Hvordan holder dere motet oppe?

[jobber med saken har klart det]

Hei:)

Vi har prøvd å bli gravid siden mai -08. Har hatt en SA.

Jeg lurer på hvordan dere takler skuffelsene gang på gang? Jeg er så utrolig lei:( Fatter ikke at det skal være så utrolig vanskelig å bli gravid:(

 

Vi har kommet i gang med utredningen. Venter på at mannen skal ta sædprøver. Men selv det tar jo lang tid... Har jeg nevnt at jeg hater å vente?? Hvor lang tid skal de egentlig ta?

 

Det var dagens utblåsning....

[Skaubinna]

Velkommen til oss;-)

 

VI andre takler skuffelsene, akkurat som du gjør. Ting går i bølgedaler vil jeg si. I noen perioder går det greit, i andre sliter jeg mer. Føler det som om vi er de eneste i hele verden som ikke får det til, alle går rundt med babymage, bortsett fra meg.....her inne møter man i alle fall likesinnende.

 

Er nå i nne i en periode med oppgitthet. Ikke tellet dager denne pp, ikke hatt "pliktsex" en eneste gang, ikke prøvd kjerringård e.l. Orker det ikke akkurat nå, for blir like så skuffet hver måned:-(

 

Vi har også kommet i gang med utredning, hatt første time på Riksen, og venter på dato for operasjon, lap.

 

Så ja, vi er vel bare pent nødt til å smøre oss med tålmodighet, håpe at det en dag er vår tur.

I mellomtiden er det jo litt godt å kunne nyte tid med venner, familie, partner, nyter å være spontan, ta meg et glass vin, bruke penger på meg selv etc;-)

 

Lykke til, du er ikke alene.

 

[Ulykkesfuglen=lykke aug-11]

Tok hormonprøver i dag selv, og skal til utredning neste uke.

Men kan ikke si at jeg takler dette noe særlig godt. Tror jeg har vært konstant deprimert i 9mnd, nå sliter jeg litt med depresjon fra før av. Men når det eneste du tenker på er barn og mannen kommer i andre rekke, da er det ikke gøy lenger.

[Katten74]

Ja det var et godt spørsmål:-)

 

Jeg har selv prøvd å bli gravid en "evighet" føles det som. Vi har vært gjennom tre prøverørsforsøk, hvor jeg ble gravid sist gang, men mistet desverre i MA i uke 12:-(

Det har vært en berg og dalbane siden dette, med sinne, tårer, og frykten for å prøve igjen.

Men så bare vet man at man må hoppe på karusellen igjen, for ønske etter en liten en er så sterkt! Er nå fylt 36 år, så man må bare stå på for å lykkes.

 

De aller fleste lykkes til slutt, det er det jeg holder fast ved. Etter at vi mistet, har vi vært åpne rundt dette. Det viser seg at mange av mine kollegaer, eller noen som kjenner noen som kjenner noen, har mistet både en og flere ganger. Men de fleste har barn i dag.

 

Men ventingen er nok det desidert verste syns jeg og, vil bare komme igang!!

 

Uansett, lykke til:-)