Andre som hadde en tøff 1 fødsel?

[grysom Knut-Elias og lillebror]

kunne tenkt meg å lage en tråd der vi deler våre historier og opplevelser..

har dere lyst til det?

[Liss,♥ ♥ T,M,L♥ ♥]

Jeg hadde en veldig lite morsom 1. fødsel...

Ble satt igang 3 uker før termin, med ei jente som lå i seteleie.. Lå i 3 døgn med smårier, og sov veldig dårlig før fødselen satte igang for alvor, og da var jeg så sliten at det endte i haste ks.

 

Så kommer nok til og be om planlagt ks denne gangen, men mye pga at jeg venter 2 denne gangen..

[lisasmurf med 2 herlige små]

Min første fødsel var ganske så heftig. Lå med 2 min mellom riene i 6 timer, uten at det skjedde så mye med åpningsprosessen, endte med tvunget epidural for da var jeg så sliten at de mente at jeg ikke klarte å slappe ordentlig av pga det. Tålte ikke den helt, så jeg besvimte rett og slett av det. Men da jeg kom til meg selv igjen,fikk jeg slappe av i to timer, før jeg ble satt igang. Da tok det to timer til snupp var ute. Hun satte seg fast to ganger, de slet med å få festa sugekopp og jeg måtte klippes. De sa at hvis ungen ikke kom ut på neste pressri, så måtte vi opp på hastesnitt. Pulsen hennes falt kraftig. Når snuppelupp var ute var det 10 timer siden riene med 2 min mellomrom startet.

 

Men jeg velger å tro at ingen fødsler er like og håper på en litt enklere en denne gangen. Jeg ønsker fortsatt å føde på normalt vis, hvis jeg da ikke blir anbefalt anderledes.

 

Dette kan bli en skremmende tråd for alle førstegangs! Men til de som blir skremt, så er det jo en trøst at vi faktisk velger å gjøre dette flere ganger

[grysom Knut-Elias og lillebror]

jeg legger ut hele min opplevelse her nå.. dette er ikke for å skremme noen.

den er fryktelig lang og har masse skrive feil..

men her kommer den..

 

Min fødsels opplevelse.

 

Mandag 11 august 2008 var dagen det hele begynte.

Dagen startet med et besøk hos jordmor, min vanlige jordmor Anne- Beate var ikke på jobb akkurat i dag så vi skulle til hennes kollega Janette.

Når vi kom inn sjekket hun det vanlige, jeg var veldig hoven og hadde proteiner i urinen så de var redd for at jeg skulle få svangerskaps forgiftning.

På forespørsel fra meg sjekket hun etter åpning da jeg har hatt noen lette modnings rier og slimproppen hadde gått.

Jeg hadde 3 cm og var myk og klar så hun valgte og hinnestrippe meg for å kanskje få i gang prosessen.

Dette var ikke vondt men jeg blødde lett i etterkant og riene kom sakte men sikkert sigende.. jeg mannen min so hadde vært med meg på kontroll dro tilbake på jobb men fikk streng beskjed om å ha med seg telefonen sin overalt for her trodde jeg det kom til å skje noe snart.

I 14 tiden ringte jeg mannen min å fortalte at nå var det så vondt at jeg måtte stå å vugge og puste meg igjennom riene så nå måtte han komme hjem.

Dette var også vår 1 bryllups dag så vi hadde planer om å spise en romantisk middag ute men vi fikk se hva vi fikk til..

 

 

Mannen min kom hjem og begynte å skrive ned minuttene mellom riene, fra 7-5 min mellom. De var på dette tidspunktet allerede veldig vonde.

Vi ringte inn til sykehuset og varslet om at jeg hadde rier og et ønske om å få komme inn til kontroll.

På sykehuset hadde de det veldig travelt så jeg fikk beskjed om at viss jeg kunne vente en stund med å komme hadde det vært til det beste..

Jaja tenkte vi.. det er jo tross alt bryllups dagen vår så vi får prøve å dra ut å spise som planlagt, noe som neimen ikke er enkelt med noen som for meg føltes ut som sterke rier.

Men med rie pauser kom vi oss da igjennom middagen.

 

Dro så inn på sykehuset og fikk komme inn til kontroll ca 1900. bilturen inn var grusom da jeg hadde et veldig behov for å stå gjennom riene.

På sykehuset ble jeg tatt i mot av en jordmor Vartdal som først kjeftet på oss fordi jeg hadde blitt hinnestrippet og det før terminen som da var 15 august, det var uhørt å gjøre slikt før termin og det kunne gjøre at fødselsforløpet ble forlenget.

Så skulle hun sette på meg CTG aparatet men da hun ikke fikk dette til å fungerer skikkelig mente hun at dette skyltes at jeg var for tykk.

Jeg ble litt lei meg og tenkte i mitt stille sind at greit jeg er ingen lettvekter nå på slutten av svangerskapet mitt men de andre har da klart å få den til å fungere da må nå du også få det til.. men jeg sa ingenting.. satt bare der i stolen min litt forfjamset.

 

Jeg hadde heller ikke fått noe mer åpning så vi ble sendt hjem for å så komme tilbake når vi følte at det var på tide.

 

Når vi kom hjem igjenn fortsatte mannen min å ta tiden mellom riene. Som hadde roet seg i det jeg satte mine ben på sykehuset men som nå tok seg opp igjenn.

Nå med 5-3 min mellomrom. Kl 23 gikk vi oss en tur for det hade vi lest at skulle være lurt for å få barnet lengre ned i bekkenet. Det var en kort men intens tur.. og nå følte vi at det ikke var trygt og være hjemme lengre for det gjorde så fryktelig vondt og jeg ble kvalm av riene.

 

På sykehuset ble vi tatt i mot av en ny jordmor som sjekket åpningen .. ingen forandring desverre fortsatt 3 cm åpning.. huff så fortviende det føltes og ha så vondt uten at det skjedde noe. Vi ble nok en gang sent hjem. Denne gangen med sovetabletter .

disse ble tatt men ingen effekt var merkbar.

 

I 3 tiden var det så vondt at jeg var redd. Ringte inn og spurte om jeg kunne få komme men fikk beskjed om å ta meg en dusj og prøve og lindre riene selv først.. mannen min prøvde å få seg litt søvn.

Etter 40 min i dusjen var det ikke mer varmvann igjenn og selv om riene var fryktelig vonde så lindret vannet litt.

Jeg ringte på nytt inn til føden og denne gangen spurte jeg ikke om jeg fikk lov til å komme inn, denne gangen sa jeg at nå er varmtvannstanken min tom så nå kommer jeg inn å bruker deres.

 

Kom inn på sykhuset ca 0430 og ble sjekket enda en gang, ingen forandring . men fikk lov til å stå i dusjen så lenge jeg ville.. etter en stund orket jeg rett og slett ikke mer og vi ble tildelt et rom/fødestue.

 

Der lå jeg en stund med rier men følte ikke vi ble tatt vare på for det kom ingen og så til oss før vi fikk beskjed om at nå kunne jeg spise frokost. Men mannen min hadde ingen rettigheter på dette.

Vi kom inn på frokost rommet og der møtte vi en koselig barnepleier som sa at mannen min kunne ta seg noen knekkebrød og litt kaffe, jeg for min del klarte ikke å få ned noe som helst.

Så kom det en jordmor inn som så hvor tøft jeg hadde det gjennom riene og ga men en god klem .

jeg ble så gla at jeg felte en tåre. Endelig så noen meg.

I 11 tiden 12 august var jeg så sliten at jeg spurte om de kunne hjelpe meg til å sove eller roe riene.

Da fikk jeg morfin. Det svei skikkelig i låret når hun hadde stukket men etter en time uten merkbar effekt gikk mannen min ut av rommet vårt og spurte en jordmor om det var lenge til jeg skulle kjenne effekt. Da sa jordmoren at hadde jeg ikke merket noe enda så ville jeg nok ikke merke noe for jeg hadde fått max av det jeg som gravid kunne få.

En stund etterpå kom en svensk jordmor inn og skulle hjelpe meg å bruke lystgassen.

Hun strappet på meg en maske og sa pust for du betaler skatt du også. Og så gikk hun ut igjenn uten å forklare hvordan vi skulle bruke masken.

Mannen min syntes jeg hadde ligget litt lenge med denne greia når en times tid hadde gått og ingen hadde kommet inn å sjekket til oss gikk han ut å spurte om det var meningen at jeg skulle ligge med denne greia hele tiden han syntes en time var lenge nok. Og den hadde ingen effekt den heller forutenom at den var god å fokusere på igjennom riene..

Da fikk vi endelig litt info om hvordan vi skulle bruke den og det kun når riene kom.

 

Så kom tiden for jordmorbytte og vi fikk en vi tror hete Elisabeth.

Vi ga klar beskjed om at jo mer info vi kunne få under fødselen jo bedre. Og at vi ville ha god hjelp under trykke fasen slik at jeg ikke skulle revne.

 

Hun skulle måle hjertelyden for å så ta vannet mitt. Hun strappet på ctg og jeg spurte om jeg kunne få stå for det gjorde så vondt å ligge gjennom riene så så langt så hadde jeg stått og rugget fra side til side slik jeg hadde lest at var lurt men nei det fikk jeg ikke lov til jeg måtte ligge i sengen.

Etter en liten stund gikk/små sprang hun ut av rommet med en avriv fra ctg`n og inn kom hun og legen Aron og en annen kvinne .

Og i døra så jeg flere som sto i åpningen.

Legen spurte meg om når jeg kjente liv sist og jeg sa at det var når de strappet på denne greia. Det er umulig sa han. Jeg forsto ikke helt hvorfor og hva han mente.

Så kom snille mannen min med en kommentar, han hadde lagt merke til at ctg apparatet tidligere hadde skrevet med en fart på ca 1 cm i om det var minuttet eller sekundet husker jeg ikke men denne skrev ut med 3 cm og derfor så grafene mine helt rare ut.

Da sa legen at nå reddet du akkurat konen din fra et akutt keisersnitt!

Mannen min ble litt ukomfortabel og trodde legen tullet så han trakk på smilebåndet men da irettesatte legen han og sa at dette var meget alvorlig. Noen minutter til og vi hadde vært nede på operasjonssalen og ungen hadde vært ute.

De trodde at barnet i magen var i riktig dårlig forfattning og var døden nær.

Dette var en riktig ubehagelig opplevelse. Tenk om mannen min hadde vært på toalettet eller nede på kiosken og fått seg litt mat?

Hadde enda jordmor informert oss om at hun skulle ut en tur og få noen til å se på grafen og at det kanskje kom noen med henne inn på rommet etterpå å skulle se sammens med henne så kanskje det hele ikke hadde vært så kremmende men at det plutselig sto flere der inne og situasjonen virket så stresset og at ikke trodde på meg når jeg sa jeg hadde kjent liv.

Dette har virkelig satt en støkk i meg!

 

Så hørte hun en ulyd fra lystgass apparatet og det viste seg at alt jeg hadde pustet ut i masken ble sent rett ut i rommet så da måtte vi bytte rom.

 

Så tok hun vannet mitt for å få fortgang og bedre rie virksomhet.

Heller ikke når hun gjorde dette ga hun noe særlig med info .

 

Men i etterkant har jeg forstått at fostervannet var klart og fint.

 

Riene tiltok i styrke men ikke effektivitet .

Hadde fortsatt bare 3 cm åpning. Nå gjorde det så vondt at jeg mistet meg selv.

Husker jeg stønnet og laget lyder og da sa jordmoern at ja her hører jeg at det er på tide med epidural. Men hun sa det på en slik måte at jeg følte at jeg ropet og lagde så mye bråk at jeg forstyrret hele fødeavdelingen mens i realiteten sier mannen min at jeg bare stønne og aiet meg slik at det kun hørtes inne i rommet vårt.

 

Etter en stund kom han som satt epiduralen på meg.

Han satte den ganske lavt sa han men han var dyktig og epiduralen funket kjempe godt. Jeg kunne kjenne når riene kom og når de var over men nå kunne jeg snakke og slappe skikkelig av.

Jeg følte hele veien at jeg gjorde alt riktig. Slappet av mellom riene , vugget meg gjennom de stående og slike ting men fikk aldri noe kommentar eller ros for dette.

Nå var jeg så sliten at jeg bare lå der.

Små pratet litt med mannen min.

 

Jeg ble satt på drypp for å få mer effektive rier for jeg hadde fortsatt ikke utvidet meg noe mer. noe de fikk meg til å føle at var min feil. Jeg følte meg ganske dom der jeg lå. Jeg kunne jo ikke noe for at kroppen min ikke sammarbeidet?

 

Det ble satt en elektrode på babyens hode og de skulle holde øye med hjertelyden hans slik.

 

Åpningen ble sjekket og jeg hadde gått fra 3 cm og myk til 2 cm og stram noe hun også sa i ettersamtalen at hun aldri før hadde opplevd.

 

Etter en stund på drypp kom den en ung norsk kvinnelig lege inn. Hun var ikke fornøyd med at det var så lite/ingen fremgang.

Så nå fikk jeg 40 minutter på meg før de kjørte meg ned på keisersnitt for nå hadde jeg ligget for lenge sa hun og barnet ditt virker litt stresset.

 

Etterpå fikk jeg vite at han hadde hatt 4 dipp i hjertefrekvens.

 

Jeg fikk noe jordmor kalte for kjerringråd sprøyte som kunne i noen tilfeller hjelpe den glatte musklaturen i mormunnen og slappe av .

 

De barberte meg og gjorde meg klar til keisersnitt. Jeg var så redd at jeg bare gråt. Ingen fortalte hva som skulle skje nå. Ingen trøstet meg eller betrygget meg. Mannen min var minst like redd som meg stakars. Jeg ringte rundt til de jeg følte var meg nærmest og gråt av frykt.

Så hadde 40 minutter gått og lege og jordmor kom inn for å sjekke om det hadde vært noe forandring men de la ikke skjul på at de ikke trodde at det skulle være det.

 

Jordmor sjekket og ble så rar i ansiktet og ba legen også sjekke for å være sikker.. huff hadde de enda sagt hvorfor det skulle være to for å sjekke .

Da hadde jeg gått fra 2 cm og stram til 9 cm og nesten avflatet. All info vi fikk, fikk vi fordi jeg spurte.

 

Fra 9-10 cm gikk ikke mange minuttene og jeg følte trang til trykke. Jeg sto litt i på alle 4 i sengen og litt i gå stol.

Så var jeg helt avflatet og klar for å begynne å trykke men da ville jordmoren min gå av vakt. Jeg ytret at dette ar noe jeg helst ikke ville. Jeg kjente barne gli ned i fødseleskanalen og sa at dette kom til å gå fort men fikk beskjed om at jeg måtte forberede meg på 60 min med trykking. Jormoren satte et rørkateter på meg og tømte blæren min slik at dens kulle være tom før jeg begynte å trykke. Så gikk jordmor Eliasbet og Jordmor Lise kom inn. Dette var kl 2145. da fikk jeg begynne å prøve å presse litt. Nå kjente jeg han gli lengre og lengre ned og det begynte å svi skikkelig.

Jordmor Lise sto i skapet og ordnet med et eller annet da jeg roper ut at når kommer han.

 

Barnepleier var det heller ikke på rommet så imens jordmor Lise tok imot Knut-Elias som kom i rekord fart så hang mannen min i rødsnora og barnepleier rakk akkurat å komme inn.

 

Kl 2154 kom Knut-Elias til verden.

 

Knut-Elias gråt ikke med det sammen og jeg ble fryktelig redd. Jeg så hun brukte sug for å få ut sli og forstervann og da etter en liten stund gråt han og ble lagt opp på brystet mitt og mannen min fikk klippe navlestrengen.

Så kom morkaken ut like etterpå og jeg spurte hva hun kunne se på den men fikk ikke noe tilfredstillende svar .

 

Så ble jeg sydd. Noe som i seg selv ikke gjorde noe vondt der og da. Jeg spurte hvor mange sting jeg hadde fått men det ville hun ikke svar meg på.

 

Så ble denne jordmoren borte å henne så vi aldri mer. barnepleier kom med toast til meg og jeg fikk gå i dusjen. Så ble vi trillet ned på barsels hotellet. Der ble vi tatt imot at en kjempesur dame . det virket som vi var til bry.

 

Jeg hadde da vært i det for meg var fødsel i 32 timer og var kjempe sliten og lurte på om de kunne ha han denne natten slik at jeg fikk kvile meg men etter 1 time kom dem inn med han igjenn.

Han var verdens fineste gutt.

 

På ettersamtalen var vi så overlykkelig over at alt var over og vi hadde fått den flotte gutten vår at vi ikke sa annet en lovord og var overlykkelig.

Jordmor Eliasbeth sa at dette var en fødsel hun sent kom til å glemme.

 

Melken min kom ikke før 4 dager etter fødselen og utallige ammemetoder for ingen nede på hotellet hadde samme metode og noen introduserte seg ikke en gang før de kleip meg i puppen og stappa den inn i munnen hans.

 

Ikke før 3 dagen kom det ei supersnill jordmor men Lang erfaring som hadde han hele 5 timer om natten slik at jeg endelig fikk hvile meg. Og samme dag fikk jeg akupunktur for å få i gang melkeproduksjonen.

Da pompet jeg meg å fikk skumm ut. Ble overlykkelig for Knut-Elias hadde begynt å få gulsot og vi hadde begynt å gi han mme.

Dessverre ble det aldri mer melk. Det meste jeg klarte å pumpe ut var 20 ml.

Dette var et enormt nederlag for meg. Gråt i 3 uker. Følte meg som verdens værste mamma. Ingen sa til meg at du er like god mamma selv om du ikke har melk.

 

På barsel hadde jeg mye vondt i stingene. Det var fryktelig å sitte eller skulle gå på do.

Det kjentes ut som om alt av innvoller skulle komme ut av stingene . de sve og verket skikkelig.

Jeg fikk ingen innfor om når stingene skulle dette av så dette ringte jeg inn å spurte om senere. For jeg plagdes veldig med smerter. Det tok 4 mnd etter fødselen før jeg kunne sette meg på huk uten at tårene presset på. Slik skal det vell ikke være?

Det er også sydd for lite.. gyn min så på dette 10 uker etter fødselen og sa at jeg nok må inn til en operasjon når jeg har fått de ungene jeg skal ha for å få tatt vekk arrvevet og få sydd på nytt.

Jeg plages den dag i dag med smerter i stingene etter sex og dette er 17 mnd etter fødselen. Arrvevet føles veldig hardt og litt ruglete ut. Jeg gruer meg skikkelig til den delen .

 

Ja og etter fødselen tok det faktisk et par mnd før jeg fikk naturlig trang til å tisse igjenn. Noe som var fryktelig ekkelt.

Så jeg lurer på om ikke blæren ble tømt for skjeldent i og med at jeg drakk godt under fødselen og stadig var på toalettet før jeg fikk epidural.

 

Så nå sitter jeg her og skal ha barn nr 2 og føler meg veldig usikker på sykehuset og har skikkelig angst i forhold til fødselen.

 

Keisersnitt er noe jeg virkelig ikke vil ha.

Og at sykehuset kan gjøre slike avgjørelser basert på slike apparater uten at de først sjekker at de er riktig innstilt er veldig skremmende.

 

Denne gangen håper jeg virkelig at jeg får god oppfølging gjennom de forskjellige fasene i fødselen og at jeg får godt og riktig info og kanskje litt støtte ikke er for mye og be om under fødselen?

 

 

 

 

 

 

[FruBoger fødeklar]

Hadde en tøff første fødsel.Kort versjon:

23 timer med rier, 3 timer med press-rier-hodet satt fast.. Kom mange leger inn,prøvde sugekopp som ikke funket og tang som hjalp til litt.

Spøy hele dagen lang,null energi og krefter. Klarte ikke spise før vi kom til sykehuset. Hadde tenkt til å føde i vann, men ble tvunget til epidural og sengeliggende... Jenta mi var gul,blå,rød og hvit..Halve hodet var hovent , ene øyet gikk ikke igjen (nerver i klem) og andre fikk hun ikke opp (hovent rundt). Men etter noen timer var hun som normal:)

Ingen utvendige rifter,men innvendige pga tangen.

Veldig kort versjon dette her...

Men jeg gleder meg til å føde igjen, håper det går lettere og gjør det ikke det vet jeg at verste utveien er KS:)

[annie_79]

Tar også kortversjonene:

Med den første så ble jeg sendt med ambulansefly til et større sykehus, fikk satt epidural av en turnuskandidat som aldri hadde gjort det før, og den virket derfor for sent i prosessen og var mer til hinder enn til hjelp. Tilslutt brukte de vakum for å få lillegutt ut. Var heldigvis ikke så hoven, men det gikk noen dager før det forsvant.

 

Med nr 2 hadde jeg styrtfødsel, og rakk ikke til sykehuset. Fødte hjemme. Jordmor var kontaktet og rakk frem til oss før gullet var helt ute, og det var bra for hun satt fast og fikk lite oksygen på slutten. Var litt blå da hun kom ut, men JM sa at det aldri var stor fare for livet.

 

Så blir spennende denne gangen å se hva som skjer..

[mammaen til 2+1]

Hei, du burde virkelig fått dette ned og sendt inn et brev til fødestuen. Du kan også be JM eller legen om å henvise deg til en fødselsamtale på sykehuset. Det skal ikke være slik at du ikke er informert!!!!

 

Jeg har en litt annen fødsels skrekk en deg...

 

Mitt vann gikk søndag 25.01.09 rundt 18.00 tiden... Vi ringte til føden og ble bedt om å komme på kontroll. Jeg hadde 3cm og var relativt moden. Skulle bare reise hjem og vente på rier. Dersom disse ikke kom skulle jeg møte til igangsettelse tirsdag 27.01.09!! Jeg dro hjem... ventet og ventet...

første natten gikk greit.. angsten begynte å melde seg iløpet av mandagen... det gikk mot kveld og jeg var helt i kjelleren.. ingen rier... lite liv.. og det bare lakk og lakk..... natt til tirsdag var grusom!! Vi møtte opp på sykehuset på tirsdag og jeg var helt nedbrutt... hadde nesten ikke sovet.. og bare gråt og gråt...

 

Jeg ble heldigvis satt rett på drypp siden jag hadde nesten 4 cm åpning.

Dryppet ble satt kl 10.00. Etter en stund kjente jeg et knepp og et dunk inni magen og smertene var i gang! Det ble fort veldig vondt... kl 11 ble jeg sjekket og hadde da fått 5 cm... deretter ble det grusomt vondt... klarte ikke gjøre annet enn å henge over sengen og vugge.. riene bare haglet på, den ene dabbet av der den andre begynte og etterhvert var det bare konstant grusomt. Det føltes ut som hele bekkenet skulle knuses. Jeg ba om å bli sjekket da jeg var sikker på at dette her var ikke levelig stort lengre.

 

Kun 5 cm enda.... Jeg brast i gråt... hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle klare dette. lystgassen hadde ingen effekt og smerten var konstant. Jeg tvar helt sikker på at jeg kom til å dø. JM sa at jeg hadde alt for store smerter og var nødt til å ha epidural... jeg spurte om jeg egentlig hadde noe valg? Siden jeg bare hadde 5 cm med smertene mine hadde jeg ikke det.. de neste minuttene er jeg litt usikker på hva som skjer rundt meg.. for jeg hadde de 4 mest grusomme riene i hele fødselen og i det epiduralfolkene kommer inn døren så skriker jeg NÅ kommer han!!!

 

JM ble forfjamset og jeg vet at hun ikke trodde meg. Men siden jeg hadde vert på fødselsamtale og bestilt en snill JM så sjekket hun meg vel fordet... Hun ble helt overasket og sente epiduralfolkene på dør.

Jeg skulle snart begynne å presse. Inn kom en hel flokk med barneleger og pleiere jeg fikk beskjed om at lillgutt måtte ut med en gang.

 

Jeg kjente ikke noe til pressetrang eller pressrier i det hele tatt.. denne delen av fødselen var en drøm kan ikke huske at det gjorde vondt.. jeg var fri fra de voldsomme smertene... Jeg fikk beskjed om at jeg måtte virkelig presse riktig for å få småen ut fort og at det ble fest vakuum på hode hans i tilfelle de måtte dra han ut med makt. Jeg presset for harde livet... og fikk nok litt hjelp av legen for vips der var han ute.

 

Kl 12.10 ble William født 2 timer og 10 min etter jeg ble satt på drypp.

En grusom fødsel.

 

Har i etterkant lurt veldig på hva som skjedde iom at han plutselig måtte ut. Mannen min hadde bare fått beskjed om at hjertelyden var blitt veldig dårlig.. Jeg lurer enda..

 

Jeg vet at jeg hadde hatt en mye bedre fødsel hadde jeg vert litt bedre til sinns da jeg ble satt i gang... men 2 dager etter vannavgang var mer en det jeg klarte for å holde motet mitt oppe. Jeg vet nå at det verste med hele fødselen og det er nok det som sitter igjen er at fra jeg først ble sjekket med 5 cm og til neste gang jeg ble sjekket hadde det tatt seg sånn opp at når det da også bare var 5cm gikk jeg rett ned i en ny kjeller og ga opp hele fødeprosjektet. Hadde noen da kunne fortalt meg at kom igjen... du har bare noen få rier igjen nå... da hadde jeg svart Bring it on... i stede for å møte veggen. =) Gruer meg veldig til neste gang.. men prøver å vere så positiv jeg bare klarer.

[Mjølkekua]

Jeg hadde en tøff førstefødsel som endte i hastekeisersnitt.

 

Riene startet natt til søndag og jeg fødte først onsdag kveld. I perioden mellom riene startet til onsdag morgen var det aldri mindre enn 10 minutter i mellom og smertene var intense. Jeg dro inn på sykehuset natt til mandag, men hadde da bare 1 cm åpning og ble sendt hjem. Hadde ikke sovet en time siden riene startet og var sliten.. ikke visste jeg da at jeg skulle ha flere våkennetter. Etter å ha ligget i badekaret natt til tirsdag og natt til onsdag var jeg helt fortvilet og riene varierte fra 3 minutter i mellom til 6 minutter i mellom. De var svært smertefulle og langvarige. Dro inn på sykehuset igjen natt til onsdag og da hadde jeg 4 cm åpning og de la meg inn for fødsel. Progresjonen var grei fram til 8 cm, da fikk jeg kateter da jeg ikke klarte å tisse. De fikk ut 7 dl! Lå i badekaret og hun tok vannet mitt, dessverre første dette til at jeg trakk meg sammen til 6 cm. Etter 14 timer kom en nok en ny jm på vakt og hun var forfjamset over tilstanden min - fortsatt 6 cm. Jeg var helt utkjørt og selv om jeg var godt med mot, kjente jeg at jeg hadde problemer med å komme igjennom riene med samme krefter som tidligere. Hun kjente på hodet til babyen og kalte en ny jm inn. De ble enige om at han lå skjevt i bekkenet og at han ikke roterte som han skulle. De forsøkte alt mulig for å få han til å snu seg, jeg hadde rier i alle mulige stillinger mens de fiklet inne i meg for å snu han. Det var mildt sagt vanvittig smertefullt. Fikk ny kateter hvor 6 dl kom ut. Når de hadde forsøkt snuingen en god stund sendte de meg på tralle over på vanlig fødeavdeling (var opprinnelig på ABC), og jeg fikk CTG og plassert elektroder til barnets hode. De satte meg på riestimulerende drypp da de mente at riene hadde stagnert noe. Jm sa tidlig at hun trodde dette kom til å ende med KS. Fikk lystgass noe som hjalp litt, men jeg husker veldig lite fra de to timene jeg lå med masken på. Det var masse tikking og "hyling" fra maskinene. tilslutt kom de stormende inn og beordret hasteKS. 25 minutter etter var verdens skjønneste gutt ute i denne verden med et skrik. Da etter 17 timer i "aktiv fødsel" og 5 døgn med smertefulle rier.

 

Han var en stjernekikker og iflg legen hadde han aldri kommet ut på "normal" måte for han hadde kjørt seg helt fast og hovnet opp i hodet. Smertene jeg hadde hatt satt "feil" og jm mente jeg hadde gjort en vanvittig jobb for å klare dette uten smertestillende midler. Det jeg nok husker best er at jeg ikke sov på 5 døgn og at jeg holdt på å gi opp så mange ganger av utmattelse.

 

På tross av dette gleder jeg meg til neste fødsel. Hadde masse støtte rundt meg på sykehuset under fødsel og følte meg godt ivaretatt, og alle jeg snakker med mener at det umulig kan bli så ille denne gangen. Håper jeg får muligheten til å føde vaginalt denne gangen, da det var en stor sorg i etterkant at jeg ikke "klarte" det.

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

min historie, litt lang den også gett...

 

Ble satt igang halv 9 på mandag 16 april 07. Fikk beskjed om å ta en tur til byn. Riene begynte sånn smått, men var ikke veldig vonde og jeg tenkte at det her overlever jeg uten problem! Kom tilbake til sykehuset 1500, fikk en ny gele kur, hadde da 2 cm åpning men livmortappen lå bakover. Riene ble enda vondere, men ikke noe jeg ikke tålte. Klokka 23 fikk vi føderom, og jm spurte om jeg klarte og sove og jeg sa at det er ikke noe prob, jeg har ganske høy smerteterskel så det her var overlevbart. Kl: 00.00 sa det BANG! Kællen våkna og lurte på hva pokker det var. Det gjorde rimelig vondt. Jeg reiste meg opp og grønn vann fossa ut. ( vannet hadde gått) jeg satt meg på do for å tisse og vaske av det værste av gørra, og da begynte helvete!

 

Helvetes rier som ikke ga seg, lystgassen funka ikke, brått hadde jeg 8 cm åpning og ble tvinga på epedural som kun virka på den ene sia. Pressveene som brått kom, guttungen satt fast, han lå vist med ansiktet ned. De dytta og triksa ille nedi der. Det kom brått ørtåførti mennesker løpende inn. De klipte meg ( dog på den sia jeg ikke var bedøvet så jeg merka hvert eneste klipp!) de stappa in vakum greia og ba meg kun presse når de sa det var greit, da hadde jeg hatt pressveer i 2 timer. De sa at kommer han ikke nå så er vi nødt til å ta hastks. Jeg var redd og kællen var redd. Jeg skrek og ropte av full hals av smerte og redsel. Så kom det brått en mann inn og ba meg holde kjeft og presse. 2 sek etter gled Marcus ut. 07.10 tirsdag 17 april. Han gråt ikke og var blå, de tok ungen og løp ut. De fortalte meg ikke noe. Jeg ble livredd! Jeg gråt og var helt fra meg!. Morkaka kom ut, merka det nesten ikke engang for jeg var helt nedbrutt og ikke vite om jeg hadde fått en levende eller død unge. De sydde meg igjen. Og endelelig kom de med Marcus i en kuvøse. Han levde, men hadde hatt pusteproblemer for han hadde svelget masse fostervann med masse avf i. stakkars lille. han var 4126 g og var 51 cm lang. STOR gutt!

 

Jeg besvimte og våknet ikke før 17.00 på kvelden. Jeg hadde mistet masse blod og jeg klarte ikke gå. Jeg tisset på meg og måtte kateriseres hver gang jeg måtte tisse. Lære blæra og tømme seg selv. Ungen så jeg nesten ikke i det hele tatt mens jeg var på sykehuset. Jeg fikk 2 enheter med blod før jeg ble sendt hjem.

 

Fikk betennelse i stinga og måtte sitte i grønnsåpevann. Har sleti med slapp blære siden. Kan ikke løpe, hoppe eller danse uten at det lekker.

Har hatt fødselsangst siden det, men nå i jula fikk jeg førstegangsutbrudd av herpes nedentil, og det var samme typen man egentlig har i munn, så hvordan det har funnet veien ned er en gåte spør du meg. Men ikke NOE av min fødsel har vært like jævlig som dette, så fødselangsten er borte og jeg går inn med åpent sinn. Eneste jeg ikke vil er ks! Bare håper det går bedre denne gangen og ikke shnuppa er like stor som storebroren sin=)

[grysom Knut-Elias og lillebror]

huff det er trist å se at så mange opplever tøffe fødsler..

men jeg håper denne tråden vil sette lys på ting og gjøre det enklere for oss <3

har dere skrevet fødebrev?

[ღ cindarella-twinsღ]

ja hadde en tøff 1 gangsfødsel.. gikk 1 uke på overtid.. fikk rier natt til fredag.. ble lagt inn morgen til fredag.. hadde rier hele fredagsnatten men ikke stor nok åpning.. fostervann ble tatt kl 11.00, det var litt misfarget.. ble satt på drypp kl 15.00 tror jeg det var.. 7cm åpning etter noen timer.. fikk så epidural kl ?? tja 20.00 ? husker ikke, men da ble det full åpning.. men gutten kom ikke.. ble forsøkt vakum, men mislykket.. 21.50 ble det hastesnitt og gutten var livløs i ca 3min men legene fikk heldigvis RASKT liv i gutten:) Ingen skader og gutten er frisk som en fisk.. vi hadde englevakt og helt hærlige leger.. får innvilget ks ved dette svangerskapet:)

[ღ cindarella-twinsღ]

ja hadde en tøff 1 gangsfødsel.. gikk 1 uke på overtid.. fikk rier natt til fredag.. ble lagt inn morgen til fredag.. hadde rier hele fredagsnatten men ikke stor nok åpning.. fostervann ble tatt kl 11.00 lørdagsmorgen, det var litt misfarget.. ble satt på drypp kl 15.00 tror jeg det var.. 7cm åpning etter noen timer.. fikk så epidural kl ?? tja 20.00 ? husker ikke, men da ble det full åpning.. men gutten kom ikke.. ble forsøkt vakum, men mislykket.. 21.50 på lørdagskveld ble det hastesnitt og gutten var livløs i ca 3min men legene fikk heldigvis RASKT liv i gutten:) Ingen skader og gutten er frisk som en fisk.. vi hadde englevakt og helt hærlige leger.. får innvilget ks ved dette svangerskapet:)

[Nicoline3]

Legger inn kort versjon av begge mine fødsler;

 

Gutt nr 1 født i 1994 etter 15 timer med rier hjemme. Kom på sykehuset med bare 1,5 cm åpning og fikk beskjed om at dette kom til å ta lang tid. 4 timer senere var han ute. Sinnsykt sterke rier som ikke lot seg måle på ctg apparatet engang(grafen gikk utenfor papiret) Jm var gammel og sur og mente jeg hylte og bar meg uten grunn, ba meg holde kjeft så jeg ikke skulle skremme de andre fødende. Kunne ikke få smertestillende fordi jeg er allergisk mot petidin, og endte da opp med å revne i alle himmelens retninger, ble klippet og han brakk halebenet mitt med hodet sitt på vei ut. Tilslutt var jeg så sliten etter å ha trykket sammenhengende i 2 timer, at jm og barnepleiere måtte ligge på magen min for å få han ut.

 

Ville derfor ikke ha flere barn,men møtte drømmemannen som ikke hadde fra før og lot meg overtale.

 

Gutt nr 2 kom i 2007 etter 10 timer med snille rier hjemme og bare to timer på sykehus. Han veide over 4500 g og var STOR,men jeg fikk ikke en liten rift engang! Verdens beste jm som jobbet MED meg hele veien og passet på at jeg ikke trykket for tidlig (fikk også en form for epidural som gjorde jobben mye lettere)

Med andre ord en helt fantastisk fødselsopplevelse! Håper den kan gi dere oppmuntring og tro på at nr 2 ikke er like ille som nr 1.

 

Ville gjerne hjem med en gang,men ble en dag på oppfordring fra jm. Nå venter vi nr 3 til sommeren og håper den fødselen blir like bra som nr 2!