.

 

Og det med sjokoladen er jeg enig i. Når mannen din furter i ettertid så virker det jo som om han absolutt ser poengene deres, men nekter å innse at han kanskje må skjerpe seg.

[Anonym bruker]

Hun ønsker at vi skal slutte å krangle nå, vi er på randen av brudd. Det skaper et dårlig hjemmemiljø, og barna (særlig eldstemann) merker det veldig. Hele januar pratet vi stort sett ikke sammen dessverre, men etter sist terapitime lagde vi en fredsavtale og skulle prøve å i hvert fall ha det koselig som familie, ikke nødvendigvis pleie noe parforhold.

Det gikk bra...i en uke.

 

Jeg vet at han føler seg kritisert og misforstått, men det med sjokoladen begynte helt uskyldig, og med smil om munnen. Men at han ikke klarte å skjønne at han er et eksempel (fremdeles i går kveld snakket han om hvorfor ikke han kunne gjøre hva han ville, spise hva han ville uten at vi blandet oss) så følte jeg at det ikke var riktig. Skulle nok tatt diskusjonen under fire øyne, men bortsett fra at den tok litt av (uten at vi ble sinte) så hentet vi oss inn igjen. Men bilen ble nok da dråpen..

 

Jeg sliter med å legge fortiden bak meg, for han har gjort mye vondt,men han mener jeg må gjøre det ellers kommer vi ikke videre. Men selv klarer han ikke det, den kommentaren om sjokoladespising fikk han til å si at vi alltid kritiserer han, han gjør alltid noe "galt" osv, og trekker fram eksempler fra fortiden.

Jeg har nok mine svin på skogen jeg og, er langt fra perfekt, men hovedgrunnen til at vi går i terapi er pga av hans egoisiske oppførsel og at jeg føler meg utrolig liten og tråkket på av han. Men han klarer lett å trekke fram under en diskusjon, den ene tingen negativt psykologen sa om meg sist time...alt hun sa om han, har nesten prellet av føler jeg.

 

hi

[Anonym bruker]

Helt enig i alt Anne-B sier.

Jeg og min samboer kan også ha sånne diskusjoner hvor han lett føler seg kritisert og sier jeg fort får en nedlatende tone som om jeg snakker til han som et barn.

Jeg på min side syntes han er alt for impulsiv og han har gått på mang en smell som gjør at vi til tider har slitt økonomisk p.g.a hans noe uoverveide valg.

Begge har vi nok rett, men heldigvis har vi såpass innsikt og god kommunikasjon til å "se" det etter krangelen og kan innrømme feil og unnskylde.

Kjente meg spesielt igjen i det med far som spiser sjokolade om kvelden. Sønnen vår spurte også om dette for ikke lenge siden, men -som Anne-B sier og i motsetning til din- la min samboer seg helt flat og sa at han lovet å skjerpe seg. Han sa at sønnen vår kunne sjekke godteriskuffen fremover og hvis ha så noe som manglet, skulle han få seg en tur på lekeland (faktisk et STORT offer, for far HATER lekeland ;-) )

 

Rådet mitt til deg hvis du virkelig ønsker å forandre på ting og få det bedre, må være:

Prøv å se deg selv i situasjonen og hvordan DU reagerer i stedet for å finne feil og mangler hos din partner.

Prøv å endre fremgangsmåte når du ser han "går i vranglås".

Prøv å velge kampene dine.

Prøv å si til han FØR du sier noe som han kan oppfatte som kritikk "dette sier jeg ikke som kritikk, men jeg trenger hjelp til å forstå" eksempelvis.

Prøv å være litt ydmyk uten å være underdanig.

 

Det er letter å endre på seg selv enn andre og i en sånn type konfliktsituasjon er det lett å gå rundt i samme onde sirkel med en følelse av å konstant smelle hodet i veggen.

 

Håper det ordner seg for dere og at terapien hjelper.

Du har min fulle sympati!

:-)

[Anonym bruker]

Det virker som om han føler kritikken så personlig,at vi skal bestemme hva han skal gjøre og ikke skal, og at det plager han. Men for meg får han fortsette å spise så mye han vil, selv om det ikke er bra, men han må også ta ansvaret for det eksempel han viser. Og ikke dure fram med at ungene ikke får dessert,for det trenger de ikke hver dag. Blir jo veldig dobbeltmoral og det er jo egentlig ikke noe man lærer ungene sine. Greit at ikke alt skal være likt mellom barn og voksne, men til en viss grad må jo ungene få kose seg litt og.

Og det med bilen; det verste var jo at jeg ikke var mot det opplegget hans, ville bare være sikker på at det var det riktige, at vi hadde sett gjennom alle alternativene.

Føler at han noen ganger klikker helt og ikke tåler at jeg "blander" meg inn. Og når han bryter sammen og gråter på kvelden, og kommer til meg for å si "takk, takk for at du viser så stor medfølelse med meg (ironisk)" så føler jeg at ting blir satt veldig på spissen.

 

Lurer på om han skal ta igjen for alt det han har fått høre under terapi..

 

HI

[Anonym bruker]

Helt enig i alt Anne-B sier.

Jeg og min samboer kan også ha sånne diskusjoner hvor han lett føler seg kritisert og sier jeg fort får en nedlatende tone som om jeg snakker til han som et barn.

Jeg på min side syntes han er alt for impulsiv og han har gått på mang en smell som gjør at vi til tider har slitt økonomisk p.g.a hans noe uoverveide valg.

Begge har vi nok rett, men heldigvis har vi såpass innsikt og god kommunikasjon til å "se" det etter krangelen og kan innrømme feil og unnskylde.

Kjente meg spesielt igjen i det med far som spiser sjokolade om kvelden. Sønnen vår spurte også om dette for ikke lenge siden, men -som Anne-B sier og i motsetning til din- la min samboer seg helt flat og sa at han lovet å skjerpe seg. Han sa at sønnen vår kunne sjekke godteriskuffen fremover og hvis ha så noe som manglet, skulle han få seg en tur på lekeland (faktisk et STORT offer, for far HATER lekeland ;-) )

 

Rådet mitt til deg hvis du virkelig ønsker å forandre på ting og få det bedre, må være:

Prøv å se deg selv i situasjonen og hvordan DU reagerer i stedet for å finne feil og mangler hos din partner.

Prøv å endre fremgangsmåte når du ser han "går i vranglås".

Prøv å velge kampene dine.

Prøv å si til han FØR du sier noe som han kan oppfatte som kritikk "dette sier jeg ikke som kritikk, men jeg trenger hjelp til å forstå" eksempelvis.

Prøv å være litt ydmyk uten å være underdanig.

 

Det er letter å endre på seg selv enn andre og i en sånn type konfliktsituasjon er det lett å gå rundt i samme onde sirkel med en følelse av å konstant smelle hodet i veggen.

 

Håper det ordner seg for dere og at terapien hjelper.

Du har min fulle sympati!

:-)

[Anonym bruker]

Hadde aldri falt inn mannen sin å legge seg flat for sønnen sin tror jeg, selv om han har fått beskjed om at det er det han skal jobbe med (i terapi). Han bare snakker om hvordan sønnen er sjalu på han og at han sjekker opp i godteriene for å se hva som er borte, og det irriterer mannen min mer enn noe. Han føler seg overvåket og sier at det ikke er normalt ergo er det sønnen som ikke er normal som gjør sånn.

Resultatet har blitt at sønnen innrømmet igår at han noen ganger tar seg litt sjokolade om morgenen, når ingen er på kjøkkenet, og også tar med seg penger noen ganger på skolen for å kjøpe litt i smug.

 

Det er ikke noe stor deal, for det hendte at jeg og gjorde det når jeg var liten, men det er snakk om hva slags holdninger vi setter som eksempel.

 

Jeg er ganske god på å prøve å se situasjonen utenfra, derfor ble jeg ikke mer sint i går men prøvde å finne ut av hvorfor vi kranglet og ikke hvem som hadde rett. Men han klarer ikke det, og bare terper på hvordan han føler det og hvorfor jeg er "slem" og kynisk. Jeg prøvde å forklare i går hvorfor jeg hadde spurt det jeg spurte, at det ikke var mot han, men bare for å skjønne litt mer. Jeg forklarte til sønnen vår, som lå med dårlig samvittighet fordi han hadde begynt denne diskusjonen, at det ikke var hans feil og at det var en dum krangel som ikke hadde noe med han å gjøre, men at mamma og pappa noen ganger kranglet sånn dumt uten å tenke over hva de sa.

 

Da mannen min skulle inn og si natta, så hadde han forklart sønnen sin hva han syntes var feil, og at han følte seg kritisert av oss og at det var derfor han var lei seg. Selv synes jeg at han godt kunne spart sønnen for nok en gang å høre hva "han hadde gjort feil", men igjen, mannen min har en vane for å se den urett som blir begått han, men ikke hva han kan gjøre for å forbedre den.

 

HI

[Anne-B.]

Barn er sjalu av natur, som oftest. Vi lever i et samfunn som har strenge regler og normer for hva som er mitt og ditt, og når barna våre skal lære dette, tar det lang tid før de klarer å skille mellom det som er viktig og uviktig. Med det mener jeg at det finnes ikke alltid klare grenser. Selv om det for eksempel er storesøster her hos oss som har fått en bestemt leke når hun var liten, så skal lillesøster likevel få lov til å låne den. Det er fordi akkurat den leken passer til lillesøsters alder, mens storesøster er blitt for stor. Å utvise skjønn på denne måten, tar tid å lære seg.

 

Det kan virke som at mannen din har et fremtredende narsissistisk trekk ved seg selv. Det er egen personlig tilfredsstillelse og rettferdiggjøring han søker, uten å ta hensyn til eller ha forståelse for hva det gjør med et barn at han for eksempel gir sønnen deres dårlig samvittighet for å poengtere noe som gutten for det første har helt rett i, for det andre er modig nok til å innrømme at han selv gjør, og som for det tredje ofte er et generelt trekk ved personligheten hos barn. Dette har med evnen til impulskontroll å gjøre.

 

Syns du skal rose gutten din for at han faktisk innrømmet at han tar sjokolade når ingen ser, om du ikke allerede har gjort det. Det kan være tungt å stå til rette, for noen er dette tyngre enn andre. Ros gutten din når han innrømmer å ha gjort feil, men si samtidig noe om hvordan reglene på dette er hjemme hos dere. Og at far ikke klarer å holde dem selv, er veldig synd, fordi egentlig er det noe dere har lyst til å lære ham. Dette gjelder jo ikke bare godteriregler, men andre ting og.

 

Du har nok dine sider du og, noe har du med deg fra egen oppvekst, noe har blitt med som resultat av erfaringer med akkurat denne mannen. Men jeg vil likevel si at du virker til å være den mest oppgående av dere to. Som en sa her, så går det an å vær ydmyk uten å være selvutslettende, og det tror jeg bør gjelde både i parforhold og i foreldrerollen. Samtidig får man lov til å sette krav. "Jeg beklager at du tar dette ille opp, men jeg forteller deg hva jeg mener og hvordan jeg oppfatter det. Hjelp meg å forstå hva du mener og hvorfor du reagerer slik, sånn at vi kan løse dette sammen."

[Anonym bruker]

Mannen din høres ut som en egoistisk, manipulerende drittunge. Jeg hadde blitt lynende forbanna hvis min mann hadde oppført seg sånn (ikke tålt kritikk, grått fordi vi diskuterte helt normale ting, og ikke minst gravd seg ned i selvmedlidenhet og spydige kommentarer som følge av dette).

 

Det vil si, jeg hadde en gang en mann som oppførte seg omtrent på samme måten. Til slutt en dag så klikka han på meg og gjorde ufine gester (stakk fingrene i halsen for å illustrere hvor fæl han syntes jeg var), skrek og bannet fordi jeg kunne finne på å spørre hvorfor han hadde sagt at klærne til ungen passet, når de var to nummer for store. Han var nesten førti år gammel. Den dagen ble det slutt...

 

Min erfaring er at enkelte mennesker egner seg best til mer distanserte forhold. Din mann trenger tydeligvis en bevisstløs kvinne som ikke stiller spørsmål ved noe som helst slik at han ikke risikerer å føle seg kritisert. Han må ha ufattelig dårlig selvtillit, og sånt har dessverre en tendens til å gå utover ens nærmeste, i dette tilfellet deg og barna.

[Anonym bruker]

Anonym 12:25

Vi har hatt våre feider vi også, og jeg har blitt kalt litt av hvert, men ikke ofte og det er lenge siden nå. Jeg vet at vi har et problem, og vi (les: jeg) har snakket mye om separasjon i det siste. For min del er vi halveis separert, vi bor kun sammen av økonomiske grunner og i håp om at det kanskje ordner seg.

Jeg prøver å forstå han, jeg gjør virkelig det. Men samtidig klarer jeg ikke å la han slippe unna med å si og gjøre hva som helst. Men han har gjort sine ting på sin måte så lenge han har levd, og jeg har alltid vært der for å si i fra - men det har aldri vært for småting; har vært alt fra å få han til å lete etter jobb i stedet for å gå på arb.led.trygd, fått han til å ta sin del av husarbeidet når begge jobbet fullt, han har vært veldig ufin mot meg og også min familie og det har vart over tid og har vært uakseptabelt for meg.

Snakket med han i sted og han holder fast på teorien sin om at det ikke er normalt at sønnen sjekker opp hva han har spist av godteri....ikke et ord om at han skjønte hva det å være et godt eksempel for barna sine. Jeg blir så lei disse diskusjonene; han konkluderte med at han skjønte hvorfor vi kranglet - fordi han ville ta beslutninger raskt og jeg ville tenke over de først; ergo, jeg tenkte for mye, han for lite!

Tror dessverre ikke det er så enkelt, men man kan jo leve i håpet.

[Anonym bruker]

Tusen takk for dine svar, det virker som om du er godt opplyst om emnet...eller er det bare en utrolig god og sunn fornuft. Uansett, du får meg til å se ting litt klarere.

Jeg er ganske overbevist om at jeg har en litt mer ydmyk og mindre narsissistisk holdning, det er slik jeg er. Han er blitt karakterisert narsissist flere ganger hos psykologen, det er ikke for ingenting.

Jeg tror noen ganger at det ligger så dypt at han faktisk ikke klarer å reagere annerledes, og det gjør meg jo litt redd, men samtidig blir det mindre personlig slik. Det er ikke meg personlig han angriper, det er seg selv han forsvarer.

 

Sist vi var hos psykologen, så sa hun plutselig, etter at vi hadde snakket litt, at kanskje jeg også drev med maktkamper og taktikker da jeg hadde en evne kanskje til å overdramatisere hendelser og ting han hadde sagt. Jeg brøt sammen og begynte å gråte og det tok noen minutter før jeg fikk hentet meg inn. Jeg følte at hun trodde at jeg hadde overdrevet hele tiden, men tror nok hun snakket om de siste hendelser da det var det vi tok opp. Jeg kom meg igjen, og klarer faktisk å se at det er mulig. Det skal så lite til før jeg reagerer og jeg lager et drama ut av en bagatell, fordi jeg har vært gjennom så mye slikt før at jeg med en gang setter alt i sammenheng med ting som har skjedd for 2 mnd og for 2 år siden.

 

Dette argumentet har han dratt fram mange ganger i går. Han oppfattet det annerledes, nemlig at jeg gjør og har gjort dette hele tiden. Det rettferdiggjør jo mye av hans situasjon og reaksjoner og jeg føler at han snur dette til sin fordel, i stedet for å se helheten. Det er kun denne setningen som gjelder: husk hva psykologen sa, at du også driver med maktmisbruk overfor meg, det burde du tenke litt på i stedet for å angripe meg!

 

Han har så lett så lett for å se andres feil, og setter seg ikke i søkelyset et sekund (kanskje fordi han har fått høre dette hele oppveksten; han var et turbulent barn og "vanskelig" for foreldrene som ikke tok fem øre for å sammenlikne han med den snille søsteren hans....og gjør det den dag i dag). Han er kanskje lei av kritikken, og det kan jeg forstå, men jeg kan heller ikke fortsette å lide pga av en neglisjering som begynte lenge før jeg kom inn i bildet. Han forguder jo sin mor og selv om han ser hva hun gjør, og kanskje lider litt ennå, så blåser han det lett vekk og sier at det ikke har noe å si.

 

Det er vanskelig å leve med, men jeg har delvis begynt et nytt liv hvor jeg kommer til å fokusere på meg og barna og ikke på han. Virker kanskje litt overfladisk og egoistisk, men gjør jeg ikke dette tror jeg jeg kommer til å gå under i løpet av året. Jeg har begynt med noen prosjekter for å gjøre meg litt mer økonomisk uavhengig av han, og litt etter litt vil jeg ta kontroll over mitt eget liv. Han føler seg nok litt tilsidesatt, men jeg føler at jeg ikke har noe valg. Jeg har vært lenge totalt avhengig av han, ikke bare økonomisk men emosjonellt og velger å komme meg ut av den onde sirkelen, Kan ta tid, men jeg vil nå målet mitt en gang, med eller uten han.

 

Takk for dine svar, nok en gang.

 

HI